Gjenreisningshus

Vi som bor lengst nord i vårt langstrakte land har alltid vært et fredelig folk. Krigere har historisk sett alltid kommet sørfra. Da 2. verdenskrig kom var det en ulykke – også i nord, men avslutningen på krigen var for Finnmark og Nord-Troms vedkommende vårt lands største katastrofe, og det er så meget mer sørgelig som det var så meningsløst. Øst-Finnmark ble frigjort allerede høsten 1944, da russiske soldater ankom Bjørnevatn 25. oktober 1944. Finnmark og Nord Troms opplevde dramatiske hendelser de siste krigsmånedene, evakuering og nedbrenning av hus og hjem.  Ca. 12 000 hus ble brent, i tillegg kommer kirker, uthus forretninger, kaier osv.

Statsminister Einar Gerhardsen oppsummerte katastrofen og hovedutfordringene da gjenreisingen av det nedbrente og utbombede Nord-Norge skulle starte etter andre verdenskrig: «I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker.»

Den evakuerte befolkningen av spredd over hele landet, men da freden kom ville alle hjem så fort som mulig for å gjenreise sine hjem.  Det var mangel på nær sagt alt i de krigsherjede strøkene, minefare til sjøs og på land. Telefon, strøm og vann var ikke tilgjengelig den første tiden, og selvsagt bolig. Myndighetene nedla derfor forbud mot å reise før forholdene var lagt bedre til rette. Mange reiste likevel.  

Den første etter-krigsvinteren var ekstra kald og hard. Folk frøs, men de var likevel optimistiske. De skulle holde ut, for alt skulle bli bedre enn før. Myndighetene måtte godta en midlertidig, provisorisk gjenreisning og hjalp folk med bedre boliger ved å ordne med frakt av brakker.

Organiseringen av gjenreisingen, både husbygging og infrastrukturen ble ledet av Gjenreisings-kontoret. Det var svært krevende å skaffe materialer, transport, håndverkere og penger som trengtes for å iverksette gjenoppbyggingen for å erstatte de 12000 ødelagt husene. Fra myndighetenes side ble det prioritert å bygge flest hus så fort det var råd. De midlertidige husene var mangelfulle på mange måter. Derfor ble det i mange år etter krigen streng rasjonering av materialer i hele landet. Så mye som mulig skulle nordover slik at innbyggeren i Nord Troms og Finnmark kunne få seg permanente boliger.

Det ble også en jobbetid for håndverkere i denne hektiske tiden, og prisene som snekkere og murere kunne forlange nådde nye høyder. Dermed ble det attraktivt for håndverkere også i Sverige og Sør Norge å reise nordover. Og mange ble her i nord.

Gjenreisningshuset skulle reises i flere typer og størrelser. Man ønsket å bevare nordnorske byggetradisjoner, men folk mente at gjenreisningen førte til et brudd med lokale tradisjoner innen håndverk og byggekunst. Imidlertid måtte de gamle tradisjonene vike for at den massive oppgaven med å skaffe folk gode hus så snart råd var. De aller fleste midlertidige boligene var, forsiktig sagt, enkle.

Vi vil heller ikke glemme de som ikke fikk lov, dvs tilskudd og støtte for å gjenreise hjemmene sine. Det var gjerne avsidesliggende bygder med få innbyggere. Ikke desto sårende for de det gjaldt. I Vardø ønsket myndighetene å gjenreise på fastlandet og ikke på øyene. Der måtte myndighetene gi seg, byen ble gjenreist, og den gamle Pomorhovedstaden i Norge har i dag både tunell til fastlandet og egen flyplass.

Byggetradisjonene i nord tufta på russisk – finsk – samisk og norske tradisjoner. 

Grunnrissene i de standardiserte husene som myndighetene prioriterte hadde et grunnriss på 50m² med kjeller og loft med 2 til 3 soverom. Altså nokså like. 2/3 av bolighusene ble bygd etter typetegninger som enten var utarbeidet av Boligdirektoratet eller av distriktsarkitektene. 60 % av typetegningene tok utgangspunkt i den såkalte korsplanløsningen. Dette var et planprinsipp mange kjente fra før krigen, hvor alle rommene var konsentrert rundt pipen.

Det går mange historier om menn og kvinner som kom hjem sent – og la seg i feil hus og soverom. Det var kanskje en av grunnene til at man prøvde å ha forskjellig farge på de ellers ofte like husene.

Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms skapte derfor langt på vei et brudd med gamle tradisjoner innen håndverk og byggekunst. Det varierte bygningsmønsteret som før krigen hadde preget landsdelen var mer eller mindre borte. Sosiale skillelinjer, etniske tradisjoner og forskjeller ble mindre synlige. Det skal samtidig nevnes at for mange innebar de nye husene også for mange en vesentlig standardheving.

En konsekvens av gjenreisingen er at det på nordsiden av Lyngenfjorden var det til langt ut på 1970-tallet synlig at husene var nyere enn på sørsiden.  En av De 3 Eldre fikk i 1970 besøk i Tromsø av sin bror som var bosatt i Alta. Det var første tur utafor hjembygda for den unge mannen på 12 års.  Etter å ha vært på sightseeing i Norden Paris spurte han: ”Hvorfor er det nesten bare gamle hus her i Tromsø?” Sånn kan det gå.  Farlig å si at en slik katastrofe som nedbrenningen av Nord Troms og Finnmark fører noe godt med seg…….

De nye husene skulle også finansieres. Den erstatningen folk fikk for krigsskadene ble tatt hånd om av Husbanken, og sammen med erstatningen skulle gunstige lån i banken gi grunnlag for en bedre standard på de nye boligene enn førkrigsbebyggelsen hadde hatt. De fleste gjenreiserne vegret seg mot å bli bundet av lån, og derfor bygde mange bare for erstatningsbeløpet og gjorde det meste av arbeidet selv. Flere bygde sitt nye hus på grunnmuren av førkrigshuset, og der det tidligere sto et to-etasjers hus, rakk erstatningsbeløpet til en bolig i én etasje.

Det tok over ti år før antall boliger var kommet opp på førkrigsnivå. Tidlig i 1960 erklærte myndighetene gjenreisingen for fullført og rasjoneringene opphørte. Onde tunger sier at en statsråd hadde vært på rundreise i Finnmark og sett alle påbyggene på gjenreisingshusene og konkludert med at nå måtte vel arbeidet være fullført ---og materielt var det vel det!

Vi har vært på nettet for å se som finnes av informasjon om hva som fantes før tyskerne fant fram fyrstikkene. Vi ble overveldet! Vi ante ikke at hvordan folk bodde før høsten 1944 var gjenstand for så mye interesse. Vi tviler på at våre boliger vil bli viet like stor oppmerksomhet om 75 år.

Samene bygde sine gammer langt tilbake i tid. Tilpassa reindrifta – det nomadiske livet. De brukte det naturen ga. Bjerketrær – never og torv. De tok det de fant. Varme om vinteren –  kjølige om sommeren. De første var rundformet med ildsted i midten og med en åpning (ljore) i taket. Etter hvert ble de utforma mer rektangulært. Den ble kalt for “ nordmannsgammen “.  Det ga større takhøyde og med et ildsted med pipe slapp de å oppholde seg i røyk innendørs. Gulvet var som oftest den bakken det sto på. Utover 1800-tallet ble det å bo i gamme sett på som noe mindreverdig.

Den øvrige bebyggelsen ble stort sett til ved hjelp av russetømmer som rak i land – og trevirke/tømmer og never som russerne kom med. I Gamvik – helt nord på Sørøya – ble fjøs – hus – naust og stabbur reist ved hjelp av det de fant i fjæra.   

I østfinnmark ble det bygd våningshus og fjøs/låve sammen. Såkalte Varangerhus. De var tilpasset det barske klimaet. Man slapp å gå ut i stormen for å se til dyra. Det er trolig noe russerne brakte med seg fra sine hjemtrakter.

Kvenen kom med sine tradisjoner. De bygde først en sauna – så hus rundt et tun. 

De var utmerkete håndverkere. De lafta husene med det noen kaller “kvensøm” som krevde stor dyktighet med øksa. Hjørnene på husene ble nesten limt sammen ved at stokkene ble bundet sammen. Den ene stokken bandt den andre kun ved hjelp av dyktig øksearbeid. Til taktekke brukte de oftest never. Som gode smeder lagde de hengsler – kroker ol. De påvirka husbyggingen i nord på en positiv måte.  

I dag finner vi ikke mange hus bygd etter gamle tradisjoner. Det er et savn for mange. De standardiserte byggene som føres opp etter Norsk Standard osv. som kreves i dag, mangler sjel, personlighet.  På mange måter ligner de litt på Gjenreisingshusene, de er ofte svært lik hverandre

Blir det da noen konklusjon?
Gamle byggetradisjoner har gått tapt, til gjengjeld vi fikk mange moderne hus etter krigen som for mange var et løft i bokvalitet.

Naturligvis var nedbrenningen en katastrofe for Norge og de som ble rammet. På den annen side opplevde folk at storsamfunnet støttet de slik at de fikk nye boliger så fort rå var. Det var ikke i Norge som i mange andre krigsrammede land at den enkelte var overlatt til seg selv å skaffe seg ny bolig.

Vi er stolt over å bo i et land hvor Staten tar slikt ansvar!

Deltakere:  Terje
                  Jonny
                  Alf Den tredje mann

Overvåking. ( Det er godt katten er hjemme hvis musa skal danse på bordet)

 

Vi tre eldre menn sitter nok en gang på "vår" kafe med kaffe og vafler. Utstyrt med hver vår mobiltelefon kan vi nåes over alt i verden, og vi kan nå slekt og venner over alt. Egentlig et under, denne lille dingsen på 14x7 cm. Forresten et høvelig format, den går jo greit i brystlomma på skjortene våre.

Tidlig på 1990-tallet kom mobiltelefonene inn i vår verden. Et under - vi beundret miraklet, tenk å ringe uten en tråd!  Omtrent samtidig kom Internett inn i vår verden for fullt. Nå kunne vi sende brev trådløst, uten å bruke posten, og det var fremme på sekunder.

Neste skritt var å gjøre seg kjent med "World Wide Webb", det store internettet. Mulighetene som etter hvert dukket opp synes fortsatt den dag i dag å være grenseløs.
Google, Microsoft, Android, Apple, Facebook og andre selskap som vokste opp på rekordtid var navn vi etter hvert ble kjent med, og de muligheter vi har for å hente informasjon og administrere oss selv.

Vi går jo ikke i banken lenger, den har vi jo hjemme på datamaskinen vår. Vi sender ikke brev, vi mailer - på bekostning av masse arbeidsplasser i gode gamle Posten. Verden er i forandring - og vi tre eldre menn klarer i fellesskap å holde tritt med utviklingen.

I den senere tid har vi blitt litt lettere bekymret. Er det bare goder med denne elektronikk styrte utviklingen som begynte for ca 30 år siden. Godene ser vi, det er lettere å kommunisere med banken, offentlige etater og slekt og venner. Vi leser at vi etterlater oss spor når vi er på nettet. Googler vi etter sydentur (ikke i disse tider!) eller ny bil dukker det opp reklame for sydentur med feks TUI 2 dager senere. 

Det samme med forslag til ny bil. Litt irriterende, vi har jo ikke bedt om det. En følelse av at noen henger over skulderen vår å følger med på hva vi gjør.

Ekkelt. 

Vi er blitt oppmerksom på overvåkingskameraer i varehusene vi besøker, hvem følger med på hva vi gjør?

Vi blir beroliget med at det er til vårt eget beste, opptakene blir lagret i 48 timer og skal brukes dersom det skjer noe kriminelt. 

OK, men vi liker det ikke helt.

Men vi gjør jo ikke noe galt - ihvertfall ikke etter at vi passerte 70, så da får det passere. Det er jo egentlig til vårt eget beste at kameraene er der.

Så registrerer vi at vår faste butikk kjeder (Coop og Rema 1000 og Kiwi) registrerer hvilke varer vi kjøper. Vi får fra tid til annen tilbud på akkurat det pålegget og den sjokoladen vi kjøper noenlunde regelmessig. De lagrer altså våre varekjøp og bruker de til å gi oss tilbud. 

Det samme gjør våre banker, vi bruker naturligvis ikke kontanter lenger, plastikk kort er praktiske, men legger spor.

Slik sitter vi å diskuterer, vi har jo noe å skjule. Men kontroll av våre privatliv øker.

Grensen mellom overvåking og å gi beskyttelse kan være flytende. På den ene side føler de fleste av oss et ubehag ved tanken på å bli overvåket. Vi tenker på kameraer som ser hvor vi går og på George Orwells 1984. På den annen side velger de aller fleste nordmenn frivillig å la seg overvåke av selskaper som Google og Facebook, som på mange måter er langt flinkere enn vårt eget politi til å samle inn sensitive personopplysninger.

Det er ikke her vi er bekymret - av og til irriterte - men til tider leser vi i aviser at kjendiser har fått "innbrudd" i mobiltelefonene sine. Hacking heter det visst. Tyveri av bilder kan være kjedelig.

I dag leste vi at noen hadde begått innbrudd i datamaskiner på Stortinget og dokumenter.  Slikt blir vi urolig over. Dette kan jo gå utover landets sikkerhet. Vi husker jo også datainnbruddene Snowden gjorde i datamaskiner til det amerikanske forsvaret og avslørte krigsforbrytelser og ulovlig overvåking av trafikk på internett.

Slikt blir vi jo urolig over.

Verre er jo deler av deler av den teknologiske utvikling.

I stadig flere land tar de i bruk overvåkingskameraer som kan kjenne igjen ansiktet på mennesker.  Nylig leste vi at politiet i Peking gikk inn på et stadion med over 20 000 personer og, plukket ut en person som var ettersøkt. Det sier noe om presisjonen på utstyret. Politiet i USA, Storbritannia og andre land har tatt slikt overvåkingsutstyr i bruk. Godet er effektivisering av politiarbeidet. 

I et totalitært land langt fra Norge har de drevet elektronisk overvåking til et nivå som begynner å ligne på Georg Orwells "1984", gitt ut i 1949! 

En norsk kvinne har bodd fem år i Kina, og forteller om sine opplevelser. Hun hadde venner som ble kalt inn til intervju etter å ha delt politiske vitser i sosiale medier.  Hun kunne fortelle hvordan det er å bli overvåket og gitt en sosial skår av myndighetene. Skårer du dårlig, kan du få problemer med å få utstedt pass eller barna dine kan få problemer med å komme inn på skolen de vil. Til og med dine venners skår, kan påvirke din skår. 

Er vi på vei mot noe lignende her også?

Neppe - men vi må kanskje følge med i samfunnsdebatten. Effektivisering av offentlig forvaltning er bra, men det må ikke gå på bekostning av borgernes sikkerhet.  Vi leser om lekkasjer i f.eks. politiet og sykehusjournaler.  

Hva med telefonene våre som vi var så begeistret for da vi fikk de på 1990 tallet?

Jo, nylig kunne vi lese at et britisk firma hadde anskaffet data fra apper de fleste av oss har lastet ned på mobilene våre. Disse appene laster ned våre posisjoner som igjen kan overføres, uten at vi vet det, til ulike selskap.

NRK har kjøpt informasjon om nordmenns bevegelser fra et britisk firma. Selskapet har forretningsadresse i hjertet av London, og oppgir på sine nettsider at de «gjør presise data tilgjengelig for alle».

Dataene NRK kjøpte viser nøyaktige posisjoner for 140.000 mobiler og nettbrett fra 2019. Informasjonen stammer fra ­apper nordmenn har installert. Datapakken kostet 35.000 kroner og viste hvor enkelt det er å kartlegge deler av livene til militært personell.

Flere av personene NRK har funnet er offiserer med inngående kunnskap om Forsvarets svakheter og styrker. Andre har tilgang til sensitive områder. Det gjaldt blant annet en soldat som har oppholdt seg på området til Forsvarets fremste elitesoldater, og en person som har oppholdt seg på en av Etterretnings­tjenestens stasjoner i Nord-Norge. 

Så der sitter altså vi tre gamle menn og vet at vi er omgitt av digital overvåkning av oss – borgere i kongeriket. Vi er ikke så bekymra på egne vegne. Vi er ikke medlem av en terroristcelle – snakker svært sjelden med utenlandske agenter og snekrer ikke på bomber i kjelleren. En av oss er medlem av Tromsø Havpadleklubb – og han er tilfreds mht. at digital overvåkning kan finne han hvis han ender på en øde øy.

Vi opplever størst risiko når de som overvåker oss står med laser i 60-sonen.

Men vi har stor respekt mht. å bli overvåket. Vi har opplevd det på kroppen! Våre mødre var rene overvåkningssentraler i egen person. Ikke elektronisk – men face to face. Hvor har du vært – hvem var du sammen med – hvorfor er du så sein – hvem var hun med det lyse håret – har du røkt eller drukket osv. De mente det nok vel – tror det var tufta på omsorg og engstelse Vi skulle ikke rote oss bort og bli femtekolonnister i familien og nabolaget. Tør ikke tenke på hvordan oppveksten hadde blitt hvis mobilen hadde vært tilgjengelig.

Digital overvåkning er på mange måter mindre belastende enn å stå der skolerett og slite med svarene.

Hun sa det var av omsorg og engstelse. Vi er ikke så sikre lenger – våre mødre er borte og vi vet ikke helt om de som følger våre digitale spor tenker på det samme.

Omsorg og engstelse.

 Deltakere:  Terje

                  Jonny
                  Alf Den tredje mann

Kvenene kom – og de ble ønsket velkommen i Ruija.

 

Det er onsdag – og vi tre gamle menn sitter som vanlig på kafe med hver vår kaffe og vaffel. Ingen av oss kommer fra Tromsø. Som de fleste i byen er vi tilflytta. To fra Finnmark og en fra Oslo. Vi mimrer litt om gamle dager. Den ene finnmarkingen kan huske at hans bestefar snakka både norsk – samisk og kvensk. Kvensk? Dermed begynte undringen om kvenene. Hvem de var og hvorfor. At de kom fra Finland hadde vi fått med oss

Kvener har levd på Nordkalotten i uminnelige tider. Kjerneområdet var Bottenviken, langs Tornedalen og nordover til ishavet. Begynnelsen på de kvenske bosettingene i Nord-Norge er ukjent. 

Kvenbegrepet er likevel langt eldre, ordet kven er brukt om ulike grupper til ulike tider, fra middelalderen og opp til i dag, for å beskrive etterkommere av finsktalende som har emigrert til Nord-Norge fram til andre verdenskrig.

Området rundt den nordlige delen av Bottenvika kalles Kvenland, Quenia og lignende. i ulike historiske kilder, slik som Olaus Magnus' kart fra 1500-tallet, Ottar fra Hålogaland og flere. Den finskspråklige befolkningen her ble betegnet som kvener. Kvener er altså navnet på den finsktalende minoriteten som har brukt og bebodd Nord-Norge fra 1500-tallet og framover, eller kanskje enda tidligere.

I flere innvandringsbølger som skyldtes krig og hungersnød i Nord-Finland og Nord-Sverige, bosatte finsktalende mennesker seg i fjordområdene fra Lyngen i vest til Varanger i øst, og noen dro også til Sør-Troms og Nordland. På 1800-tallet ble i tillegg mange kvenbarn sendt med flyttsamene til Astafjord-området i Sør-Troms på grunn av uår og nød i Nord-Sverige.

Til Øst-Finnmark startet innvandringen først på 1800-tallet. Årsaken til den økende innvandringen var kriger og uår. 

Men lenge før det har det pågått en vandring mellom kysten i nord og Tornedalen og områdene rundt Bottenviken. Kvenene kom over for å fiske i fjordene her nord lenge før den store innvandringen startet. Det foregikk også en utstrakt handel over grensen tidlig, blant annet var Skibotnmarkedet et åsted for denne handelen allerede fra 15-1600-tallet.

Den kvenske bosettingen av Nord-Troms og Finnmark var særdeles viktig for den dansk-norske kongen i tida før 1814. Kvenene bosatte store deler av det som da var Finnmarken amt. Også Balsfjord, hadde en sterk kvensk bosetting.

– Kvenene har spilt en stor rolle i forbindelse med oppbyggingen av samfunnet i nord, særlig i Troms og Finnmark.

Ifølge professor emeritus Einar Niemi ved UiT Norges arktiske universitet startet flyttingen nordover for alvor fra første halvdel av 1700-tallet, og da særlig til Nord-Troms, Vest-Finnmark og Indre Finnmarks samt Ofoten-området. Til Øst-Finnmark startet innvandringen først på 1800-tallet. Årsaken til den økende innvandringen var kriger og uår.

Store deler av den nordlige landsdelen var tynt befolket på denne tiden og det var viktig for den danske kongen å få bosatt området, sier Niemi.

– Det var en del av den tids statstenkning, at hvis et område ikke er bebodd og tatt i bruk, så hadde man ikke krav på det. Dermed ble det et kappløp om å få bosette de grenseløse områdene i nord i så sterk grad som mulig. De dansk-norske myndighetene visste at svenske og finske bøndene flyttet nordover i Tornedalen og at noen også flyttet over vannskillene. Disse fikk tilbudet om å få lettere tilgang til jord og annen hjelp hvis de ble gode danske-norske undersåtter. 

Ifølge Kvensk institutt bor befolkningen i dag hovedsakelig i Nord-Troms og Finnmark. Skibotn, Nordreisa og Kvænangen regnes som kvenske kjerneområder i Nord-Troms.

Utdanningsdirektoratet skriver på sine nettsider at: «Det er usikkert hvor mange kvener/norskfinner det er i Norge i dag, siden vi ikke registrerer personers etnisitet. 10 000-15 000 er et anslag som ofte benyttes i offentlige dokumenter, men det kan være altfor lavt.»

Fornorskingspolitikken førte til at de kvenske røttene ofte ble holdt skult i familiene, på samme måte som de sjøsamiske, også lenge etter krigen. I dag mener forskere at en betydelig del av befolkningen i nord har kvenske aner.

Skyldsettingene av finnerydningene betød at samene ikke lenger kunne påberope seg bruksretten til ressurser i Kvænangen. I det ligger mye av forklaringen på at man etter 1760 fikk en voksene kvænskbosetting i det indre av fjorden.
Da major Schnitler og hans grensekommisjon besøkte Kvænangen i 1743, noterte se seg følgende bosettingen:

Finnerydningen Årøya, eller Vuorri som den het blant folk flest, var m.a.o. det innerste sted i fjorden hvor var fast bosetting. Resten av fjorden innenfor Lillestrømmen var regnet for Almenning. 
Major Scnitler ble også fortaltt at: «I denne Vaar ere og 4. Qvæner med Familier fra Tore Lapmark nedkomme, som de sige, at Hungers Nød dertil drevne at nedsetter sig her.»

Ved folketellinga i 1875 ble 7,7 prosent av befolkninga i Troms (4135 personer) og 24,2 prosent av befolkning i Finnmark (5828 personer) registrert som kvener.

Men hvem var nå disse kvenene som i begynnelsen av 1700-tallet satt der i Kvenland (betyr lavtliggende fuktig land)? Det vi vet at de var hardtarbeidende mennesker – dyktige håndverkere som hadde overlevd under barske forhold innerst i Bottenvika. Og ikke minst de hadde finsk sisu – herda etter utallige opphold i badstua. Nå satt de der uten videre håp for framtida. Utenfor tømmerkoia venta det sult og nød – tvangsutskriving til den store nordiske krig – mangel på dyrkbar jord og uår. De bare venta på at det skulle banke på døra. At nøden – kanskje døden skulle komme på besøk.

De hadde hørt om landområdet der vest – landet som ble kalt Ruija (landet der nordlyset flammer). Så med fare for liv og helse la de ut på vandring gjennom de store finske skoger. Med det de hadde av pikk-pakkfikk i ca. 80 – 90 mil. Det gikk med en drøm om et bedre liv. Muligheter for dyrkbar jord og arbeid med fisk – jakt og fiske. Og de kom til et område som trengte flere fastboende hardarbeidene innbyggere.

De kom til et fremmed språk – fjell de ikke visst fantes og et hav mange av dem bare hadde hørt om. Etter noen problemer med de nomadiske samene fant de seg til rette og kunne begynne å realisere drømmen de hadde båret på hele veien fra Kvenland.

Noe senere – rundt 1880 – trengte man mer arbeidskraft – og finner/kvener ble rekruttert til blant annet kobbergruvene i Kåfjord.

Vi – de tre gamle menn – kan ikke la være undre oss over dagens situasjon hvor mennesker rundt Middelhavet drømmer om et bedre liv – men møter stengt grenser over alt.

Kvenen kom og ble en ressurs for Ruija

Deltakere:  Terje
                  Jonny
                  Alf Den tredje mann

Russehandel som berget Nord Norge fra sult.

 

I dag er svenskehandel populært. For litt over hundre år siden var begrepet russehandel vel så innarbeidet. Norske fiskere i nord og russiske kjøpmenn fra Kvitsjøtraktene og Kolahalvøya utvekslet jevnlig varer fra 1700-tallet til 1917.

Pomorhandelen var en bytte handel mellom fisk og kornprodukter. Pomorene brakte mel og korn til Nord-Norge. Rugmel - "russemel" - var hovedvaren som ble byttet mot ulike fiskeslag, slik som flyndre, torsk og laks. Russernes interesse for skinnprodukter fikk stor betydning for samene. Samhandelen mellom pomorene og den nordnorske befolkningen hadde et betydelig omfang, særlig i perioder med krig, uår og forsyningssvikt sørfra. På 1800-tallet, da denne russehandelen hadde sitt største omfang, kom det årlig over 300 pomorskuter til de nordligste regionene i Norge. Om lag 2000 seilte på disse skutene og besøkte sine faste områder i Nord-Norge. Mellom nordmenn og russere utviklet det seg et eget språk - russenorsk, også kalt handelsspråket. «moja på tvoja»

Begrepet Pomorhandelen er knyttet til en tidsbegrenset og særegen utgave av disse nære handelsforbindelsene.

Vanligvis blir begrepet brukt om handelen i nord fra begynnelsen på 1700-tallet og to hundre år framover - til den russiske revolusjonen i 1917. Denne type handel pågikk over store deler av kyst- og fjordområdene i Nord-Norge mellom befolkningen som bodde her og russere som kom fra kyststrøkene rundt Kvitsjøen. Det var altså russerne som sto for den aktive delen av handelen gjennom sjøfrakt og årvisse besøk.

Gjennom opphevelsen av det såkalte Finnmarksmonopolet kom pomorhandelen til å framskynde liberalistiske tankeretninger og frihandelslovgivning i Danmark-Norge. Handelen med russerne førte til at Finnmark på 1800-tallet framsto som et attraktivt område for tilflytning av nordmenn og kvener fra Finland. Tillatelse til å drive friere byttehandel med pomorskipperne gjaldt fra 1839 også befolkningen i større deler av Nord-Norge. De første byene i nord, som Vardø, Hammerfest og Tromsø ble etablert for å formalisere handelen.

Tromsø har vært en flerkulturell by helt siden grunnleggelsen i 1794. Her møttes nordmenn, samer, kvener, russiske pomorer, og tilreisende handelsmenn. Russiske skip og sjøfolk har preget Tromsø havn og byens gateliv helt siden 1700-tallet. 

Handelsfartøy fra Pomor-distriktet i Nordvest-Russland forsynte befolkningen i Tromsø-området med mel og andre livsnødvendige varer frem til første verdenskrig. Tromsøværingene satte stor pris på pomorhandelen, og mange vennskapsbånd ble knyttet mellom nordmenn og russere. I samtidens litterære skildringer og i nedtegnede erindringer er pomorene fremstilt som et eksotisk og positivt innslag i bybildet.

En vesentlig årsak til pomorhandelen, sett fra russisk side, var den ortodokse kirkens mange fastedager. I Finnmark var ikke egen kornproduksjon mulig, så for befolkningen på norsk side av grensen var det helt nødvendig med forsyninger utenfra. Og de russiske åkerbruksbygdene lå langt mer beleilig til enn de kornkamrene som forsynte Norge for øvrig.

Det gjenspeiltes også i prisene: Major Rosenkrants på Vardøhus foreslo i 1782 at festningen burde kjøpe russisk mel til 34 skilling pr. vog. På det tidspunktet kostet samme mengde korn fra Danmark 72 skilling.

Det finnes også materielle minner fra den gang om det russiske nærværet. I det treløse Varanger hentet man for eksempel gjerne bygningstømmer fra Russland, og mangt et hus, flere av dem bevart til i dag, er oppført av «russetømmer» og «russeplank» av furu eller lerk. Under taktorven lå «russenever» i store flak. 

I Troms fylke hadde Tromsø by enerett på all russehandel like til 1818. Da fikk de priviligerte gjestgivere på landet også slik tillatelse. Dette omfatta også salg av tørrfisk og saltfisk. Almueshandel med russen, det vi egentlig forstår med pomorhandel, blei i Troms tillatt først i 1839, og bare på 4 steder i nordfylket. Det var Flatvær og Burøysund hos oss, og Skjervøy og Lyngseidet. Seinere blei slik handel tillatt fleire steder, men det skal vi behandle i neste periode. I tillegg til dette kom en forordning i 1809 som åpna for almueshandel med russen p.g.a. den truende hungerssituasjon. 

Denne historien er fortalt av datter til Einar Johnsen i Frakkfjord, Loppa. Einar var barn på den tiden Pomorskutene var et vanlig syn på Loppa. Einar hadde sin slekt på Loppa, og de var ofte her i lange perioder. Det er mulig at han også gikk på skole her ute. Det var neppe noen skolestue i Frakkfjord på den tiden.

Pomorskutene som kom oftest fra Arkhangelsk, og det var de samme skutene år etter år. Skipperne hadde ofte hele familien med når de kom. For de lå jo her som en flytende butikk i lange perioder. Det ble handlet både med penger og med bytte av varer. Folk her ute og fra de nærliggende bygdene, kjente russerne ved navn, og barna kom i land og lekte med barna på øya. Vi antar at etter en lang mørk vinter ble skutene fra Arkangelsk hilst velkommen med alt de hadde i lasterommet.
Det ble knytta vennskapsbånd til tross for språk og kulturforskjeller. Folk i nord fant hverandre gjennom handel som begge parter fant formålstjenlige. Skutene fra Russland fikk større betydning enn det nordområdene ble tilført sørfra.

Men i 1917 ble det slutt. Vi kan forestille oss hvilket savn det må ha vært å ikke lenger se skutene fra øst ankre opp. Det som hadde vært et vårtegn like sikkert som tjelden i fjæra.

Grensa ble stengt som følge av den russiske revolusjonen.  Så i 1944 kommer russerne igjen inn i Finnmark. Ikke med mel og andre handelsvarer, men med kuler og kanoner. De frigjør landet i øst, blir tatt imot som helter. 

Så kommer år med kald krig med overvåkning av alle som kunne tenkes å ha sympatier for Russland. Tenk, bare ca. 30 år etter Pomorhandelen tok slutt ble de som kom hver vår en fiende. Må ha vært vanskelig å se på skipperen på Pomorskuta som en fiende.

Vennskapsbånd er vanskelig å bryte. I dag er Kirkenes en by hvor alle gatenavn er skrevet på norsk og russisk. Det handles over grensa, folk møter hverandre, det knyttes vennskapsbånd. Ikke så mye “ moja på tvoja”, men engelsk. Folk som lever under den arktiske himmelen vet å sette pris på en god nabo.

Deltakere:  Terje

                  Jonny

                  Alf Den tredje mann

Kilde: Internett

Er vi en risiko? Ja, det har vi vært i 70 år

 

Risiko er et mål som kombinerer sannsynligheten og konsekvensen av en hendelse. Begrepet brukes som regel om negative eller farlige hendelser, slik som ulykker, naturkatastrofer eller epidemier.

Jeg er ganske sikker på at det er flere av oss som ikke ønsker å være en risiko eller være i en risiko klasse. Tenk at myndighetene har satt alle over 60 år i en risikogruppe. Seniorene skulle være aktive og til nytte for samfunnet.

Så har vi fått en pandemi, en verdensomspennende sykdom som kan ramme aldre, og først og fremst er det vi over 60 som kan ramme hardest dersom vi skulle bli syk.

Vi har rett og slett (så langt vi vet i dag) stor sannsynlighet for å bli alvorlig syk dersom vi skulle bli smittet. Det er en risiko vi rett og slett bærer i og med at vi har levd så lenge som vi har. Fordelen med vår alder i denne sammenheng er at vi nå, når vaksinen en gang i fremtiden blir klar, så har de samme myndighetene bestemt at vi er blant de første som får vaksinen.

Vi er en risikogruppe, ikke fordi myndighetene har bestemt det, men fordi konsekvensene av å bli syk er alvorligere for oss en for andre. Det er sykdommen som har” bestemt” det. Myndighetene verner oss. Det er ”Riskiko håndtering”!

Vi takker og bukker. Tror vi kommer rett etter alle helsearbeiderne i køen når det kommer en vaksine. Men det er vel en risiko/sannsynlighet at en del av oss rundt 70 – vi i risikoalderen - ikke kommer til å være til stede.  Årsakene kan være mange – også Covid-19. Men at vi skal uten samtykke bare blir plassert i en risikogruppe er ikke greit. Risiko for hvem?

Vi har hørt på Gerhardsen i mange år. Noe om fellesskapet og det personlige ansvaret mht. at Norge skal være et godt land å bo i med eller uten Covid-19. Vi anser oss ikke som en risiko for våre medborgere. Vi følger alle rådene fra Høie og FHI. Sprit på hendene - plasthansker – avstand og ikke store menneskemengder.
Noen av oss skyller munnen med gin og litt lime før vi går på butikken. Vi svelger den for sikkerhet skyld. Noen har skremt oss med at viruset kan være i kylling. Vi holder avstand til barnebarn og svigersønner – og andre familiemedlemmer vi kommer dårlig overens med. Vi fikk besøk av et yngre medlem av familien som vi gjerne ville høre om hvordan det gikk med oss i risikogruppa. Om vi var engstelige og redde for å dø. Vi bekrefta dødsangst – kjørte så noen heftige hostekuler og besøket holdt seg for munnen og forlot stua.

Vi har ikke vært på “ Harryhandel” i Sverige – ikke kasta oss på første fly til Kanariøyene når det var mulig – ikke vært på Rave-party eller studentfester. Hører vi om en som er smitta – så kjører vi en annen vei hjem. Vi avslår alle invitasjoner til familieselskap/middager. Der vi før måtte finne på en hvit løgn – henviser vi til smittefaren. Vi slipper å klemme andre menn – men kjenner et savn av myke kvinnekinn.

Det er lurt å være redd. Dumt og ikke være redd bengalske tigere og snøskred. Enda reddere bør vi bli mht. noe farlig vi ikke ser. Vi er redd de som er risikomennesker. De som oppsøker risikosituasjoner og kommer hjem til der vi bor. Skulle ønske at alle risikopersonene hadde fått et kastemerke i panna. De som påfører vårt samfunn en belastning – vårt helsevesen en byrde.

Vi er ikke i risikogruppa. Vi skjønner alvoret og gjør det Gerhardsen ba oss om. Mange påfører oss risiko. I et hvert samfunn finnes det et “Vi” og et “Jeg”- ….

I morgen er det lørdag og vi ( de tre gamle menn som har blitt plassert i risikogruppa ) skal bruke dagen til å gjøre noe som er risikofritt. Vi er ikke i ei risikogruppe mht. å smitte andre eller få smitte. Vi er tre oppgående gamle menn. Men vi må passe oss for en motstander som er lurere enn oss.

Men hva gjør man da? Vi kan ikke bekjempe Covid-19 invasjonen med kanoner og krutt. Vi kan ikke skape en felles front. Vi har for mange overløpere – for mange som med stor risiko går inn på slagmarken – som tror de er usårbare. Vi som er definert inn i risikogruppa vet bedre. Vi er ikke en risiko – men en ressurs. Vi har erfart – lest historie og vet at en fiende som er sterk og overlegen bare kan slås hvis vi tretter han ut. Den brente jords taktikk. Hva vil Covid-19 gjøre når alle i Norge gjør det viruset ikke liker? Hvis vi hadde vært Covid-19 – så ville vi dratt hjem.
Men det har jo ikke et hjem. Så vi har med å gjøre en hjemløs fiende. Må være trist og ikke være ønsket noe sted. Tenk hvis vi kunne lurt det inn i et glassbur med en gjeng celler den kunne samhandla med. Da kunne vi kjøpt billig bacon i Sverige og blitt brune på Kanariøyene uten dårlig samvittighet.

Men vi i gamlinger hadde fortsatt vært en risiko mht. hjerteinfarkt – demens – slag og sykehjemsplasser. Vi har blitt 70 år. Noen røyker – litt mye rødvin her og der – dårlig syn og hørsel.

Vi er i risikoalderen og trives med det.   

Vi burde ikke være ukjente med sykdom og epidemier, for i 1349 kom svartedauden til Norge. Pesten skulle komme til å danne et tidsskille, for den førte til at den langvarige veksten det siste tusenåret fikk en brå slutt.

Dette gjorde befolkningen sårbar for epidemier, og de tette kommunikasjonene innebar at sykdommer kunne spre seg raskt. Det var trolig et engelsk skip som brakte først epidemien til Bergen. I dag er epidemien brakt til Norge med oss mennesker med fly.

Så kom en influensaepidemi, spanskesyken som herjet fra 1918 og utover, sannsynligvis etter smitteimport fra Storbritannia. Det regner med at over 13 000 nordmenn mistet livet av spanskesyken, de fleste av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner.
De offentlige merutgiftene til syketrygd og de kommunale sykekassene ble store etter spanskesyken.

I dag er det koronaviruse som preger oss i hverdagen. 

Så er vi der igjen, hvor redd skal vi være? Hvor stor er sjangsen for at vi skal bli rammet av denne sykdommen?   Vi er 5.000 000 innbygger i kongeriket Norge. Pr i dag er det, etter at alarmen gikk i midten av mars, 10.000 registrert smittet. I dag er 18 innlagt på sykehus og dessverre er 264 døde av sykdommen. Så vet vi at hovedsakelig de over 80 som er død, og enkelte yngre årganger. Så har vi også lest i avisene at de samlede dødsfall i kongeriket i denne perioden er likt med” normalen” eller lavere.

Vi spør oss da: Hvor mye skal vi la vårt dagligliv hemmes av sykdommen? Overdriver vi med å lure oss rundt i butikker, svinge unna andre handlende, la være å reise til syden?

Det er farlig å leve, vi overlever ikke. Det er mer et spørsmål om hvordan vi skal leve før vi tar den siste reis – hvor nå det måtte bli!

Deltakere:  Terje

                  Jonny

                  Alf Den tredje mann

HEKSEBRENNING, SKJER DET I DAG…?

 

Dette er de første dokumenterbare tilfeller av heksebrenning i Troms. At det lå politiske motiver bak lensherrens ordre om heksehenrettelse i mai 1609. 

Fiksjonssjangeren dyrker gjerne frem den sensuelle unge kvinna, den onde krokryggede kjerringa med vorter og lang nese, eller eventyrheksa som i fortellingen om Askepott. Den eneste fellesnevneren disse figurene har med den historiske heksa, er at omtrent 80 % av de anklagede var kvinner.
En mer ukjent side av hekseprosessene er at i enkelte land og regioner som Island, Finland, Estland, Normandie og blant samene på Nordkalotten, var det omtrent like mange eller flere menn blant heksene. Det finnes også menn blant de tiltalte i land hvor kvinner dominerer materialet. I enkelte land kjenner vi til at også barn og unge ble involvert.

Som regel var det godt voksne kvinner over 40 år som ble anklaget. Det kan ha sammenheng med at det over lengre tid var knyttet et hekserykte til deres person som til slutt førte til at de ble stevnet for domstolene. 

                                                          Foto: Berit Sara Johannessen

Lensherren over Nordlandene mellom 1604 og 1618, den danskfødte Hartvig Bille, tok kravet alvorlig. Like etter påsken i 1609 mottok han kongens brev og befaling på sin residens ved Bodøgård. To dager senere la han ut på reise nordover i sitt langstrakte len for å gjennomføre de tiltak kongen hadde pålagt ham. Det lille vi vet om trolldomsforbrytelser i Troms er basert på spede opplysninger i sakefallet fra lensregnskapene og en del andre nokså tilfeldige kilderester.

I midten av mai kom han til Tromsø og var tilstede på prestegården hvor lagmann Peder Hansen Schønnebøl holdt lagting den 17. mai. Lagmannen hadde hele Nord-Norge som arbeidsfelt og holdt vanligvis lagting i Troms og Finnmark hvert tredje år.
Samene i området var innkalt blant annet for å forklare seg om hvor de bodde og hva de betalte i skatt til svenskene. På denne tiden var konfliktene med Sverige vedrørende herredømmet over Nordkalotten i ferd med å nærme seg krig.

37 samer ble anklaget for trolldom, og 28 av dem fikk dødsstraff.

Tre samer fra Kaldfjord på Kvaløya, nemlig Kolbein Torstensen, Oluf Amundsen og hans kone ble alle anklaget. Resultatet forteller Hartvig Bille selv om i en rapport til København, datert Bodøgaard 22. juli 1609:
Da jeg var der i vår ble disse tre anklaget for å ha gjort folk syke med gand. De syke var selv tilstede og vitnet. Etter min herres brev og mandat ble de derfor straks henrettet.
Sannsynligvis ble de tre samene brent på bål en eller annen plass på Tromsø øya. Dette er de første dokumenterbare tilfeller av heksebrenning i Troms. At det nok lå politiske motiver bak lensherrens handlinger i mai 1609, skjønner vi ut fra at den ene av de tre, Oluf Amundsen, var svensk samelensmann. 

Fra 1620-årene kjenner vi til fire heksesaker. Gjennom kildene får vi stort sette ikke vite annet enn at mestermannen (bøddelen) fikk en slump penger for å fullbyrde dødsdommene over fire trollkvinner. Samekvinnen Kirsten Andersdatter fra Gryllefjord hadde kastet forbannelse over en bergensborger som ble utsatt for ei ulykke.
Før henrettelsen i mai 1620 hadde hun klart å rømme tre ganger fra fengslet. Om de tre andre kvinnene vet vi ikke mer enn at de bodde et eller annet sted i Tromsø fogderi, det vil si i området fra nordsiden av Malangen til grensen mot Finnmark.

Fra samene hentet fogden verdier i form av konfiskert gods og formue anslått til nesten 20 daler, noe som betyr at rettsapparatet hadde syv daler i inntekt på de tre trolldomprosessene.

Neste gang vi støter på trolldomssaker fra Troms er i 1647. Da ble et ektepar dømt til døden på et ting i Langsund (Karlsøy). Anne Tollefsdatter og hennes mann Hans Pedersen – kalt Båt-Hans – fikk sin dom syvende januar og måtte på bålet dagen etter. Hvilken type trolldom de angivelig skulle ha utøvd går ikke fram av regnskapspapirene. Vi får vite at hun hadde vært holdt i forvaring i 26 uker, mens han hadde sittet i fengsel i 11 uker. Det var fogden Morten Heggelund på Elvevold i Karlsøy som hadde de to i varetekt i påvente av endelig dom.

Gjennom de fyldige rettskildene fra Finnmark får vi en del opplysninger som gir informasjon om trolldomsforfølgelsen i andre deler av Nord-Norge. Mange av de kvinnene som ble forhørt i fiskeværene langs Finnmarkskysten, fortalte at de hadde lært trolldom der de kom fra. Når det gjelder Troms, ser vi at noen av de involverte i sakene fra Finnmark kom fra Torsken, Berg, Gibostad, Trondenes, Bjarkøy og Skånland. Imidlertid er det kun i ett tilfelle at det opplyses at ei såkalt trollkvinne er brent en plass i Troms. Hun het Sigrid og holdt til på gården Steinsland like ved dagens Tjeldsundbro.

Den siste opplysning vi har om trolldomssaker fra Troms kommer fra Kvæfjord i 1695. Johanne Nielsdatter heter kvinnen som da fikk båldom for sine ondskapsanslag. Saken er interessant fordi det er den desidert siste dødsdom vi kjenner fra norske trolldomssaker.
De nest siste dødsdommene ble avsagt på Sunnmøre tidlig på 1680-tallet. Første del av saken mot Johanne Nielsdatter fant sted på et ting i Huseby ved det seinere
Borkenes i april 1695. Her fikk hun dødsdom, men ble satt i forvaring inntil en høyere rettsinstans hadde uttalt seg. Under fengselsoppholdet satt hun sammen med ei annen kvinne, som ifølge kildene tok livet av seg selv før saken kom opp til dom. Denne kvinnen kan også ha vært arrestert for svart magi. 

Troen på okkulte krefter var sterk innenfor det gamle magiskreligiøse verdensbilde. Selv om vi i vårt moderne samfunn kan avvise troen på hekser, bør man i historisk sammenheng være forsiktig med å avfeie hekser og trolldom som et produkt av den menneskelige fantasi. I det gamle samfunn var magiske trolldomsaksjoner sett på som like realistiske og virkningsfulle som fysiske voldshandlinger. 

Kilde: OTTAR, Hekseprosesser og trolldom.

           Rune Blix Hagen, institutt for historie, Universitetet i Tromsø

Til vår overraskelse finner vi at selv i vår moderne tid finner vi tilfeller hvor troen på at ganning kan skade mennesker.  I et intervju med NRK forteller en eldre kvinne at folk siden hun var 30 år har folk trodd at hun har en pakt med djevelen!  Grunnen til dette var at hun for ca 50 år siden besøkte en gravid kvinne som kort tid etter aborterte. Hun fikk skylden for aborteringen og ble sett på som en morder.  Siden den gang er hun blitt utsatt for ulike typer trakassering.

Hva ligger så bak?.

De som var utsatt for ganning, ble brennmerket, utstøtt fra sitt samfunn.
Og det skjer i vår tid, 2020!

Kilde: https://www.nrk.no/sapmi/nrk-sapmi_-derfor-skriver-vi-om-ganning-1.15022558

Deltakere:   Terje
                      Jonny
                     Alf Den tredje mann

Starten på oljeeventyret i Nord Norge

 

Vi tre eldre herrer kom til byen på en tid da lå en spesiell lukt over byen til tider.  Når vi spurte de innfødte hva det var, var svaret kort og godt "lukten av penger". Vi spurte ikke mer, men var litt forundret.

Så oppdaget vi fiskeindustrien. Den lå tett i tett fra langs østsiden av Tromsøya, reker, fisk av alle slag, og sildeoljefabrikken. Vi er fasinert av fiskeoljefabrikker, spesielt i disse tider hvor Omega 3 og andre oljer er i skuddet. Så vet vi det. Men hvor laget man så denne sildeoljen? Jo en fabrikk lå midt i byen, men av en av de største i landet lå ca. 10 mil utafor byen, nemlig i Jøvik i Ullsfjorden. Ettersom vi er opptatt av størrelser som menn flest, satte vi oss i bilen og kjørte avsted. Jøvik sildeoljefabrikk var en av opprinnelig hele 89 sildeoljefabrikker som hadde sin beste tid fra tidlig 1900 tallet og frem til 1980 tallet. De to i Troms hadde sin siste produksjon tidlig i 1990.

Produksjonen besto i å foredle sild og lodde til sildeolje som i hovedsak gikk til fiskefor og margarinproduksjon. Råstoffet var opprinnelig sild, men etter at fiskestammen ble overbeskattet gikk man over til å produsere oljen og melet av lodde - inntil også denne arten var truet. Vi mennesker har en tendens til å overdrive.....

Hva er så historien som ligger bak stedet fabrikken som ligger nokså øde til sett må våre øyne? Det viser seg at Jøvik var et blomstrende handelssted fra midten av 1770 tallet og det største stedet i gamle Ullsfjord kommune som tidlig 1960 ble innlemmet i Tromsø kommune.
Jøvik hadde en utmerket havn, og silda og torsken kom inn Ullsfjorden i rikelig monn i fjorden. De rikelige forekomstene som langt oversteg kvantaene som kunne gå til menneskelig konsum, så alternativ anvendelse måtte finnes.
Det viste seg at den feite silda kunne brukes til å utvinne sildeolje og sildemel.  Sildeoljen ble brukt til lys og brensel! (God aroma i datidens boliger?) Tidlig på 1890 tallet ble det utviklet en maskinell teknikk for produksjon av sildeolje og sildemel.

I 1912 ble Peter Giæver oppsøkt av flere som mente det var for galt å dumpe store kvanta sild som var til overs. Om det ikke var på tide å starte en fabrikk slik de gjorde andre steder noen år tidligere.  Ideen falt i god gjord, aksjekapitalen på 150.000 ble skaffet til veie fra bla familien Giæver.
Planleggingen var neppe hemmet av byråkrati, allerede i august året etter sto fabrikken ferdig. I november ble første sildefangst levert - og man var i gang. Fra 1913 og frem til 1920 gikk fabrikken med solide overskudd.  I disse årene vokste omsetningen mer enn 4 gangen, lønningene ble tredoblet. Også skatt til kommunen økte vesentlig.  Vi har også funnet ut at fabrikken i 1922 ga kr 2000 til komiteen som arbeidet for jernbane fra Narvik til Kirkenes.  Snakk om å være fremsynt. 

Det er tydelig at fabrikken var en viktig pilar i kommunen og distriktet. Arbeidsstokken var i perioder oppe i 70 ansatte, og folk kom fra de nærmeste distriktene, det var ukependlere som kom når fabrikken hadde råstoff.  Lønningene var etter vår målestokk beskjedne. I 1920 fikk en voksen arbeider 35 øre i timen, det var 12 timers arbeidsdag. Lønna økte til 91 øre i 1936. Til sammenligning fikk en kommuneansatt 66 øre i timen i 1933. Så da var det kanskje ikke så ille, den gangen.  Når fabrikken gikk godt ble det også utbetalt julegratiale på opptil 2 måneders lønn. Mange var nok bare innom noen sesonger - men flere fikk også Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste.  Vi får inntrykk av at fabrikken ikke var noen dårlig arbeidsplass.

I sesongene ble arbeiderene innkvartert i brakker ved fabrikken. Det sies at det var enkle forhold sammenlignet med dagens standard - men de hadde det antagelig ikke så verst. Av muntre historier fortelles at en arbeider, Petter Stakkenes fungerte som Kirsten Giftekniv, da han kastet kokka, Oletta Pedersen opp i køya til Øyvind Bræck - og forlot brakka.  Da han kom tilbake senere på kvelden var de to nyforlovet!

Fabrikken fulgte med i den teknologiske utviklingen, anskaffet egne føringsbåter - og i 1915 kjøpte de inn en råoljemotor på 8 HK for å drive et eget lysanlegg! Det skal nevnes at Tromsø by fikk lys fra en lokal kraftstasjon i 1897, men kraftstasjon som også leverte strøm til bedrifter og oppvarming kom først i 1922.
Distriktene, som jo Jøvik tross alt var, fikk strøm fra offentlig kraftverk først på 1950 tallet. Råoljemotoren ble da også pensjonert i 1952.  Samtidig som aktiviteten økte i Jøvik overtok fabrikken også poståpneriet og telefonstasjonen og bygde eget hus til bestyrerinnen!

Sildemelet og sildeoljen hadde konkurranse også fra hvaloljen, også innenlandske og

utenlandske fabrikker konkurerte med Jøvik Sildeoljefabrikk. Blant annet var det hard konkurranse fra Trofi AS i Tromsø som på mange måter hadde en minst like god beliggenhet i forhold til leveranser og markedet.

Sildeoljeindustrien klarte seg greit gjennom andre verdenskrig, bla vet vi at det ble satt av kr 25000 til et pensjonsfond for de 4 funksjonærene. De fabrikkansatte fikk kr 1000 til anskaffelse av feriehjem. Også den gangen var det en fordel å sitte på et godt og varmt kontor. Slik var det!

På 1960 tallet begynte sildeoljeindustrien å få motbør på grunn av miljøbelastningene, røyk, lukt og avfall. Teknologisk fornyelse og strukturendringer på eiersiden gjorde at de klarte seg brukbart videre frem til første halvdel av 1980 tallet da råstoffsvikten vi nevnte innledningsvis begynte å lage vansker. 
I Nord-Norge var det ved begynnelsen av 1970 tallet 20 sildeoljefabrikker, mens det var bare 5 igjen ved slutten av 1980 tallet - inkludert "vår" fabrikk. Silda hadde sviktet tidligere, og i 1985 ble loddekvotene skåret kraftig ned og 1990 var det total stopp.
Jøvik Sildeoljefabrikk ble lagt i "møllpose", dvs den stanset, men ble holdt i beredskap ved hjelp av Staten i tilfelle lodda skulle komme tilbake. Til alles overraskelse skjedde det, høsten 1990 kom lodda tilbake i store mengder i Barentshavet og bla Jøvik Sildeoljefabrikk kunne ta opp drifta igjen.  Imidlertid begynte usikkerhet med råstofftilførselen og økte kostnader ikke minst på energisiden å gjøre næringen usikker. 
I 1996 ble fabrikken lagt ned og over 80 år æra var over. Sildeoljefabrikkens anlegg blir nå brukt til bla. lager og forøvrig er bygda fraflyttet, det bodde i 2015 bare 35 personer der. 

Ja, og hva så? Lukta er borte - både i Jøvik og Tromsø, men er det ikke noe igjen etter sildeeventyret, får silda nå svømme fritt omkring i havet uten noen jakter på den?  Det viser seg at silda er rik på sunt marint omega-3 fett noe vitenskapen fant ut for noen år siden. Nå har forskere funnet at en annen fettkomponent i sild er helsefremmende. Bra for folk, for oppdrettsfisk og ikke minst for fiskeoljeleverandører.
Silda har naturlig høyt innhold av ketolinsyre. Ketolinsyre er en fettsyre vi hittil ikke har merket oss som viktig.
Men nå vet vi at den har helsefremmende egenskaper. Forskere har gjort forsøk som viser at ketolinsyre stimulerer cellene våre til å omdanne korte omega-3 fettsyrer til de sunne, lange marine omega-3 fettsyrene.

Så da vet vi at røyken som før dominerte bybildet i lange stunder av vår ungdom i byen forsvant - men gjenoppstår nå som helsebringende, og for noen lukter det sikkert penger også i dag ........

Deltakere:   Jonny

                   Terje

                   Alf Den tredje mann