Posten Norge

 

Vi tre sitter igjen etter julefeiringen og gjør opp status. Utover fremgang (?) i kg etter god mat osv. begynner vi å dvele ved postgangen. En av oss sendte et brev til Oslo den 14/12 og fikk fra slekta høre at det kom frem først 4/1, dvs etter 17 dager. Akk ja sier en av de andre at postgangen i dag er ikke som før. Og så var diskusjonen i gang. Hvordan var det før, og hvor langt tilbake er "før"?

Vel, Posten Norge ble opprettet under dansketiden i januar 1647.  I starten var posten en privat bedrift, som drev med kongelig privilegium. Det var de sentrale byene i Sør-Norge som først fikk postforbindelse, og alle rutene hadde utgangspunkt i Christiania.  Postombæringen var organisert etter stafettprinsippet med postbønder som tok seg av frakten mot visse privilegier som fritak fra skatt, innkvartering og militærtjeneste. Å drive postvesen i Norge må ha vært lønnsomt, for fra 1752 ble det norske postvesens overskudd anvendt til Frederiks Hospital i København! Vi har grunn til å tro at dette opphørte da vi gikk ut av unionen!

Posten ble drevet etter kongelig privlegium av nederlenderen H. Morian. Kongelige privileger er ikke alltid langvarige, og allerede i 1685 ble privilegiet overdratt til Ulrik Christian Gyldenløve. Men i 1719 var det slutt for han også og postvesenet ble underlagt det kongelige Generalpostamtet.  Portoen, som vi er mere opptatt av enn hvem som bringer pakker og brev frem, utgjorde til å begynne med 10 skilling for et brev fra Oslo til Trondheim. Fra Trondheim til Tromsø 18 skilling og til Finnmark hele 24 skilling. 

Dyrt da også å bo langt fra "sentrale strøk".  Det ble tidlig innført regler om at på postkontorene skulle dere være orden og ro, det var en høytidelig sak å sende og hente post. Men dersom man ikke kunne oppføre seg hadde poståpneren stor myndighet. I en Forordning fra 1694 går det klart frem:

«Skulde nogen understaae sig paa Post-Husene at giøre nogen Allarm med Buldren, Skieldsord eller Oprør, da maae Postmesterne have Myndighed til at lade samme Personer strax anholde og arrestere, hvilke siden andre saadanne til Exempel skal blive straffede efter Sagens Leilighed.»

Postgangen ble langsom og upålitelig både på grunn av naturens hindringer, og fordi postbøndene kunne være på fiske langt hjemmefra. Da kunne posten bli liggende, kan hende i ukesvis.  Posten mellom København og Vardøhus kunne ta et halvt år vinterstid og noen måneder kortere om sommeren.

I 1663 ble det så tatt initiativ til postgang på Nordlandenes amt (idag Nordland og Troms) og (idag Finnmark fylke) uten at det ser ut til å ha blitt regelmessig drift.  Nordlandenes amt kom i en mellomstilling, og vanskeligst ble å få til regelmessig postgang til Vardøhus Amt. Til det var både fremkommelighet i amtet og dets tilgjengelighet for problematisk for sentralmyndighetene. Derfor ble det lenge ikke aktuell den gangen politikk å forlenge postruten inn i Vardøhus amt. I 1760 overtok Generalpostamtet i København postførselen i Norge, og sørget for 3-4 årlige postombæringer i Nord-Norge.

Postgangen til Nord Norge var av stor betydning politisk fordi landsdelen lenge hadde vært politisk omstridt. Sverige, som ønsket adgang til hav, hadde prøvd seg med en form for anneksjonspolitikk, men Kalmarkrigen hadde resultert i at områdene i nord til og med Vardøhus Amt, ble anerkjent som del av Danmark-Norge. På østsiden av Varangerfjorden kom russisk territorium, men Danmark/Norge hadde heller ikke den gang hatt konflikter med Russland i nord. Det var naturligvis viktig for kongen å ha administrativ og politisk forbindelse med landsdelen for å kunne håndheve makten både innad i landsdelen og mot omverden. Kongen (fortsatt i København) etablerte som handelssteder, dvs byer Vardø og Hammerfest i 1789 og Tromsø i 1794, og alle hadde naturligvis behov for kontakt med omverden. (Konkurrenter til Tromsø var Gibostad samt Gausvik og øya Kjøtta. På dette tidspunktet bodde det ca. 80 mennesker i Tromsø.

Postforsendelse hadde før Postverket fikk etablert postgang på Nord-Norge, måttet foregå som tilfeldig transport med jekter på vei sydover til for eksempel Bergen eller på vei nordover fra Bergen (leilighetstransport).

At det ikke alltid var enkelt å bringe posten frem i vår nordligste landsdel fremgår pga av fare for ulv ble postbærerne ble utstyrt med flintbørser og senere pistoler.  Andre utforinger, mest med tanke på dagens utfordringer med Coronaen var tiltak som måtte settes i verk under en periode med kolerasmitte på 1800 tallet.  Brev som kom fra smittede eller mistenkte steder, før viderebefordring, skulle gjennomstikkes på flere steder med syl, fuktes med eddik og deretter, stilt på kant i en sil, røykes i seks minutter over et fat.

Den trege postgangen i landets nordligste landsdel var lenge et stort problem. Men uventet fikk vi hjelp fra planeten Venus. 3. juni 1769 var det nemlig en Venus-passasje som også førte til bedret postgang i Finnmark. Kongen inviterte en østerriksk astronom til å observere passasjen fra Vardøhus. Postmesteren fikk i oppdrag å yte astronomen assistanse i form av en utvidet postgang, og tilrettela for hele 8 årlige postavganger mot 4 ganger til da.

Et stort fremskritt var det også da det fra 1798 ble opprettet en vinterpostrute mellom Alta og Torneå i Finland for å bli koblet til det svenske postverkets rute mellom Helsingør og Torneå. Posten brukte bare 12 dager på ruten gjennom Sverige. Dermed skulle for eksempel et firma i Hammerfest kunne vente svar på et brev til København på et par måneder mot kanskje inntil et halvt år med postgang langs den ordinære kystruten. Transittposten var så mye raskere enn den ordinære ruten at det lønte seg for folk å benytte den for post mellom Nord- og Syd-Norge. Tilsvarende var det opprettet postførsel mellom Haparanda og Karesuando som ble utført av svenske «postbønder».
Ruten fra Karesuando til Tromsø gikk via Signaldalen til Nordkjosbotn. Fra Haparanda til Karesuando ble posten ført med hest, mens svenske samer førte posten videre fra Karesuando over fjellet med rein. Etter planen skulle de svenske postførerne ha ført posten helt frem til Tromsdalen, men de nektet å gå lenger enn til Nordkjosbotn, da det var «knapt med reinmose til reinen lenger inn i fjorden». Fra Nordkjosbotn ble posten sendt videre til Tromsø med båt. Når posten ankom Tromsø, gikk en mann rundt i gatene og ropte: «Fjellposten er kommen, fjellposten er kommen!»

Vi skal vel ikke glemme at det i unionstiden (Da vi var i union med Danmark) i Nordlandenes amt fantes praktisk talt ikke veier, unntatt over eider o.l. og i Vardøhus Amt var i tillegg utfordringene fylkets størrelse som var like stor som Danmark.  Her bodde i 1801 bare 8000 mennesker! 

Selv om det skjedde forbedringer i postruten i unionstiden, lå ytelsene tilbake for forholdene i de andre postrutene. I de historiske dagene i 1814 skulle representanter fra hele Norge møtes på Eidsvoll. Det kom ingen representanter fra Nord-Norge fordi postgangen var så langsom at det ikke ble mulig å avholde lokale valg i tide. Det kom heller ingen representanter til det etterfølgende overordentlige Storting høsten 1814.

Og vi klager over at posten kommer kun annen hver dag! I 1804 var utviklingen kommet så langt at postgangen gjennom Nordland og Troms ble økte til hver tredje uke. For Vardøhus ble ikke frekvensen utvidet til hver tredje uke før i 1813.  Det var imidlertid fortsatt langt igjen til forholdene sørpå med ukentlig post. Et brev mellom Hammerfest og København kunne ta tre måneder. Nord-Norge hadde fortsatt vesentlig dårligere postbetingelser enn resten av landet.  Det meste av postgangen foregikk fortsatt langs skipsleden med båt, men med fjorder som skar seg langt inn i landet, ble landverts postfremføring over eid eller over øyer og halvøyer en løsning i praksis.
En nødtørftig sammenhengende veiforbindelse mellom Trondhjem og Vardøhus ble først etablert under den andre verdenskrigen (1941).

Og siden vi er innom krigen, under andre verdenskrig gikk Posteverket med stort overskudd, som i hovedsak skyldtes stor økning i innenlands post, spesielt pakkepost. Mange i byene fikk tilsendt mat fra venner og slektninger på bygda.

Ja, etter å ha gått litt på kryss og tvers gjennom deler av postens historie her nord innser vi at utviklingen på godt og vondt alltid har sørget for at posten kommer frem - og haster det med et brev kan vi jo bare sende en mail?!

Deltakere:  Terje

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann