Norske fyr

 

“ Har du fyr – har du løkter langs di lei ?” ( Visetekst av Ola Bremnes )

Vi – de tre gamle menn – har aldri seilt langs Norskekysten værharde kyst. Vi har seilt på livets hav i storm og i stilla. På det havet finnes ingen fyrlykter med en trygg grønn sektor. Det har medført grunnstøtinger i forhold til kvinner og feilnavigeringer så vi aldri kom fram dit vi hadde tenkt oss. Brottsjøer av regninger i postkassa og lumske fallvinder fra familie og venner. Utrolig nok har skroget holdt – så nå seiler vi innaskjærs med en 6 hk Bolinder i 4 knops fart.

Fyrlykter på livets hav trengs, både innvortes, i veikryss og langs vår langstrakte kyst. Det første fyret i verden ble satt opp ca 800 f.kr i Middelhavet ved innseilingen til Karthago. Ellers er jo også fyret ved innseilingen til Alexandria i Egypt kjent. Det var ca 250 m høyt!

Første gangen vi hører om et konkret sjømerke i Norge, er helt tilbake i sagatiden. I 869 bygde Floke en varde, som senere er kjent som Ryvarden. Sikrere kilder om sjømerking finner vi først på 1600-tallet.
Det første fyret som ble etablert i Norge var Lindesnes fyr i 1655, og det siste bemannede fyret som ble opprettet var Anda fyr, som ble ferdigstilt i 1932. I 1841 fikk Norge sitt eget fyrvesen, og det ble skilt ut som et eget direktorat: Fyrdirektoratet. Etter at stein lenge hadde dominert som byggemateriale, stod det første støpejernstårnet ferdig på Egerøy i 1854. Senere ble sement og betong tatt i bruk, og mer robust materiale førte til at man kunne bygge fyranlegg på mer utsatte og værharde steder. Kvaliteten på fyrbelysningen ble stadig forbedret. I 1897 kunne det første elektriske fyret tennes på Ryvingen fyrstasjon. I 1883 var gassoljebrenneren en realitet, og dermed var det mulig å oppføre mange fyrlykter uten fast tilsyn.

Mot slutten av 1800-tallet utbedret Havnevesenet en rekke mindre fiskerihavner i Finnmark. Slettnes fyr utenfor Gamvik ble oppført i perioden 1902 til 1905 og satt i drift 15. september 1905. Det hadde da i lang tid vært reist krav om at det måtte komme et fyr her. Havet er langgrunt, og kombinert med sterk strøm og hyppige uvær gjorde dette at leia forbi Slettnes var fryktet blant de sjøfarende. Vardø fyr er norges østligste fyrstasjon, og den ble i første omgang bygget som et enkelt familiefyr. Den ble opprettet som innseilingsfyr i 1896, automatisert i 1987 og avbemannet i 1991. 

Siden de norske fyrtårnets er plassert på utsatte steder langs kysten medførte det store utfordringer til både utstyr og mannskap. For eksempel Fugløykalven fyr hadde 20 km sjøvei til nærmeste nabo. Mannskapet provianterte for hele sesongen fra august til mai, været på denne og andre isolerte fyr til tider såpas heftig at å dra på besøk til andre ikke var mulig. Isolasjonen stilte store krav til mannskapet. Ved et fyr ble det satt ut kaniner for å få tilgang på fersk kjøtt! Men kaninene er livlige skapninger.  Det tok helt av så de måtte gjøre slutt på eksperimentet.

Mange fyr krevde at fyrmesteren var gift og gjerne hadde barn. Driften var tryggere når det var en kone som kunne delta i driften og ta ansvar når han f.eks var syk. Noen lønn for konen kom imidlertid ikke på tale. Vel vel, fyrene ble jo avBEMANNET …….

Fyrenes beliggenhet ytterst langs kysten hadde en viktig funksjon for Forsvaret under den kalde krigen. De ble utstyrt med radar og betjeningen lært opp i rapportering av mistenkelig trafikk. De hadde direkte linje til Forsvaret. (Dette var faktisk oppe som et moment Mot avbemanning av fyrene.) Fyrene drev også med meteorologisk observasjoner og var også involvert i redningsaksjoner.

I dag er fyrene automatisert og uten fast betjening.  Men mange av fyrene blir i dag brukt til overnatting for reisende.

Da har de kanskje funnet løkta langs si lei??

 Deltakere:  Terje

                 Jonny

                 Alf Den tredje mann

– har gått langt og lenger enn langt. På apostlenes hester ..

 

Vi – de tre gamle menn – har gått langt og lenger enn langt. På apostlenes hester gjennom barne og ungdomsårenes smale stier og tråkk. Nå kjører vi mest på den brede vei. Vi er overbevist om at den første kjerreveien ikke ble laget i Norge. For hva skulle vel vi med en kjerrevei? Vi hadde jo sjøveien. Så viktig var den – at da hurtigruta ble oppretta for ca. 100 år siden – så fikk den navnet Riksvei 1. 

Etter nærmere ettertanke har vi kommet til at veinettet skyldes i hovedsak 2 menn. Han som oppfant hjulet (en tidlig slektning av Henry Ford ) og Magnus Lagabøte som påla landets bønder å sette i stand en kjerrevei - en spydlenge bred og vedlikeholde den. Her kan vi ane de første spor av Statens Vegvesen (merk skrivemåten).

Omtrent 4000 år f.kr fikk Norge de første veier, eller stier som ble ryddet av folk som bodde i nærheten og som benyttet seg av disse veifarene for å opprettholde kontakt med mennesker i andre bygder. Senere ble veinettet mer omfattende og vi fikk blant annet sammenhengende veifar mellom ulike landsdeler, og mellom forskjellige bygder. På 1600-tallet ble de første veiene i landet vårt farbare for annet enn å ri eller å bruke egne bein. Da ble det etter hvert mulig å bruke kjerre på enkelte veistrekninger.

De eldste kjøreveien ble lagt etter tanken om at den retteste linjen mellom to steder er den korteste veien. Dette førte til at mange veistrekninger fikk bratte stigninger, vanskelige og tunge kleiver som måtte forseres. Først rundt 1850 begynte man å legge veier i sving rundt de verste stigningene. Utover på 1900-tallet ble det stadig viktigere å forbedre veinettet slik at det kunne tåle belastningen fra det stadig økende antallet automobiler. Mellom 1850 og 1920 ble de offentlige veiene i landet mer enn fordoblet. 

Den første kjøreveien eller kongeveien i Norge beregnet for hjultransport ble bygget i årene 1625-1630 mellom Kongsberg og Hokksund for transport mellom Kongsberg Sølvverk og nærmeste havn. Omkring 1650 ble den forlenget til Drammen og Christiania.

På 1600-tallet var strekningen Christiania-Drammen med forgreninger til Kongsberg og Larvik praktisk talt de eneste veiene som var kjørbare med hjul om sommeren. På 1700-tallet ble det fart i veibyggingen og ved om lag år 1800 var det kjørbare veier mellom Christiania og de andre hovedbyene i Sør-Norge (Trondheim, Bergen og Stavanger). Ved omkring 1800 var det totale veinettet på 11.500 kilometer. Selv om dette var et sammenhengende veinettet egnet veiene seg best til ridning (sommer) og kjøring med slede om vinteren.

Den tyske okkupasjonen av Norge resulterte i en storsatsning på vei. 40 000 tvangsarbeidere var i Norge under krigen. De fleste fangene kom fra Sovjetunionen, mens de fangene som ble satt til veiarbeid hovedsakelig kom fra Jugoslavia. Vegvesenets samvirke med okkupasjonsmakten har, inntil nylig, vært lite kjent. Å bygge ut et godt vei- og jernbanenett i Norge var viktig for den tyske okkupasjonsmakten. 

Det tyske militæret hadde behov for å flytte tropper raskt og trygt inn mot grenseområdene til Sovjetunionen, og den tyske krigsindustrien trengte sikker og effektiv frakt av metall – først og fremst jernmalm fra Kiruna og nikkel fra Petsamo. Sjøveien var usikker da tyske skip var truet av allierte fly langs norskekysten og Østersjøen frøs til om vintrene.

Er kan man vel tilføye at et fortsatt finnes slike veier som er best egnet til ridning om sommeren, iflg Nordlys finnes det en rekke slike veier fortsatt i år 2020: Jim Blikfeldt sier i en artikkel i en lokalavis: Folk kommer seg ikke på jobb på grunn av de elendige veiene om våren. Med vanlig bil er det uframkommelig. Det er ille hvert år. Verken posten eller skolebussen kommer fram, sier han. 

Forholdene på enkelte av de kommunale veiene er så ille at i Lenvik kommune i Troms sier at kjøring skjer på eget ansvar. (Avisa Nordlys 23. apr. 2019)  
Fremskrittet har kanskje ikke nådd alle?

Deltakere:  Terje

                 Jonny

                 Alf Den tredje mann