Da sjørøverne herjet i Nord-Norge

I mai 1602 var den bergenske kjøpmannen Petter Robertsen på vei tilbake fra Kola med ferske forsyninger. Skuta hadde vært innom Vardø med varer til befolkningen der, og nå skulle de videre sørover med last til Bergen

Da jekta rundet øya Fávle-Iččát, eller Ingen som hollenderne kalte den, lå det pirater klar og ventet på dem. Møtet ble dramatisk. Robertsen og mannskapet greide så vidt å berge livet og skuta i angrepet, men de ble plyndret til skinnet. Kjøtt, øl, mynter, smør, ja liketil klærne de hadde på kroppen ble flerret av dem og overtatt av piratene. Overfallet skulle bli starten på en lang rekke nådeløse angrep. Bekymringsrapporten fra slottsskriver Søren Bondesen på Vardøhus hadde ikke en gang rukket å nå fram til København før en ny og enda mer nådeløs bande pirater anløp Finnmarkskysten.

Vardø angripes

Det var blitt sommer da befolkninga i fiskeværet Vardø en dag så et par ukjente skuter nærme seg fiskeværet. Den fremst skuta gikk for fulle seil, den andre lå tett etter. Begge hadde de kurs rett mot Vardøhus festning. – Hvilke skuter kunne finne på å gå nesten helt inn til bebyggelsen i Østervågen? Ett av skipene bar engelsk flagg, mens skipet i front hadde naken mast. Kanskje antok folk at skutene skulle utveksle varer eller mannskap, eller at vindene i sundet hadde spilt skipperne et puss? Men så må tilskuerne på stranda ha forstått hva som var på ferde. Da skipene kom nærmere, ble det tydelig at den ukjente skuta i front hadde det engelske handelsskipet på slep. Et kaperskip hadde tatt engelskmennene! Nå tverrvendte den fremste skuta midt i innseilingen og la bredsiden til land. Skuta hadde ikke før kastet anker, før de første kanonskuddene ble løsnet. De nevestore kulene hvinte innover fjæra og lagde små groper i bakken. De må bokstavelig talt ha falt mellom beina på de intetanende menneskene som var ute for å se hva som foregikk. Dødelig skyts fløy over bølgene, innover land og helt opp mot festningen.

Ute i den trange bukta lå piratskipet snart innhyllet i tung kruttrøyk, og oppe på festningsbakken løp det trolig forskremte mennesker til alle kanter for å finne et gjemmested. Strengt tatt var ingen trygge noe sted. Festningsmurene på Vardøhus var så lave og skjøre at de nærmest ønsket enhver kanonkule velkommen inn. Og det treløse landskapet i Vardø lå like fristende og tilgjengelig som en oppredd brudeseng. Skytsen som byen ble pepret med, hadde ingen problemer med å trenge gjennom hverken fiskehjeller, plankevegger eller torvgammer. Vardø var under angrep, og det var helt åpenbart fare på ferde.

Grusomme pirater

Da beskytningen stilnet, steg den sure kruttrøyken langsomt opp mot den blå himmelen. Fra land kunne man nå se mannskapet heise et uhyggelig budskap i masta; et hvitt dødninghode på svart bunn. Piratflagget sto som en strek i vinden, og da røyken drev vekk kom fordekket til syne. Det var stuet fullt av sjømenn. Fanger fra den engelske skuta, med kapteinen deres i spissen, sto på rekke og rad med sammenbundne hender og føtter. Det som nå skjedde må ha gjort dypt inntrykk på tilskuerne på land. Piratkapteinen ga et signal til mannskapet sitt, og et øyeblikk etter var helvete løs. En tirade av kuler og sverdhogg sendte fange etter fange over ende med blodet fossende fra bryst og panne. Deretter ble likene lempet i sjøen til elleville brøl og jubel fra piratene.

Etter massakren trakk piratene den kaprede skuta inn til egen skipsside, og snart hadde de effektivt bordet og tømt den for alt av varer og verdisaker. Alt ble båret over i sjørøvernes eget lasterom. På akterdekket ble noen få gjenlevende engelske sjømennene liggende hjelpeløst fastbundet og kneblet. Snart skulle de tas med sørover som fanger og gisler, men først hadde kapteinen et ærend i land. Piratskipet lå allerede tungt i vannet da kapteinen og fire bevæpnede menn klatret ned leideren og kom roende inn mot fjæra. Fra festningen lød det noen spredte skudd i retning av sjaluppen, men den spede motstanden ble øyeblikkelig besvart med tunge drønn fra piratskipets kanoner.

Festningen kapitulerer

Kommandanten på Vardøhus hadde allerede innsett at de var hjelpeløse. Skytingen mot piratene var mer symbolsk enn reell; festningen hadde hverken våpen eller mannskap til å forsvare seg mot angrep som dette. De hadde ikke noe annet valg enn å heise det hvite flagget og gi piratene fritt leide. Vardø var nå okkupert av voldelige, hensynsløse sjørøvere, og ingen visste hva de hadde i sinne.
Noen av piratene ble igjen ved sjaluppen i fjæra som vakter, mens kapteinen og et par andre trasket oppover mot festningen. Vi kan anta at de var godt påseilet av både alkohol og adrenalin etter den vellykkede kapringen og de blodige drapene. Kanskje hoiet og skrek de, kanskje skjøt de skudd i lufta eller etter innbyggere som ikke hadde vett på å holde seg skjult. Snart forsvant piratene inn gjennom festningsporten som allerede var satt på vidt gap.

Inne på festningen presenterte piratkapteinen seg som Philippus Defos fra den (da) spanske havnebyen Dunkerque, piratbyen over alle piratbyer. Han krevde å få forsyninger av fersk mat og øl, krutt, våpen og klingende mynt. Vi vet ikke akkurat hvordan møtet med kommandanten forløp, men sannsynligvis forsøkte han og slottsskriveren å forklare Defos at festningen var særdeles dårlig utstyrt, og at de dessverre bare hadde noen få tønner salt fisk og litt hjemmebrygget øl å gi dem. Krutt, kanonkuler og våpen fantes knapt, ei heller penger. Vi kan regne med at Defos ble rasende over avslaget. Kanskje la han sverdet sitt på kommandantens hals for å skremme han til å hoste opp noen verdisaker. Uansett hva han gjorde var det til liten nytte; det fantes ingenting av verdi i festningen.

Det kan ha vært på dette tidspunktet Defos forlangte å få betalt i mennesker i stedet for i gull og mat. Slaver betalte seg alltid, om de bare tålte sjøreisen og var arbeidsføre og i godt hold. Det vi vet er at før piratene forlot festningen, ble de aller siste øltønnene til slutt rullet fram. I tillegg fikk piratene med seg de få håndvåpnene kommandanten hadde til rådighet.

Sjørøverne tar lokale fanger

De få varene piratene hadde fått kloa i, ble nå lastet på ei lita kjerre som de trakk ut av festningen og nedover til fjæra der sjaluppen og vaktene ventet. Det kan ha vært i dette øyeblikket Defos fikk øye på en fiskebåt som kom roende inn bukta. Mens piratene besøkte festningen var tre intetanende lokale menn, en samisk fisker og hans to unge drenger, på vei inn med færingen sin etter å ha trukket kveite på havet hele dagen. De hadde kanskje hørt skudd i det fjerne, men hadde neppe forstått hva som var i ferd med å skje. Da båten deres ble trukket på land, sto Defos menn og ventet. Det var for sent å unnslippe for de uheldige fiskerne. Alle tre ble grepet og geleidet ombord i sjaluppen, kanskje med pistoler i ryggen, kanskje var de bundet og bastet. Redde for sitt eget liv, var de utvilsomt, og det med god grunn. Snart etter lettet piratskuta anker, satte seil og forsvant ut i Bussesundet. Det var det siste Vardø så til de tre fiskerne. Den engelske prisen lå vuggende igjen på vågen som en ribbet fugl, mens befolkningen omsider kunne våge seg fram fra gjemmestedene sine.

Angrepet får politiske konsekvenser

Denne dramatiske hendelsen ble et bevis for at Vardøhus hverken hadde mannskap eller våpen til å ivareta seg selv eller til å forsvare det grenseløse territoriet i nord. Angrepet ble derfor starten på en opptrapping av dansk-norske militære sjøekspedisjoner for å hevde Danmark-Norges interesser i nord, for å trygge handelsruter, fiske og viktige tollinntekter. Fra nå av sendte man kongelige ekspedisjoner fra København for å stoppe sjørøverplagen stort sett hvert år. Og det skulle bli flere trefninger enn Defos angrep på Vardø i 1602. Phihlippus Defos ble ifølge kildene tatt under et raid i 1605 og arrestert.

Mendozas skatter

Den mest kjente og kanskje mest dramatiske pirathistorien fra nordområdene, er fra marinekaptein Jørgen Daas ekspedisjon i 1615. Han var også innom Vardø, og stoppet til slutt en piratskute ved Murmanskkysten. Ifølge Daas egen innberetning til kongen, ble 55 sjørøvere kastet over bord og 24 mann skutt på stedet. Sjørøverkaptein Jan Mandaus, også kalt Mendoza, og en håndfull av hans menn ble tatt med til København og hengt på torget til stor jubel fra tilskuerne. Der ble de hengende til fuglene hadde fortært det meste av deres jordiske levninger. De 9 skattkistene som ble båret inn i danskekongens skattkammer, var så store og tunge at det gikk gjetord om dem over hele Europa i hundrevis av år.

Så vidt vi vet ble ingen piratskatter lagt igjen i Vardø etter Defos eller Mandau, selv om det går rykter om at Jan Mandau gravde ned en skattkiste nær Hamningberg. Den har aldri blitt funnet. Det innbyggerne i Vardø fortsatt finner etter piratenes herjinger, er kanonkuler under bakken i Østervågen. De er riktignok ikke laget av edle metaller, men de kan likevel regnes som historiske skatter og minner om en blodig fortid.

https://nordnorge.com/artikkel/da-sjoroverne-herjet-i-nord-norge/

Kilder

• Balsvik, Randi (2007): Vardø: Grensepost og fiskevær, bind 1. Stavanger: Vardø Kommune og Dreyer Bok
• Berger, Marie Nystuen (2016): «Piratverksemd i nord, nokre døme frå Finnmark tidleg på 1600-talllet.» Heimen 01/2016, volum 53.
• British Navy Museum: «Piracy». https://www.nmrn.org.uk/research/piracy
• Ellefsen, Irene A: (2019): Jens Munk. Jakten på Nordvestpassasjen. Humanist forlag.
• Hagen, Rune Blix (2004): «Kong Christian IVs tokt til det ytterste nord i 1599 – Bakgrunn og konsekvenser». Kongens reise til det ytterste nord; Dagbøker fra Christian IVs tokt til Finnmark og Kola i 1599, redigert av Rune Blix Hagen og Per Einar Sparboe.
• Hagen, Rune Blix: «Piratvirksomhet i Nordområdene». UiT, trykt som artikkel i Nordlys 2013.
• Hagen, Rune Blix: «Sjørøvere beleirer Vardø» og «Sjørøverjakt i nord». www.polarhistorie.no
• Teige, Ola (2010): «Priser, profitt og nøytralitet; Kaperfarten i Norge under den store nordiske krig, 1709 – 1720». Sjøfartshistorisk årbok 2010, redigert av Tore L. Nilsen og Atle Thowsen. Bergen: Stiftelsen Bergens sjøfartsmuseum.

Skrevet av Ann-Jorid Pedersen

mai 29, 2020

St. Georgs kapell i Neiden

                           

Hele sitt liv gjennom bygde den hellige Trifon kirker. Således reiste han i 1565 en kirke for de hellige lidelsesbærere Boris og Gleb ved Pasvikelvens vestre bredd, ca. 40 km. fra klosteret. Det var en enkel tømmer­bygning bestående av tre deler. Den ble skoltesa­menes viktig­ste kirke og stod helt til 1944, da den brant ned. 

I de siste årene av sitt liv gikk den gamle Trifon ofte fra klosteret og ut i ødemarken hvor han bygde kirken til minne om Den Allhellige Gudføderskes hensovnelse. Han tilbragte ensomheten der i bønn. Her bestemte han også at han skulle begraves. Mot slutten av 1800-tallet ble det bygget en større og mer staselig kirke ved siden av den opprinnelige. Denne nye kirken står fremdeles og er blitt restaurert og tatt i bruk igjen for kun få år siden.

Videre bygde han antakelig samme år det lille bedehu­set eller kapellet til ære for den hellige martyren Georg i Neiden, og det er det eneste som fremdeles står igjen av det som Trifon bygde. Det har spesiell betyd­ning som Nord-Norges eldste trebygning og som det eneste ortodokse gudshus her i landet som er bygget som sådant. Kapellet er så beskjedent, både i størrelse og utseende, at J. A. Friis kun omtaler det slik i sin bok: "Ogsaa i Neiden staar det en liden Hytte, som 2 derboende Skoltelapfamilier har givet Navn af Kapel". Det ligger på en liten høyde ved Neiden-elven, neden­for Skolte fossen og Trifons kulpen, som var det gamle dåpsstedet ifølge tradisjo­nen. Rundt kapellet er det gravplass med et par gamle kors, en liten "klokke­støpul" er satt opp på ved ka­pellets ene side, og et tradisjonelt gravmonu­ment i tømmer er reist på dets andre side av Kirkeforeningen i 1996. Rundt gravplas­sen er det et pinnegjerde. Nedenfor brer skolte-jordet seg med noen få gamle huser, restene av skoltebyen.

Kapellet er ikke bygget til litur­gisk gudstjeneste, men heller som bede­hus og gravkapell. Under liturgiene står "menigheten" utenfor, og om været tillater det, flyttes alteret utenfor og hele gudstjenesten foregår foran kapel­let.
På norsk territorium finnes også en annen helligdom med tilknytning til hl. Trifon. Ved Elvenes går det en hule inn i fjellet ved fjorden. Her var det vanlig at skoltene gikk inn for å be litt før de dro ut på fis­ke. Den er ca. 2 m. høy, 2 m. bred og 2,5 m. dyp. 

Her skal Trifon ha blitt reddet da shamanene jaget ham og ville ham til livs. Siden har den blitt betraktet som en helligdom. Keilhau skriver i 1831 om hulen "til hvis Indgang man må klatre nogle Alen opad den næsten lodrette Klippevæg, mødte først en grov Lærredsdug som Forhæng, derefter Helligdommen selv, som bestod i et lidet Maleri, forestillende en Gudsmoder, samt i et derunder hængende hvidt Klæde med et gyldent brod­eret Kors. Foran Billedet stode tvende smale Voxlys". I forbindelse med besøk av en russisk storfyste her i 1870 ble hulen pusset opp og en "altertavle" ble tatt inn her, hvor det nevnte ikonet ble anbragt. Intet av det er bevart til vår tid, men da St.Georgs kirkeforening i Neiden ble organisert, ble også tradisjo­nen i forbindelse med Trifonshulen gjenopptatt. Her ble anbragt et ikon og det ble forrettet andakt her.

Trifon ble født i en prestefami­lie i den lille byen Torzhek i Nov­gorodområdet omkring 1495. Som de fleste fikk han ikke noen skolegang, det hadde ikke en småbyprest anled­ning til å gi sin sønn, men han lærte å lese og skrive av sin far og hjalp ham senere i kirken som opple­ser og sanger. Det fortelles at det var en tekst fra morgen­gudstjenesten som gav inntrykk på ham og som in­spirerte ham til å søke mot det monastiske liv.

I Novgorod hadde han alle muligheter til å høre handels- og fangstfolkenes beretnin­ger om det ugjestmilde og farlige landet ved Ishavskysten og om de "ville" men­neskene som bodde der. Ifølge legenden fikk han en åpenba­ring hvor Kristus befaler ham å reise opp til dette "hungrende og vansmektende land" for å forkynne evangeliet. Han reiste som ung mann i begynnelsen av 1520-årene, helt på eget initiativ og uten noen mi­sjonsorganisasjon i ryggen. Flere år studerte han livet og skikkene hos skoltesamene, og lærte seg språket deres grundig. I 1524 har han bygget sin egen tømmerkoie i nærheten av Petsjengaelven.

Etterhvert begynte han sin misjonsvirksomhet blant samene, som i begynnelsen utviste stor motstand mot å motta den kristne lære. Opphisset av seidemennene satte de i gang å forfølge den hellige Trifon, og mer enn én gang var de ute etter hans liv.

Hans forkynnervirksomhet bar tyde­ligvis frukter og i 1532 kom en delegasjon til erkebis­kop Makarij i Novgorod for å be om antimins (alterklede med innsydd relikvie) for nattverdsfei­ring og prester som kunne innvie kirke og døpe folk. Denne erkebiskop Makarij var en av tidens lærde menn, han hadde interes­se for misjon og hadde tidligere hjulpet misjonærer. Også nå viste han sin velvilje. Lederen for delega­sjonen skal ha vært Mitrofan og med seg tilbake hadde delegasjonen et brev med erkebisko­pens velsignelse til misjonsvirk­somheten, materialer og tømmermenn til å bygge kirke. I Kola (byen som nevnes allerede år 1264, nær dagens Murmansk) var det en kirke, men det var meget langt bor­te. En kirke ble bygget ved Petsjengaelven til ære for Den Hellige Treenighet og innvi­et av presten Ilia fra Kola i 1533. Samtidig ble Mitrofan viet til munk med navnet Trifon.

I 1530-årene begynte det å danne seg et lite broder­skap rundt Trifon, et kloster i sin spede begynnelse. De holdt til i nærhe­ten av Treenighets-kirken ved Petsj­engaelven, hvor Treenighetskloste­ret senere oppstod. En langvarig hungersnød som herjet i Nord-Russland på slutten av 50-årene og begyn­nelsen av 60-årene fikk avgjørende betydning for klosterets opprettelse. Trifon begav seg sammen med en del av folkene sine og Feodorit fra Solovki sydover i det egentlige Russland for å samle matvarer til den sultende befolkningen. I flere år vandret de fra by til by og andre steder hvor det var noe å hente. Varene sender de tilbake med folk fra følget, etter hvert som de fikk samlet store nok "sendinger". I 1556 kommer de til Moskva hvor de får audiens hos tsar Ivan den grusomme og hans sønn tsarevitsh Fjodor. Resultatet av møtet med tsaren ble et "gavebrev" hvor klosteret får rett til statens skatter, avgifter og rettighe­ter i området hvor skol­tesamene bodde.

Trifon, som ikke var prest, var aldri formelt leder av klosteret sitt, selv om han var dets åndelige fader. Senere trakk han seg tilbake i "ødemarken" syd for klosteret, hvor han bygde en liten hytte og et kapell til ære for Guds Moders Hensovelse. Her levde han i ensomhet og bønn og askese inntil sin død 15. desember 1583, etter omtrent 60 år i Petsamo. Da var også alle skoltesamene kris­tnet.

Klosteret i Petsjenga var lite og ubetydelig i større sammenheng. Den hollandske handelsmann Simon von Salingen beretter at det i 1565 var 20 munker og 30 legbrødre i kloste­ret, som da ble ledet av prestmunken Gurij. Ytre sett lignet det nok mest på en stor bonde­gård eller en liten landsby med kirke. Ingen forsvarsve­rker kunne beskytte dem da den svensk-finske banden under ledelse av Pekka Vesainen på juledag 1589 angrep dem, brente ned hele kloste­ret og drepte de 116 menneskene som befant seg der. Et dokument fra kommandanten på Vardøhus med rapport om denne ulykken finnes i det norske Riksarkiv.

Ødeleggelsen av klosteret i 1589 tilintetgjorde så godt som alle dets ressurser. Klosterets egentlige eksistens strakk seg således kun fra 1556 til 1589, altså 33 år. Men klosteret ble ikke strøket av ma­trikkelen, og det ble forsøkt gjen­opprettet noen ganger. En gang i nærheten av Kola i 1619, og her bodde det 13 munker i 1701, men "opplysningstiden" hadde gjort sitt inntog i Russland under keiserinne Katarina II og Anna som ønsket å svekke kirken i forhold til staten. Og klostrene var kirkens forposter og det religiøse livs sentra. Derfor ble over en tredjedel (ca.450) av alle klostre i Russland stengt, deriblant også "Nye Kola Petsjenga-klosteret" i 1764. På stedet for det opprinnelige klosteret ble det reist en kirke til minne om hellige Trifon, og over hans grav ble det bygget en kirke til ære for "Kristi innbærelse i tempelet".  

Slik var Petsjenga-klosteret stort sett en branntomt fra 1589 og frem til 1880-årene, da det ble gjort forbere­delser til å gjenreise det gamle klosteret. Det nye klosteret ble, liksom det gamle, noen tømmer­hus rundt en kirke. I 1917 hadde klosteret 30 munker, og det eksis­terte til 1939 da vinterkrigen mel­lom Sovjetunio­nen og Finland endte med at Finland måtte avstå bl.a. denne del av sitt territorium til Sovjetunionen. Klosteret ble flyttet og i praksis nedlagt. Den siste munken, fader Akakij, døde 110 år gammel i 1984.

Skoltesamer, bare skolter eller østsamer, er en samisk minoritet bosatt i grensetraktene mellom Russland, Finland og Norge (Neiden).

De fleste skoltesamene er bosatt i og omkring tettstedene Sevettijärvi, Keväjärvi, Nellim i Enare kommune i Finland, og i Neiden i Sør-Varanger kommune i Norge. Skoltene anses for å være urfolk på Kolahalvøya og hører til den østlige gruppen med samer, tatt i betraktning deres språk (skoltesamisk) og tradisjoner. Det finnes anslagsvis 700 skoltesamer, hvorav omkring 400 kan snakke skoltesamisk.

Hovedsakelig er de russisk-ortodokse. Munken Trifon fra Petsamo konverterte skolterne til kristendommen på 1500-tallet og fortsatt er majoriteten av skolterne medlemmer av Den østlige ortodokse kirke.
Det østsamiske området bestod av fire siidaer Neiden, Pasvik, Petsjenga og Suenjel.

Som et resultat av «Tartu-avtalen» mellom Finland og Russland (1920), ble skoltesamenes hjemland delt i to: den vestlige delen, Petsamo, ble en del av Finland og den østre delen ble en del av Sovjetunionen. Grensa ble en trussel for hele skoltfolkets identitet ettersom det ble vanskelig for dem å leve som de tradisjonelt hadde gjort, med reinsdrift, jakt og fiske.

Etter vinterkrigen (1939) mistet Finland sin del av Fiskerhalvøya til Sovjetunionen og etter den finske fortsettelseskrigen mistet de Petsamo også. Dette resulterte i at de skolterne som bodde i området ble evakuert til Finland.

Skoltebyen i Neiden ble fredet i 2000 som et helhetlig kulturmiljø.  Den norske staten leverte i 2011 tilbake 96 skoltiske skjelett som hadde blitt fjernet fra graver i 1915.

På skoltesamisk museum åpnet i Neiden i 2017. Det lille, ortodokse Sankt Georgs kapell i Neiden er også et skoltesamisk kulturminne.

Det finnes skoltesamer i Norge, selv om det er svært lite snakk om dem i den kulturpolitiske og samepolitiske debatten. I Norge bruker man ofte en betegnelse «østsamer» for å snakke om skoltesamer. Skoltesamenes betegnelse på seg selv er – på lik linje med alle andre samiske grupper – rett og slett «samer». Skoltesamenes turbulente historie i løpet av litt i overkant av 150 år, omfatter tap av språk og rettigheter, og er knyttet til en bredere historisk kontekst enn internatenes betydning i fornorskningen av samer.

Mens nord-, sør- og lulesamer i Norge har vært del av kongerike i hundrevis av år, ble skoltesamer i Neidenområdet norske statsborgere relativt seint. Dette skjedde i 1826 i forbindelse med grensetrekningen mellom Norge og Russland. Grensa fulgte delvis Pasvikelvas, delvis Grense Jakobselvas løp. Skoltesamene fra Neiden (som heter Njauddâm sijdd på samisk) ble norske. Pasvik (Paččjokk sijdd på samisk) ble delt i to, mens Petsjenga (Peäccam sijdd på samisk) lengst øst ble russisk. På dette tidspunktet ble det ikke klargjort for skoltesamene at de ble delt mellom to nasjonalstater.

Skoltesamene i Neiden ble utsatt for en nådeløs fornorskingspolitikk. I løpet av ganske kort tid mistet de sine urgamle rettigheter til laksefiske i elver og i sjøen og til reindrifta. Så mistet de sin tradisjonelle levemåte og språket. Det er behov for mer kunnskap om skoltesamenes historie og dagens situasjon. Denne delen av den samiske og norske historien bør være kjent både i Nord-Norge og i hele landet. Tiden er moden for en god samtale om behovet for forsoning mellom skoltesamene og storsamfunnet.

Gjennom historien, har skoltesamer opplevd sterkt press fra Russland, Finland og Norge. Dette har påvirket skoltesamenes språk, tradisjonelle næringer og rettigheter på en meget negativ måte. Til tross for utallige grensetrekninger, tvangsflyttinger, tap av rettigheter til reindrift og fiske, har det skoltesamiske folk vist sin overlevelsesstyrke. Skoltesamisk språk er nå i en positiv utvikling.

Deltakere: Internett

Mennesket har alltid trengt lys og varme når natten kommer.

Mennesket har alltid trengt lys og varme når natten kommer - vi vet jo at våre eldste forfedre samlet seg rundt bålet når kvelden og natten kom, og mye arbeide måtte til for å skaffe brensel til bålet som skaffet lys og varme. 

Vi tre eldre menn trenger bare å slå på en bryter, så har vi lys til å lese - og varmeovnen holder oss varm når vi trenger det. Alle disse ledningene i luften rundt oss, som også fuglene nyter godt av, hvor kommer de egentlig fra - undres vi.
Vi vokste opp i en tid da strømmen til tider var rasjonert og utkobling fra tid til annen forekom. Strømmen kunne ikke taes helt for gitt til enhver tid. Den var et høyt (og dyrt) verdsatt gode i etterkrigstiden. Strømmen kom i vår ungdom gjerne fra et nærliggende anlegg.

Men i dag, hvor kommer strømmen fra nå da i nord Norges største by. Jo, sies det - det er fra Altevann, Bardufoss.
Men, erfarer vi når vi snakker med de som er eldre enn oss.  Vi undres - og får vite at der rådhuset står i dag, der sto byens første kraftstasjon startet i 1897.
Et monster som ble fyrt med kull fra Svalbard produserte strøm til gatebelysning og lys inn i de tusen hjem. Ikke helt uten bivirkninger, svalbardkullene skapte røykskyer som var til fortvilelse for husmødrene i nærheten. De satte jo sin ære i å ha hvite duker og sengklær da som nå. 

Til tross for at dette vidunderet durte og spyttet røyk skapte det ikke mer kraft enn til belysning, ikke noe mer. Når det kom nye maskiner til byen, f.eks. nytt trykker til ei lokalavis, så måtte redaktøren gå på byen å kjøpe seg en bensinmotor som drev en dynamo som leverte strøm til trykkeriet.

Den første sjøkabelen ble lagt over Tromsøysundet i 1926. Kabelen førte strøm fra Tromsøya til beboerne på fastlandet.

Flere slike eksempler på manglende strøm til byen gjorde at kommunen i 1913 bevilget 1/2 million kroner, tilsvarende et helt års budsjett den ganen, til bygging av ny kraftstasjon. Valget falt på Simavika på Kvaløya. 
Stasjonen ble lagt til fjæra og vannet skulle hentes fra fjellet 200 over. Arbeidet startet i 1911.  Et enormt slit i all slags vær før vannledningen var ferdig. 
Tre aggregater fra Svensle ASEA (hvordan disse aggregatene på flere tonn kom på plass er for oss et stort under) leverte strøm til byen allerede høsten 1913.  

Allerede før Simavikanlegget var ferdig var det klart for byens ledere at Simavik anlegget var for lite, og byggingen av nok et anlegg i Skarsfjorden ble påbegynt - det sto ferdig i 1922. 

En nesten like stor prestasjon som byggingen av kraftstasjonen var å legge kraftledninger fra Simavik over Kvalsundet, langs Kvaløya, over Sandnessundet og frem til byen som da i det alt vesentlige strakte seg langs Tromsøysundet. 

Det skal samtidig nevnes at Harstad, Bodø og Narvik hadde fått strøm allerede i 1910 - men det er en annen historie.

Det var en stor begivenhet - noe som også vakte oppmerksomhet helt til Oslo.  I en samtale med Morgenbladet omtalte ordføreren i byen, Arnold Holmboe det nye anlegget slik: ” Lysverket omfattes av alle med stor Interesse og Glæde. Mørketiden er næsten jaget paa dør – Nat som Dag straaler Byen i rik Belysning.
Simavikens fjerne Fossefald gir ogsaa Kraft til mange smaa iltre maskiner, der i stedse større Tal tilkobles den 28 000 Meter lange Fjernledning”

Tromsø by og omegn var nå godt rustet til å møte "Den Morderne Tid" og industrien blomstret – i hvert fall frem til 1930-årene. Tromsøysund Meieri kunne oppbevare melken med riktig temperatur og sluttet å bruke isblokker fra Prestvannet, Tromsø Dampvaskeri drev helelketrisk, Isaksens Skipsverft kunne anskaffe elektriske sager og Fritz Dreyer anskaffet byens første elektriske bryggheis.
Er noen av eksemplene på Den Nye tid. Vi kan vel knapt forestille oss hva dette fremskrittet betydde både for næringslivet og folk flest i de 1000 hjem. 

Krigen kom også til Tromsø i april 1940 og kraftverkene var blant målene for tyskerne før i de kunne okkupere byen.  Allerede 18. april Simavika anlegget bombet og den ene aggregatet ble ødelagt. Maskinistene bodde i egne boliger rett ved, de hjemme seg forresten i potetkjelleren mens angrepet pågikk, og sammen med anlegget i Skarsfjorden som tyskerne forøvrig ikke klarte å stoppe, ble strømforsyningen til byen stoppet i kun i noen få timer.  En prestasjon av mannskapet som det står respekt av.

Men utviklingen, man kan like den eller ikke, den er nådeløs, noe vi tre eldre kan skrive under på, innhentet også Simavika Kraftstasjon. I 1976 ble aggregatene slått av og byens kraftforsyning kom i hovedsak fra Bardufoss. Men alt var ikke slutt. 

De store rørgatene skulle nå og for all fremtid sende friskt og godt fjellvann til innbyggernes vannkraner via lange rør over Kvalsundet og inn til byen. 

I grunnen en god tanke når vi fyller våre glass - med rent fjellvann! 

Deltakere:   Jonny

                   Terje

                   Alf Den tredje mann

Rekvik er ei lita bygd nordvest på Kvaløya

To av de tre lurte på hva som kunne finnes i byens utkant.  Vi er alle tre urbane bybeboere med kort vei til alle mulige goder som finnes i storsamfunnet.  Hvilken utkant skulle vi da velge i det som en gang var en landets største kommune i areal. 
Valget falt på Rekvika ved Tromvik. Vi leste det vi kom over om stedet og ble etter hvert imponert over det vi fant. Ve reiste utover med forventning.
Stedet ligger på sørvest siden av Kvaløya, vel 50 km kjøring fra Tromsøya. Godt utrustet med niste startet vi utover, mange km på til dels svingete og smale veier. Etter hvert passerte vi fiskeværet Tromvik, svingte til venstre i et kryss og begynte på en lang stigning på en gruset vei (tegn på at vi er i en utkant?) før vi begynte på en bratt nedover bakke og kunne etter hvert se en liten ansamling av bolighus og ei sliten kai. Kommet vel ned møtte vi et hus hvor det antagelig har vært telegrafstasjon hvor det var skilt som annonserte at vi hadde nådd målet.

De tre ved to av dem kjørte rolig gjennom bygda og la merke til de velholdte boligene. Men hvor var folket? Vi visste at Rekvik har vært bebodd langt tilbake i tid, blant annet er stedet nevnt i offentlige skriv tilbake i 1600 tallet. Med kort vei til de store fiskebankene livnærte folk seg med fisket og litt jordbruk - i likhet med de mange bygdene på Yttersida. Med så lang vei til "Styresmaktene" var de vant til å klare seg sjøl. Skolebygget som vi fant var ført opp i solid tømmer i 1916 og var i bruk frem til 1975. Rekvik hørte til Skolekretsen Nordøerne som bl.a. besto av Håja, Røssholmen og Sessøy.

Folkeskoleundervisningen før 1916 foregikk da i private hus, i 2 til 3 uker av gangen, og man vekslet også mellom undervisningsbygd.  Å sikre lærere til Rekvik skole har ikke vært enkelt. Av de 36 (38?) lærerne som har virket i skolens 58 år, har kun fem hatt lærerutdanning. Kapitlet “Rekvik skole under krigen” (s. 102-120) viser hvordan små bygdesamfunn ble rammet.

 

En som var lærer fra 1923, lot etter hvert sine nazisympatier komme til uttrykk. I 1941 meldte han seg inn i NS, så havnet han på Østfronten hvor han døde 42 år gammel. Skolen var i drift helt frem til 1975 da veien mellom Rekvik og Tromvik var ferdig. 

Helt fra 1. klasse ble elevene i skoleperioden internert på det stedet der skolehuset lå. Internering av elever var vanlig i Hillesøy kommune var vanlig helt fra begynnelsen av århundret og frem til 1970-tallet. Dette gjaldt elever som gikk på skole i Rekvik, i Ersfjordbotn og i Botnhamn.
Elevene ble internert i private hus i Rekvika, hver «internatmor» hadde fra 2-4 elever boende hos seg i skoleperiodene utenom egne barn. Elevene skulle ha med seg tørrmat heimefra, men fikk koke mat der de bodde. De betalte 40 øre per elev til kost (kaffe, gryn, mel, otet osv) og losji. Denne ordninga ble praktisert hele tida skolen i Rekvik var i gang. I 1975 ble veien til Tromvik åpnet. Skolen ble lagt ned og skolebarna ble da busset over til Tromvik

I gamle dager var det ikke butikk i Rekvik, kun et lite lager dagligvarer som en person i bygda solgte for butikken i Tromvik. I 1922 åpnet den første butikken i Rekvik. 

Det bodde nok 70-80 personer i Rekvik i 1920-årene. Rekvik fikk telefon i 1929. Det var også post i bygda. Rundt 1940 var det 7 våningshus i Rekvik. Under krigen var det mange evakuerte fra Nordreisa som bosatte seg i bygda. Innlagt vann eller manuell vannpumpe kom ikke til Rekvik før etter krigsårene i 1945-1946.

Vi ruslet gjennom bygda på jakt etter en kraftstasjon som vi visste var bygd tidlig på 50- tallet. Like ved veien fant vi et lite betongbygg som ville undersøke nærmere.  

Vi gikk nær inngangsdøra og skjønte at her hadde det vært en kraftig installasjon. Så kom en kar og lurte på hva vi gjorde på hans eiendom.  Etter en kort forklaring om at vi var skikkelige folk, ville han gjerne fortelle om historien til Rekvik Kraftlag. Vi ble imponert. Rett etter krigen var det mange bygder som ville ha ført frem strøm. Imidlertid lå Rekvik så avsides at de skjønte at det ville ta lang tid før de fikk nyte godt av dette godet. Ok, tenkte de, da gjør vi det sjøl! Med litt støtte fra Hillesøy kommune og Troms Fylkes Kraftforsyning gikk de i gang.  Med dugnad bygde de sjøl egenhendig kraftstasjonbygget, linjenett og rørgata av tre(!).
I jakten på egnet generator fikk de tak i en på 150 V som hadde vært montert ombord i slagskipet Tirpiz. 

Den produserte likestrøm, men innbyggerne var storfornøyd da strømmen ble slått på desember 1953. Anlegget hadde sine begrensninger, det leverte bare 3 kwh til hver abonnent. Men hva gjorde vel det. Lyset var kommet til Yttersida!  Anlegget var i drift fram til 1967. I "Tromsø Bys Historie" er bygdas innsats for kraftverket betegnet som en Bragd, noe vår kontaktmann Jon, sønn av en av initiativtakerene er helt enig i. Vi er også imponert.

Etter en så gripende historie som vitner om dugnadsinnsats som til tider kan savnes blant oss urbane byboere var det på tide å dra hjem. På vei oppover bakken fra Rekvik, hvor det nå bare er en fast beboer – mot ca. 70 på 1920 tallet og ca. 55 på 1950 tallet. Et livskraftig samfunn en gang i tiden med sterkt samhold. Forsvant de aller fleste med siste rutebuss?

Vi bare undres.

Deltakere:   Jonny
                   Alf Den tredje mann

Det er lenge siden noen så en brevdue på himmelen.

Norske ordtak: - “Tale er sølv – men taushet er gull”. “Stillest vann har dypest grunn”.

( Hva disse ordtakene har med det at mennesker snakker sammen å gjøre - er vi ikke helt sikre på ).

Denne bloggen/undringen starter med at de “ Tre gamle menn “ sitter og ser på den 140 m høye Tromsømasta som sender/mottar meldinger fra fjern og nær.

I det moderne samfunn lever vi menneske i et fellesskap med andre mennesker. Og vi mennesker skal fungere i et samfunn. Men vi har en unik evne til å kommunisere med omverdenen. Vi kommuniserer hele tiden - enten det er bevisst eller ikke. Ordene vi bruker - kroppsspråket og signalene vi sender - alt kan tolkes av de menneskene vi møter.

I et virtuelt samfunn -  e-samfunn eller nettsamfunn samhandler vi mennesker stadig mer via et kommunikasjonsmedium slik som telefon -  epost eller sosial nettjeneste eller meldingstjeneste i stedet for å møtes ansikt til ansikt.

Det er nå over 100 år siden telefonen kom til Norge. I begynnelsen var apparatene stor og dyre, så det var ikke alle som hadde tilgang til denne kommunikasjonsformen. I dag eier stort sett alle en telefon. Telefonsentraler ble etablert og telefonlinjer strukket - etter hvert over hele landet. 

Det var ikke før utviklingen av mobiltelefonen og økende overføringskapasitet gjennom radiosendere og fiberkabler at telefonen har blitt allemannseie. Utviklingen skjer nå med stor fart over hele verden -   fiskerne ute på havet kunne nå kommunisere hjem via tråløst nett.

Datamaskinene og nyere mobiltelefoner håndterer alle disse mediene. Grensene mellom radio -  fjernsyn -  Internett og mobiltelefon er ikke så tydelige som de var før.
På en multimediatelefon - slik som for eksempel android eller i-Phone - har vi adgang til alle disse mediene på ett sted.

Med mobiltelefonen kan man nå andre mennesker hvor som helst i verden. En av “ de gamle menn “ kan fortelle at han har snakket med sin sønn i Gobiørkenen – og der er det som kjent langt til nærmeste telefonkiosk.

“ De tre gamle “ på en benk ved Eide handel. “ De tre “med hver sin kaffe. De lener seg litt fram for å høre hva de andre sier. Kanskje er det vinden – kanskje alderen eller kanskje at de så gjerne vil høre hva de andre egentlig har å si. De fører en samtale – en konversasjon med språk – øyne og kropp. Det vi sier er jo bare ca. 20% av det vi egentlig sier.
De minnes samtaler med 2 blikkbokser med en streng mellom.
De husker cowboyfilmene med indianernes trommer (lokalsamtaler) - og røyksignaler (rikstelefon). 

I historietimene på skolen fikk vi høre om vardebrenning - kjent fra vikingtida og frem til 1800-tallet.  Da kunne kongen mobilisere sine styrker på kort tid når landet var trua.

Tidlig i vår tidsregning begynte man å signalisere seg i mellom ved hjelp av forhåndsavtalte lys og signaler. Dette er kjent helt tilbake fra Romertiden. Etter hvert kom også flaggsignaler der hvert signalflagg hadde sin betydning. For eks. betyr et flagg: "Jeg trenger los".

Det var først da Samuel Morse oppfant telegrafen og et morsealfabet på midten av 1840 tallet - et apparat som produserte elektriske signaler - at man kunne sende mer fullstendige meldinger. Morseapparatet kunne sende meldinger over lange distanser - også mellomverdensdeler ved hjelp av undersjøiske kabler. Det var en revolusjon.
Telegrafen har vært brukt helt opp til vår tid - faktisk sluttet sjøforsvaret først i år 2000 å utdanne telegrafister. Det er samtidig interessant å vite at det fortsatt benyttes morsing ved hjelp av lyssignaler mellom marinefartøy! 

Overføring av menneskelig tale foregikk allerede på 1600 tallet - da ved to bokser forbundet med en metalltråd. Endelig slapp man å stå på hver sin side av dalen og rope til hverandre.

Fart over videreutvikling ble det først da telegrafien ble oppfunnet. På slutten av 1800-tallet oppfant Graham Bell telefonen. Nå gikk det fort - allerede i 1876 ble sentralen som kunne forbinde flere telefoner sammen oppfunnet. Den første sentralen hadde 21 abonnenter.
Antall telefonabonnementer i USA økte fra 600 000 i 1900 til 5.8 millioner i 1910. De første telefonene var fastnett-telefoner som ble installert hos bedrifter - og senere også i private hjem. På slutten av 1900-tallet var telefonen blitt allemannseie i de fleste vestlige land.

Siden det er ettermiddag og vi har hatt en arbeidsom dag, ble vi liggende på hver vår velbrukte sofa og minnes gamle dager.  Det slikt vi som har passert 70 år ofte gjør.
Husker sveivetelefonen hjemme i Finnmark et sted. 
Vi delte linje med 2 eller tre naboer. To ring var til oss -  tre til nabo og fire ring var til nabo nr. to. 

Ofte måtte vi sjekke om det faktisk var til oss - eller en av de andre. Det var en stor begivenhet å bli oppringt den gang.  Man ringte nemlig bare når det var noe viktig om å gjøre. Den “ tredje mann “ kunne minnes da han på 80-tallet hadde et viktig tillitsverv som egenskap av å være formann i et borettslag kunne komme langt frem i køen for å få tildelt telefon.
Den gangen var det så kostbart å bygge ut telefonkapasiteten at Staten måtte bevilge penger til et visst antall linjer - slik at det statlige Televerket kunne bringe dette viktige og rasjonerte gode ut til flest mulig. En av de “Tre gamle” måtte låne Televerket 2000 kr. for den installert.

I dag sitter vi og ser på vår mobiltelefoner. Den er en kalkulator - et oppslagsverk. Vi trenger ikke lenger Gyldendals leksikon. Den inneholder flere aviser -  vi kan se tv på den -  og vi kan til og med se på en videoskjerm live (levende) hvem vi snakker med. Er dette et fremskritt? Vi er usikre. 
Vi mottar rett som det er oppringing fra venner eller bekjente. Synes det er blitt færre besøkende som bare vil stikke innom for en prat over en kopp kaffe.  Det var egentlig hyggeligere.

Protestene mot at alle skal være - og ønsker å være tilgjengelig til en hver tid begynte i skolen. Den forstyrret undervisningen. Kinoene henstiller til publikum å slå av telefonen under forestillingen - og enkelte har installert elektronisk sperre for mobiltelefoner.

Graham Bell (eller er det Antonio Meucci) som oppfant telefonen ca. 1850 kan neppe ha sette for seg den fantastiske utviklingen av oppfinnelsen. Alle - fra 10 år og oppover til har sin egen telefon.
Hvor som helst og når som helst er man tilgjengelig. Den ringer når man hviler middag - den ringer midt i Dagsrevyen.

Den ringer når vi er på besøk hos venner - og det rare er at dette lille apparatet forlanger omgående oppmerksomhet. Personer i nærheten må bare akseptere denne avbrytelsen i samtalen mens den oppringte svarer – evt. sender en tekstmelding som forklaring på at han/hun ikke kan svare nå! Det er de færreste som slår av apparatet i løpet av en dag.

Noen har begynt å kalle den for "Den lille terrorist".  Vi har tenkt en dag å slå den av i 24 timer - men er redd venner eller slektninger kommer bekymret på besøk og spør om vi er syke? Få – om noen unnlater å ringe tilbake en time eller to etter at "Den lille terrorist" har mottatt en oppringing.

De “ Tre gamle menn “ sitter fortsatt på en benk ved Eide handel. Kaffen er drukket. Da sier den ene: “ Tenk om jeg hadde vært født for 200 år siden – og fått oppleve oppfinnelsene til Morse og Bell “. De to andre ser på hverandre og svarer: “ Tenk hvis vi hadde vært født i dag – da ville vi fått en mobil når vi ble 5-6 år”.

Så ringer det i mobilen til en av tre. Samtalen/undringene stopper opp og de går hver sin vei. Kanskje like greit – de hadde jo ikke mer kaffe igjen.

 MOBILTELEFONEN - DEN LILLE TERRORIST - 👀👀👀

Deltakere:   Jonny

                   Terje

                   Alf Den tredje mann