Vi tre eldre
menn trenger bare å slå på en bryter, så har vi lys til å lese - og varmeovnen
holder oss varm når vi trenger det. Alle disse ledningene i luften rundt oss,
som også fuglene nyter godt av, hvor kommer de egentlig fra - undres vi.
Vi vokste opp i en tid da strømmen til tider var rasjonert og utkobling fra tid
til annen forekom. Strømmen kunne ikke taes helt for gitt til enhver tid. Den
var et høyt (og dyrt) verdsatt gode i etterkrigstiden. Strømmen kom i vår
ungdom gjerne fra et nærliggende anlegg.
Men i dag, hvor
kommer strømmen fra nå da i nord Norges største by. Jo, sies det - det er fra
Altevann, Bardufoss.
Men, erfarer vi når vi snakker med de som er eldre enn oss. Vi undres - og får vite at der rådhuset står
i dag, der sto byens første kraftstasjon startet i 1897.
Et monster som ble fyrt med kull fra Svalbard produserte strøm til
gatebelysning og lys inn i de tusen hjem. Ikke helt uten bivirkninger,
svalbardkullene skapte røykskyer som var til fortvilelse for husmødrene i
nærheten. De satte jo sin ære i å ha hvite duker og sengklær da som nå.
Til tross for
at dette vidunderet durte og spyttet røyk skapte det ikke mer kraft enn til
belysning, ikke noe mer. Når det kom nye maskiner til byen, f.eks. nytt trykker
til ei lokalavis, så måtte redaktøren gå på byen å kjøpe seg en bensinmotor som
drev en dynamo som leverte strøm til trykkeriet.
Den første sjøkabelen ble lagt over Tromsøysundet i 1926. Kabelen førte strøm fra Tromsøya til beboerne på fastlandet.
Flere slike eksempler på manglende strøm til byen gjorde at kommunen i 1913
bevilget 1/2 million kroner, tilsvarende et helt års budsjett den ganen, til
bygging av ny kraftstasjon. Valget falt på Simavika på Kvaløya.
Stasjonen ble
lagt til fjæra og vannet skulle hentes fra fjellet 200 over. Arbeidet startet i
1911. Et enormt slit i all slags vær før
vannledningen var ferdig.
Tre aggregater fra Svensle ASEA (hvordan disse aggregatene på flere tonn kom på
plass er for oss et stort under) leverte strøm til byen allerede høsten
1913.
Allerede før Simavikanlegget var ferdig var det klart for byens ledere at Simavik anlegget var for lite, og byggingen av nok et anlegg i Skarsfjorden ble påbegynt - det sto ferdig i 1922.
En nesten like stor prestasjon som byggingen av kraftstasjonen var å legge kraftledninger fra Simavik over Kvalsundet, langs Kvaløya, over Sandnessundet og frem til byen som da i det alt vesentlige strakte seg langs Tromsøysundet.
Det skal
samtidig nevnes at Harstad, Bodø og Narvik hadde fått strøm allerede i 1910 -
men det er en annen historie.
Det var en stor
begivenhet - noe som også vakte oppmerksomhet helt til Oslo. I en samtale med Morgenbladet omtalte
ordføreren i byen, Arnold Holmboe det nye anlegget slik: ” Lysverket omfattes
av alle med stor Interesse og Glæde. Mørketiden er næsten jaget paa dør – Nat
som Dag straaler Byen i rik Belysning.
Simavikens fjerne Fossefald gir ogsaa Kraft til mange smaa iltre maskiner, der
i stedse større Tal tilkobles den 28 000 Meter lange Fjernledning”
Tromsø by og
omegn var nå godt rustet til å møte "Den Morderne Tid" og industrien
blomstret – i hvert fall frem til 1930-årene. Tromsøysund Meieri kunne oppbevare
melken med riktig temperatur og sluttet å bruke isblokker fra Prestvannet,
Tromsø Dampvaskeri drev helelketrisk, Isaksens Skipsverft kunne anskaffe
elektriske sager og Fritz Dreyer anskaffet byens første elektriske bryggheis.
Er
noen av eksemplene på Den Nye tid. Vi kan vel knapt forestille oss hva dette
fremskrittet betydde både for næringslivet og folk flest i de 1000 hjem.
Krigen kom også til Tromsø i april 1940 og kraftverkene var blant målene for tyskerne før i de kunne okkupere byen. Allerede 18. april Simavika anlegget bombet og den ene aggregatet ble ødelagt. Maskinistene bodde i egne boliger rett ved, de hjemme seg forresten i potetkjelleren mens angrepet pågikk, og sammen med anlegget i Skarsfjorden som tyskerne forøvrig ikke klarte å stoppe, ble strømforsyningen til byen stoppet i kun i noen få timer. En prestasjon av mannskapet som det står respekt av.
Men utviklingen, man kan like den eller ikke, den er nådeløs, noe vi tre eldre kan skrive under på, innhentet også Simavika Kraftstasjon. I 1976 ble aggregatene slått av og byens kraftforsyning kom i hovedsak fra Bardufoss. Men alt var ikke slutt.
De store rørgatene skulle nå og for all fremtid sende friskt og godt fjellvann til innbyggernes vannkraner via lange rør over Kvalsundet og inn til byen.
I grunnen en
god tanke når vi fyller våre glass - med rent fjellvann!
Deltakere: Jonny
Terje
Alf Den tredje mann
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar