Hele sitt liv gjennom bygde den hellige Trifon kirker. Således reiste han i 1565 en kirke for de hellige lidelsesbærere Boris og Gleb ved Pasvikelvens vestre bredd, ca. 40 km. fra klosteret. Det var en enkel tømmerbygning bestående av tre deler. Den ble skoltesamenes viktigste kirke og stod helt til 1944, da den brant ned.
I de siste årene av sitt liv gikk den gamle Trifon ofte fra klosteret og ut i
ødemarken hvor han bygde kirken til minne om Den Allhellige Gudføderskes
hensovnelse. Han tilbragte ensomheten der i bønn. Her bestemte han også at han
skulle begraves. Mot slutten av 1800-tallet ble det bygget en større og mer
staselig kirke ved siden av den opprinnelige. Denne nye kirken står fremdeles
og er blitt restaurert og tatt i bruk igjen for kun få år siden.
Videre
bygde han antakelig samme år det lille bedehuset eller kapellet til ære for
den hellige martyren Georg i Neiden, og det er det eneste som fremdeles står
igjen av det som Trifon bygde. Det har spesiell betydning som Nord-Norges
eldste trebygning og som det eneste ortodokse gudshus her i landet som er
bygget som sådant. Kapellet er så beskjedent, både i størrelse og utseende, at
J. A. Friis kun omtaler det slik i sin bok: "Ogsaa i Neiden staar det en
liden Hytte, som 2 derboende Skoltelapfamilier har givet Navn af Kapel".
Det ligger på en liten høyde ved Neiden-elven, nedenfor Skolte fossen og
Trifons kulpen, som var det gamle dåpsstedet ifølge tradisjonen. Rundt
kapellet er det gravplass med et par gamle kors, en liten
"klokkestøpul" er satt opp på ved kapellets ene side, og et tradisjonelt
gravmonument i tømmer er reist på dets andre side av Kirkeforeningen i 1996.
Rundt gravplassen er det et pinnegjerde. Nedenfor brer skolte-jordet seg med
noen få gamle huser, restene av skoltebyen.
Kapellet er
ikke bygget til liturgisk gudstjeneste, men heller som bedehus og gravkapell.
Under liturgiene står "menigheten" utenfor, og om været tillater det,
flyttes alteret utenfor og hele gudstjenesten foregår foran kapellet.
På norsk territorium finnes også en annen helligdom med tilknytning til hl.
Trifon. Ved Elvenes går det en hule inn i fjellet ved fjorden. Her var det
vanlig at skoltene gikk inn for å be litt før de dro ut på fiske. Den er ca. 2
m. høy, 2 m. bred og 2,5 m. dyp.
Her skal Trifon ha blitt reddet da shamanene jaget ham og ville ham til livs.
Siden har den blitt betraktet som en helligdom. Keilhau skriver i 1831 om hulen
"til hvis Indgang man må klatre nogle Alen opad den næsten lodrette
Klippevæg, mødte først en grov Lærredsdug som Forhæng, derefter Helligdommen
selv, som bestod i et lidet Maleri, forestillende en Gudsmoder, samt i et
derunder hængende hvidt Klæde med et gyldent broderet Kors. Foran Billedet
stode tvende smale Voxlys". I forbindelse med besøk av en russisk
storfyste her i 1870 ble hulen pusset opp og en "altertavle" ble tatt
inn her, hvor det nevnte ikonet ble anbragt. Intet av det er bevart til vår
tid, men da St.Georgs kirkeforening i Neiden ble organisert, ble også
tradisjonen i forbindelse med Trifonshulen gjenopptatt. Her ble anbragt et
ikon og det ble forrettet andakt her.
Trifon ble født i en prestefamilie i den lille byen Torzhek i
Novgorodområdet omkring 1495. Som de fleste fikk han ikke noen skolegang, det
hadde ikke en småbyprest anledning til å gi sin sønn, men han lærte å lese og
skrive av sin far og hjalp ham senere i kirken som oppleser og sanger. Det
fortelles at det var en tekst fra morgengudstjenesten som gav inntrykk på ham
og som inspirerte ham til å søke mot det monastiske liv.
I Novgorod hadde han alle muligheter til å høre handels- og fangstfolkenes beretninger om det ugjestmilde og farlige landet ved Ishavskysten og om de "ville" menneskene som bodde der. Ifølge legenden fikk han en åpenbaring hvor Kristus befaler ham å reise opp til dette "hungrende og vansmektende land" for å forkynne evangeliet. Han reiste som ung mann i begynnelsen av 1520-årene, helt på eget initiativ og uten noen misjonsorganisasjon i ryggen. Flere år studerte han livet og skikkene hos skoltesamene, og lærte seg språket deres grundig. I 1524 har han bygget sin egen tømmerkoie i nærheten av Petsjengaelven.
Etterhvert
begynte han sin misjonsvirksomhet blant samene, som i begynnelsen utviste stor
motstand mot å motta den kristne lære. Opphisset av seidemennene satte de i
gang å forfølge den hellige Trifon, og mer enn én gang var de ute etter hans
liv.
Hans
forkynnervirksomhet bar tydeligvis frukter og i 1532 kom en delegasjon til
erkebiskop Makarij i Novgorod for å be om antimins (alterklede med innsydd
relikvie) for nattverdsfeiring og prester som kunne innvie kirke og døpe folk.
Denne erkebiskop Makarij var en av tidens lærde menn, han hadde interesse for
misjon og hadde tidligere hjulpet misjonærer. Også nå viste han sin velvilje.
Lederen for delegasjonen skal ha vært Mitrofan og med seg tilbake hadde
delegasjonen et brev med erkebiskopens velsignelse til misjonsvirksomheten,
materialer og tømmermenn til å bygge kirke. I Kola (byen som nevnes allerede år
1264, nær dagens Murmansk) var det en kirke, men det var meget langt borte. En
kirke ble bygget ved Petsjengaelven til ære for Den Hellige Treenighet og
innviet av presten Ilia fra Kola i 1533. Samtidig ble Mitrofan viet til munk
med navnet Trifon.
I 1530-årene
begynte det å danne seg et lite broderskap rundt Trifon, et kloster i sin
spede begynnelse. De holdt til i nærheten av Treenighets-kirken ved
Petsjengaelven, hvor Treenighetsklosteret senere oppstod. En langvarig
hungersnød som herjet i Nord-Russland på slutten av 50-årene og begynnelsen av
60-årene fikk avgjørende betydning for klosterets opprettelse. Trifon begav seg
sammen med en del av folkene sine og Feodorit fra Solovki sydover i det
egentlige Russland for å samle matvarer til den sultende befolkningen. I flere
år vandret de fra by til by og andre steder hvor det var noe å hente. Varene
sender de tilbake med folk fra følget, etter hvert som de fikk samlet store nok
"sendinger". I 1556 kommer de til Moskva hvor de får audiens hos tsar
Ivan den grusomme og hans sønn tsarevitsh Fjodor. Resultatet av møtet med
tsaren ble et "gavebrev" hvor klosteret får rett til statens skatter,
avgifter og rettigheter i området hvor skoltesamene bodde.
Trifon, som
ikke var prest, var aldri formelt leder av klosteret sitt, selv om han var dets
åndelige fader. Senere trakk han seg tilbake i "ødemarken" syd for
klosteret, hvor han bygde en liten hytte og et kapell til ære for Guds Moders
Hensovelse. Her levde han i ensomhet og bønn og askese inntil sin død 15.
desember 1583, etter omtrent 60 år i Petsamo. Da var også alle skoltesamene
kristnet.
Klosteret i
Petsjenga var lite og ubetydelig i større sammenheng. Den hollandske
handelsmann Simon von Salingen beretter at det i 1565 var 20 munker og 30
legbrødre i klosteret, som da ble ledet av prestmunken Gurij. Ytre sett lignet
det nok mest på en stor bondegård eller en liten landsby med kirke. Ingen
forsvarsverker kunne beskytte dem da den svensk-finske banden under ledelse av
Pekka Vesainen på juledag 1589 angrep dem, brente ned hele klosteret og drepte
de 116 menneskene som befant seg der. Et dokument fra kommandanten på Vardøhus
med rapport om denne ulykken finnes i det norske Riksarkiv.
Ødeleggelsen av klosteret i 1589 tilintetgjorde så godt som alle dets ressurser. Klosterets egentlige eksistens strakk seg således kun fra 1556 til 1589, altså 33 år. Men klosteret ble ikke strøket av matrikkelen, og det ble forsøkt gjenopprettet noen ganger. En gang i nærheten av Kola i 1619, og her bodde det 13 munker i 1701, men "opplysningstiden" hadde gjort sitt inntog i Russland under keiserinne Katarina II og Anna som ønsket å svekke kirken i forhold til staten. Og klostrene var kirkens forposter og det religiøse livs sentra. Derfor ble over en tredjedel (ca.450) av alle klostre i Russland stengt, deriblant også "Nye Kola Petsjenga-klosteret" i 1764. På stedet for det opprinnelige klosteret ble det reist en kirke til minne om hellige Trifon, og over hans grav ble det bygget en kirke til ære for "Kristi innbærelse i tempelet".
Slik var
Petsjenga-klosteret stort sett en branntomt fra 1589 og frem til 1880-årene, da
det ble gjort forberedelser til å gjenreise det gamle klosteret. Det nye
klosteret ble, liksom det gamle, noen tømmerhus rundt en kirke. I 1917 hadde
klosteret 30 munker, og det eksisterte til 1939 da vinterkrigen mellom
Sovjetunionen og Finland endte med at Finland måtte avstå bl.a. denne del av
sitt territorium til Sovjetunionen. Klosteret ble flyttet og i praksis nedlagt.
Den siste munken, fader Akakij, døde 110 år gammel i 1984.
Skoltesamer,
bare skolter eller østsamer, er en samisk minoritet bosatt i grensetraktene
mellom Russland, Finland og Norge (Neiden).
De
fleste skoltesamene er bosatt i og omkring tettstedene Sevettijärvi, Keväjärvi,
Nellim i Enare kommune i Finland, og i Neiden i Sør-Varanger kommune i Norge.
Skoltene anses for å være urfolk på Kolahalvøya og hører til den østlige
gruppen med samer, tatt i betraktning deres språk (skoltesamisk) og
tradisjoner. Det finnes anslagsvis 700 skoltesamer, hvorav omkring 400 kan
snakke skoltesamisk.
Hovedsakelig er
de russisk-ortodokse. Munken Trifon fra Petsamo konverterte skolterne til
kristendommen på 1500-tallet og fortsatt er majoriteten av skolterne medlemmer
av Den østlige ortodokse kirke.
Det østsamiske området bestod av fire siidaer Neiden, Pasvik, Petsjenga og
Suenjel.
Som et resultat
av «Tartu-avtalen» mellom Finland og Russland (1920), ble skoltesamenes
hjemland delt i to: den vestlige delen, Petsamo, ble en del av Finland og den
østre delen ble en del av Sovjetunionen. Grensa ble en trussel for hele
skoltfolkets identitet ettersom det ble vanskelig for dem å leve som de
tradisjonelt hadde gjort, med reinsdrift, jakt og fiske.
Etter
vinterkrigen (1939) mistet Finland sin del av Fiskerhalvøya til Sovjetunionen
og etter den finske fortsettelseskrigen mistet de Petsamo også. Dette
resulterte i at de skolterne som bodde i området ble evakuert til Finland.
Skoltebyen i
Neiden ble fredet i 2000 som et helhetlig kulturmiljø. Den norske staten leverte i 2011 tilbake 96
skoltiske skjelett som hadde blitt fjernet fra graver i 1915.
På skoltesamisk
museum åpnet i Neiden i 2017. Det lille, ortodokse Sankt Georgs kapell i Neiden
er også et skoltesamisk kulturminne.
Det finnes
skoltesamer i Norge, selv om det er svært lite snakk om dem i den
kulturpolitiske og samepolitiske debatten. I Norge bruker man ofte en
betegnelse «østsamer» for å snakke om skoltesamer. Skoltesamenes betegnelse på
seg selv er – på lik linje med alle andre samiske grupper – rett og slett
«samer». Skoltesamenes turbulente historie i løpet av litt i overkant av 150
år, omfatter tap av språk og rettigheter, og er knyttet til en bredere
historisk kontekst enn internatenes betydning i fornorskningen av samer.
Mens nord-, sør- og lulesamer i Norge har vært del av kongerike i hundrevis av
år, ble skoltesamer i Neidenområdet norske statsborgere relativt seint. Dette
skjedde i 1826 i forbindelse med grensetrekningen mellom Norge og Russland.
Grensa fulgte delvis Pasvikelvas, delvis Grense Jakobselvas løp. Skoltesamene
fra Neiden (som heter Njauddâm sijdd på samisk) ble norske. Pasvik (Paččjokk
sijdd på samisk) ble delt i to, mens Petsjenga (Peäccam sijdd på samisk) lengst
øst ble russisk. På dette tidspunktet ble det ikke klargjort for skoltesamene
at de ble delt mellom to nasjonalstater.
Skoltesamene i Neiden ble utsatt for en nådeløs fornorskingspolitikk. I løpet av ganske kort tid mistet de sine urgamle rettigheter til laksefiske i elver og i sjøen og til reindrifta. Så mistet de sin tradisjonelle levemåte og språket. Det er behov for mer kunnskap om skoltesamenes historie og dagens situasjon. Denne delen av den samiske og norske historien bør være kjent både i Nord-Norge og i hele landet. Tiden er moden for en god samtale om behovet for forsoning mellom skoltesamene og storsamfunnet.
Gjennom historien, har skoltesamer opplevd sterkt press fra Russland, Finland og Norge. Dette har påvirket skoltesamenes språk, tradisjonelle næringer og rettigheter på en meget negativ måte. Til tross for utallige grensetrekninger, tvangsflyttinger, tap av rettigheter til reindrift og fiske, har det skoltesamiske folk vist sin overlevelsesstyrke. Skoltesamisk språk er nå i en positiv utvikling.
Deltakere: Internett
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar