Rekvik er ei lita bygd nordvest på Kvaløya

To av de tre lurte på hva som kunne finnes i byens utkant.  Vi er alle tre urbane bybeboere med kort vei til alle mulige goder som finnes i storsamfunnet.  Hvilken utkant skulle vi da velge i det som en gang var en landets største kommune i areal. 
Valget falt på Rekvika ved Tromvik. Vi leste det vi kom over om stedet og ble etter hvert imponert over det vi fant. Ve reiste utover med forventning.
Stedet ligger på sørvest siden av Kvaløya, vel 50 km kjøring fra Tromsøya. Godt utrustet med niste startet vi utover, mange km på til dels svingete og smale veier. Etter hvert passerte vi fiskeværet Tromvik, svingte til venstre i et kryss og begynte på en lang stigning på en gruset vei (tegn på at vi er i en utkant?) før vi begynte på en bratt nedover bakke og kunne etter hvert se en liten ansamling av bolighus og ei sliten kai. Kommet vel ned møtte vi et hus hvor det antagelig har vært telegrafstasjon hvor det var skilt som annonserte at vi hadde nådd målet.

De tre ved to av dem kjørte rolig gjennom bygda og la merke til de velholdte boligene. Men hvor var folket? Vi visste at Rekvik har vært bebodd langt tilbake i tid, blant annet er stedet nevnt i offentlige skriv tilbake i 1600 tallet. Med kort vei til de store fiskebankene livnærte folk seg med fisket og litt jordbruk - i likhet med de mange bygdene på Yttersida. Med så lang vei til "Styresmaktene" var de vant til å klare seg sjøl. Skolebygget som vi fant var ført opp i solid tømmer i 1916 og var i bruk frem til 1975. Rekvik hørte til Skolekretsen Nordøerne som bl.a. besto av Håja, Røssholmen og Sessøy.

Folkeskoleundervisningen før 1916 foregikk da i private hus, i 2 til 3 uker av gangen, og man vekslet også mellom undervisningsbygd.  Å sikre lærere til Rekvik skole har ikke vært enkelt. Av de 36 (38?) lærerne som har virket i skolens 58 år, har kun fem hatt lærerutdanning. Kapitlet “Rekvik skole under krigen” (s. 102-120) viser hvordan små bygdesamfunn ble rammet.

 

En som var lærer fra 1923, lot etter hvert sine nazisympatier komme til uttrykk. I 1941 meldte han seg inn i NS, så havnet han på Østfronten hvor han døde 42 år gammel. Skolen var i drift helt frem til 1975 da veien mellom Rekvik og Tromvik var ferdig. 

Helt fra 1. klasse ble elevene i skoleperioden internert på det stedet der skolehuset lå. Internering av elever var vanlig i Hillesøy kommune var vanlig helt fra begynnelsen av århundret og frem til 1970-tallet. Dette gjaldt elever som gikk på skole i Rekvik, i Ersfjordbotn og i Botnhamn.
Elevene ble internert i private hus i Rekvika, hver «internatmor» hadde fra 2-4 elever boende hos seg i skoleperiodene utenom egne barn. Elevene skulle ha med seg tørrmat heimefra, men fikk koke mat der de bodde. De betalte 40 øre per elev til kost (kaffe, gryn, mel, otet osv) og losji. Denne ordninga ble praktisert hele tida skolen i Rekvik var i gang. I 1975 ble veien til Tromvik åpnet. Skolen ble lagt ned og skolebarna ble da busset over til Tromvik

I gamle dager var det ikke butikk i Rekvik, kun et lite lager dagligvarer som en person i bygda solgte for butikken i Tromvik. I 1922 åpnet den første butikken i Rekvik. 

Det bodde nok 70-80 personer i Rekvik i 1920-årene. Rekvik fikk telefon i 1929. Det var også post i bygda. Rundt 1940 var det 7 våningshus i Rekvik. Under krigen var det mange evakuerte fra Nordreisa som bosatte seg i bygda. Innlagt vann eller manuell vannpumpe kom ikke til Rekvik før etter krigsårene i 1945-1946.

Vi ruslet gjennom bygda på jakt etter en kraftstasjon som vi visste var bygd tidlig på 50- tallet. Like ved veien fant vi et lite betongbygg som ville undersøke nærmere.  

Vi gikk nær inngangsdøra og skjønte at her hadde det vært en kraftig installasjon. Så kom en kar og lurte på hva vi gjorde på hans eiendom.  Etter en kort forklaring om at vi var skikkelige folk, ville han gjerne fortelle om historien til Rekvik Kraftlag. Vi ble imponert. Rett etter krigen var det mange bygder som ville ha ført frem strøm. Imidlertid lå Rekvik så avsides at de skjønte at det ville ta lang tid før de fikk nyte godt av dette godet. Ok, tenkte de, da gjør vi det sjøl! Med litt støtte fra Hillesøy kommune og Troms Fylkes Kraftforsyning gikk de i gang.  Med dugnad bygde de sjøl egenhendig kraftstasjonbygget, linjenett og rørgata av tre(!).
I jakten på egnet generator fikk de tak i en på 150 V som hadde vært montert ombord i slagskipet Tirpiz. 

Den produserte likestrøm, men innbyggerne var storfornøyd da strømmen ble slått på desember 1953. Anlegget hadde sine begrensninger, det leverte bare 3 kwh til hver abonnent. Men hva gjorde vel det. Lyset var kommet til Yttersida!  Anlegget var i drift fram til 1967. I "Tromsø Bys Historie" er bygdas innsats for kraftverket betegnet som en Bragd, noe vår kontaktmann Jon, sønn av en av initiativtakerene er helt enig i. Vi er også imponert.

Etter en så gripende historie som vitner om dugnadsinnsats som til tider kan savnes blant oss urbane byboere var det på tide å dra hjem. På vei oppover bakken fra Rekvik, hvor det nå bare er en fast beboer – mot ca. 70 på 1920 tallet og ca. 55 på 1950 tallet. Et livskraftig samfunn en gang i tiden med sterkt samhold. Forsvant de aller fleste med siste rutebuss?

Vi bare undres.

Deltakere:   Jonny
                   Alf Den tredje mann