Mattradisjonene i Nord-Norge

 

I slutten av januar og i begynnelsen av februar følger vi vår gode tradisjonen, og da spiser vi mølja. Et møljeslag er en matorgie av fersk torsk, lever og rogn. Nordnorsk mat er svært enkel. Havet utenfor Nord-Norge er rikt på fisk, sild, reker, kamskjell, o-skjell, blåskjell og kråkeboller, for her møtes kalde og varme havstrømmer. Når sommeren kommer er det egenfisket sei som kokes i fjære også spises med flatbrød. På flere steder langs kysten tørker man sin egen fisk, og foredles når den er halvtørr, såkalt boknafisk, og kokes og serveres med baconbiter. Tørket torsk var vår største og eldste eksportartikkel til land som Italia, Spania og Afrika.

Sau, geitehold og storfe er de viktigste husdyrene i det enkle jordbruket langs fjordene. Klimaet er kaldt, vekstsesongen kort og produksjonsarealene er spredte. Klimaet er kanskje den viktigste begrensende faktoren for landbruksproduksjon. Likevel er landbruket en viktig næring i nord. Sauekjøttet har fått sitt smak av saftige fjellbeiter, Nord-Norge er på fårikåltoppen med å spise fårikål. Åtte av ti i landets tre nordligste fylker sier de spiser et eller flere fårikålmåltider i løpe av høsten. Populariteten skyldes at det er veldig godt og veldig enkelt å lage. Lam, kål, vann og pepper legges i en gryte og putrer for seg selv i noen timer og så er det ferdig.

Når høsten kommer er det store samtaleemne, molter, blåbær og tyttebær. Og ikke minst rabarbra som har vært til berikelse på kjøkkenbordet som desser.  Bærene har tradisjonelt bidratt med viktige vitaminer, og brukes både som smakstilsetning til middag, som dessert og på brødskiva. Bærsanking bidro til variert kosthold.

Sjøsamer og kvener levde blant annet av fiske og småbruk, og var lenge mer eller mindre selvforsynte. De fleste hadde ei ku og noen sauer – som forsynte dem med kjøtt og melk. Slaktingen var om høsten og kjøttet ble saltet, tørket eller røkt. De dyrket poteter, rabarbra og neper. Hjemmebakt brød var vanlig, og det ble også bakt lefser og formkaker. Jakt og fangst ga variasjon i kostholdet. I vinterhalvåret ble det jaktet på rype, hare og rev. Rypefangst kunne gi godt utbytte og ble ofte utført med snarer. I mars begynte jakten på sel – kobbe – og da ble det spist mye ferskt kobbekjøtt. Viltvoksende karve og gressløk var noen av ingrediensene er viktig når ekte kvensk mat lages.

Våre mattradisjonene i Nord er påvirket av tre kulturer som har smeltet sammen; samisk, kvensk og norsk. Sjøsamene var fastboende, og levde av fiske og småbruk, men kulturen er også påvirket av flyttsamer som hadde sommerbeite. Alle var mer eller mindre sjølforsynt med et lite småbruk, som ga kjøtt, melk og poteter. I tillegg høstet man av det naturen hadde å by på av bær, rabarbra og urter. Fisken var en nødvendighet for fjordfolket i Nord-Troms, enten den var fersk, bokna, surna eller tørka. Den ga mat på bordet, den ble brukt for å bytte til seg varer man ellers ikke fikk tak i, og den gav senere penger til husholdningene. Fersk fisk ble ofte kokt i lag med lever og en bit saltet kobbe elle nisespekk. Alt ble kokt i samme gryte, også sammen med poteten da den ble vanlig rundt 1880-90. Fisken ble ellers speket, saltet eller røkt. Tørrfisk var daglig kost, og den ble ofte dyppet i tran før den ble spist. Av rogn ble det laget rognkaker og rognbollesuppe.

Pomorhandelen gjorde at Nord-Troms var forsynt med mel. Mel ble byttet med fisk. Kvinnene og barna stod for bakingen. For det meste ble det bakt flatbrød i store mengder av gangen. Vannkaker og melkaker ble mye brukt i Lyngen. Senere tok gjærbaksten over, og det ble satt brøddeig i store trauer, og bakt opp til 20 brød om gangen. Av bær som tyttebær, blåbær, krøkebær, bringebær og multer ble det laget saft, syltetøy og desserter. Syregras og kokt moltebær sørget for C-vitamin i den kalde årstida. Syregras ble samlet i tønner, kokt og blandet i melkemat. Til kveldsmaten bestod ofte av kald, kokt fisk eller stekt med poteter og løk. Suppe og grøt kunne også være kveldsmat, da med byggmel eller rugmel, og i noen tilfeller havregryn.

Flyttsamene ( reindriftssamene ) hadde ikke et fast tilholdssted, men fulgte etter flokken fra innland og til kysten. Deres evne til å nyttegjøre seg de ressursene som var tilgjengelig er imponerende. Deres hushold avviker mest fra det som ellers er i nord. Rein utgjorde hovedbestanddelen. Alt ble brukt. Skrott – hjerte- hjerne – lunger – blod – lever og nyrer. Småvilt og fugl var også viktig. De høstet fra det naturen hadde å gi: bær – urter – bark fra trær som ble brukt sammen med kjøtt. Reinmelka ble til ost og smør. Om sommeren bedrev de et utstrakt fiske ved kysten. Den ble røyka til senere bruk. Eggsanking og sjøfugl var også viktig i husholdet. 

Mye av det de hadde ble brukt som byttemiddel på markedene ( Alta og Skibotn ) slik at de også fikk tilgang på gryn – mel og andre matvarer de ikke fant i naturen. Kaffe fikk de bytta til seg, og den ble å regne som flyttsamenes « nasjonaldrikk». I mangel av den lagde de trækaffe som var sopp som vokste på gamle bjerketrær.

Vi – « de tre gamle menn » er usikre på hva svaret ville blitt hvis vi spurte dagens unge om mattradisjoner. Vi er redd svaret ville blitt Pizza Grandiose.

Men det kan jo hende vi tar feil. Kanskje de har en bestemor som har servert boknafisk med stekt bacon og ertestuing.

Deltakere:  Terje
                 Jonny
                 Alf Den tredje mann

Helgen» kommer av norrønt heilagr

 

Vi – de tre gamle menn bruker i disse Corona-tider på å vandre i Guds frie natur. Tanken og samtalen gikk over til helgen. 
En helgen er en person, ofte avdød, som er gjenstand for religiøs dyrkelse og anses for å ha særlig nær kontakt med gud(ene) Kristen helgendyrkelse vokste frem rundt kristne martyrer. De kristne martyrene fikk høy status fordi de valgte å dø fremfor å frasi seg sin gudstro og religiøse identitet. Idealet om absolutt trofasthet til kristen tro hadde sin kilde i synet på Jesu død som et offer for menneskehetens synder og viljen til å dø for ham som hadde lidd døden for dem.

De første helgenfortellingene var altså fortellingene om martyrenes død. De var både dramatiske og ofte svært spektakulære. Forskere har vist at disse fortellingene om helgenenes død, og etter hvert også liv, hadde mye til felles med antikkens romaner, datidens mest populære lesestoff. Med helgenbiografiene ble man etter hvert også mer opptatt av å skildre martyrenes fromhet og uklanderlige livsførsel. På denne måten ble det rom for dem som ikke døde som martyrer å få helgenstatus gjennom det såkalte «blodløse martyriet».
Det vokste frem en ny klasse helgener som kalles konfessører.
Her var ikke det viktigste måten man hadde dødd på, men hvordan vedkommende hadde levd sitt liv. Biskoper, kirkefedre og andre som «hadde viet sitt liv» til kirken kunne på denne måten oppnå helgenstatus etter sin død, uten at de døde som martyrer. Helgenfortellingene og de flyttbare relikviene bidro til på spre kulten geografisk, og stadig nye helgener ble på denne måten kjent langt utenfor sitt ellers gjerne svært lokale virkeområde.

Allerede tidlig vakte helgendyrkelsen bekymring hos kirkeledere av to hovedgrunner: først og fremst fordi de fryktet at den skjulte rester av polyteisme (Polyteisme er troen på, eller dyrkelsen av, flere guder), særlig hos folkeslag der kristendommen ikke hadde dype røtter. For det andre kunne helgendyrkelsen komme ut av kirkelig kontroll, noe som ville kunne svekke det kirkelige hierarkiet.

I middelalderen spilte kristen helgendyrkelse en enorm rolle, både religiøst, politisk og sosialt. Relikvier, rester av helgenenes lik, var kostbare, og katolske kirkealtre skulle inneholde slike relikvier. På grunn av kristendommens utbredelse og bygging av stadig flere kirker økte også etterspørselen. Man begynte derfor å dele opp relikviene i mindre deler samt å produsere nye. Helgeners gravsteder ble valfartssteder. Særlig viktig var Peters grav i Roma og apostelen Jakobs grav i Santiago de Compostela i Spania. Reformatorene forkastet helgendyrkelsen som overtro og gudsbespottelse.

I moderne katolsk, anglikansk og ortodoks kristendom fortsetter helgendyrkelsen å spille en viktig rolle, om enn ikke i samme grad eller på samme måte som tidligere. I katolsk tradisjon er Jomfru Maria og apostlene, særlig Peter, de fremste av helgenene. Katolsk teologi fremhever helgenenes rolle som forbilder, forbedere og følgesvenner. Noen helgener mottar nye åpenbaringer, da særlig fra Jesus og Jomfru Maria. Et viktig eksempel på en helgen som særlig huskes for sine åpenbaringer av Jesus er den polske nonnen Sankt Faustina Kowalska (1905–1938). I tillegg opplevde tre småbarn åpenbaringer fra Jomfru Maria i Fátima i Portugal i 1917.

Vi har ikke så veldig mange norske helgener. Den viktigste er Olav den hellige. St. Hallvard er Oslo skytshelgen. De andre er nok mer ukjente for de fleste.

St. Sunniva som levde på 900-tallet var ifølge legenden en irsk kongsdatter som reiste fra Irland til Selja i Norge etter at vikingene hadde herjet Irland. Hun var kristen og led martyrdøden.  Kong Olav Tryggvason undersøkte gravplassen hennes og fant intakte velduftende levninger. Det var som om hun sov. Levningene ble lagt i et relikvieskrin som ble satt inn i en kirke Olav bygde på stedet. St. Sunniva regnes som skytshelgen for Vestlandet. St. Sunniva feires 8. juli.
Olav Haraldsson eller Olav den hellige levde fra 995 – 1030 og feires fortsatt med rømmegrøt og historiske spill på Olsok 29. juli.
Hallvard Vebjørnsson levde fra rundt. 1020-1043. St. Hallvard er Oslos skytshelgen. Han feires på Halvarddagen 15.
Magnus Erlendsson eller Magnus Orknøyjarl som han også ble kalt levde fra ca. 1076-1115 er den eneste av de norske helgenene som offisielt er kanonisert av paven. Han var søskenbarnet til Ragnvald Orkenøyjarl som også er norsk helgen.
Magnus feires 16. april. Ragnvald Orknøyjarl som levde fra ca. 1100-1158, skal etter sigende ha blitt kanonisert av paven rett etter sin død. Dette er imidlertid ikke verifisert, så dermed er heller ikke han offentlig godkjent som helgen. Han feires 21. august.
Erkebiskop Eystein Erlendson som levde fra ca. 1120-1188 skrev blant annet beretningen om Den hellige Olavs liv.
Bisp Torfinn av Hamar som døde i 1285, er nok den minst kjente av de norske helgenene. Han er også den siste. Torfinn feires 8. januar

Også i de lutherske kirkene minnes vi helgenene, selv om det ikke har en så fremstående plass som i f.eks. den romersk-katolske kirke. I Den augsburgske bekjennelse står det i artikkel 21: «Om helgendyrkelsen lærer de at man kan minnes de hellige, for at vi skal etterligne deres tro og gode gjerninger, enhver etter sitt kall.» Allehelgensdag fortsatte derfor å være en stor festdag etter reformasjonen.
Fra 1770 ble den lagt til første søndagen i november. Fremdeles er den en feiring av helgenene, og den liturgiske fargen er hvit, som er festfargen. Den skal markere det kristne håpet om oppstandelsen. Men i forbindelse med feiringen av helgenene, ble det etter hvert behov for å minnes alle kristne som er døde. I den romersk-katolske og noen andre kirker er denne markeringen lagt til 2. november, altså dagen etter. I Den norske kirke har den mer og mer flytt sammen med Allehelgensdag. Derfor er denne dagen for mange en viktig minnedag.

Den ortodokse kirke i Norge har de senere årene vokst på grunn av innvandring. Men samtidig kan ortodokse kristne vise til røtter i norsk historie. I 1995 – under tusenårsfeiringen av kristendommens innføring i Norge – fikk Hellige Nikolai menighet i Oslo tillatelse av sin kirke til å ære Olav den hellige som ortodoks helgen. Her ble det lagt vekt på at Olav døde i 1030, 24 år før den store splittelsen mellom katolske og ortodokse kirke. I tillegg var Olav gjennom opphold i Russland godt kjent med ortodoks kristendom.

Et annet viktig historisk holdepunkt er kristningen av skoltesamene i Finnmark som skjedde østfra på 1500-tallet. Siden den gang har det i Øst-Finnmark vært en ortodoks, samisk minoritet. I bygda Neiden er det et lite kapell som vitner om dette nærværet. I læreboka er Hellige Trifon, som ifølge ortodoks tradisjon kristnet skoltesamene, framstilt på et ikon sammen med Olav den Hellige.

Et kjennetegn ved ortodoks kristendom er vektleggingen av bilder. Ord og bilde er i denne kirken like viktige. Det greske ordet for bilde er ikon, og det er også navnet på de hellige bildene i ortodoks tradisjon. Ikoner finnes overalt der ortodokse lever. Mange har en bildevegg hjemme som de ber morgen- og kveldsbønner foran, de tar med seg et ikon på reise, men det er i kirkene vi først og fremst finner ikoner.

Den fremste blant helgenene i den katolske kirke er Guds mor, Jomfru Maria. Hennes rolle i den kristne historien er unik. Det katolske kirke tror at levende og døde danner et felleskap av sjeler. Helgenene er forbilder for de troende og det er vanlig at katolikkene ber helgener frembære deres bønn til Gud. 

Mange oppbevarer bilder av helgener i sine hjem, på jobb eller i bilen. Dette avspeiler de kristnes fellesskap tross tid og rom, og inspirerer til bønn.
I løpet av året feirer Den katolske kirke en rekke helgendager og Mariafester. 15.mai (St. Hallvard, Oslos vernehelg), 25.juni (Døperen Johannes, St. Hans), 29.juni (Hellig Olav, Norges evige konge), 15.august (Jomfru Marias opptagelse i himmelen), 8.september (Jomfru Marias fødselsdag), 1.november (Allehelgensdag) og 8.desember (Jomfru Marias uplettede unnfangelse) er noe av det som blir feiret.

Snorre forteller at to av de norske kongene som ble drept under borgerkrigene, ble æret som helgener etter sin død. Den ene var Harald Gille som blant mye annet hadde lemlestingen av Magnus Blinde og henrettelsen av en biskop på samvittigheten, og selv ble drept mens han overnattet hos sin frille Tora i Bergen – mens den andre var hans sønn Øystein Haraldsson, som herjet Orknøyene som i vikingenes dager. Livsførselen deres gjør påstanden om deres hellighet uforklarlig, med mindre man tenker seg at folk fryktet at de ville gå igjen, og håpet å gjøre deres ånder forsonlig stemt ved å ære dem.  

Den moderne helgenen Roger Moore!

Deltakere:  Terje
                 Jonny
                 Alf Den tredje mann