“ Kirken den er et gamelt hus står om enn tårnene faller “. ( Salme av L.Grundtvig )

Hillesøy kirke før og nå – en undring fra “ de tre heldige/gamle menn “.

En av “ de tre gamle “ var på en befaring i våres – og kom tilbake med så mye undring at det var nok for en hel menighet. Den står ikke på Hillesøy i det hele tatt – men på Brensholmen – helt sør på Kvaløya. Vi undret oss over at kirka ble flytta. Hvem bestemte det – og ikke minst hva mente folk på Hillesøy.
Etter flyttinga måtte de i båt for å komme til kirka for å få utført de kirkelige seremoniene som dåp – begravelser ol. Deres avdøde måtte tur / retur da kirkegården fortsatt lå på Hillesøy. (Dette var før øyene utenfor Kvaløya fikk broforbindelse) Hva dette har påført befolkningen av ekstra belastninger kan vi bare tenke oss. Til gudstjeneste i åpen båt i all slags vær.

Hillesøy kirke er en langkirke i tre fra 1889. Blant klenodiene inne i kirka er to tyske alterskap fra rundt 1500. I kirka fikk vi se et bilde av den kirka som sto på selve Hillesøy. Det hadde med andre ord vært kirke på Hillesøy tidligere, men i 1889 ble det bygd ny kirke på Austein inne på Brensholmen.

Det var prest på Trondenes alt i 1321. Reformatsen 1589 viser at Trondenes prestegjeld på den tiden var meget omfattende, med fjorten kirker og ni prester. Ved anordn. 28.12.1731 ble imidlertid en rekke områder skilt ut som selvstendige prestegjeld: Kvæfjord, Sand, Hillesøy, Ibestad (Astafjord) med Tranøy, Dyrøy og Lenvik annekssokn, Torsken og Mefjord.

Hillesøy kirke var lokalisert ved det sørvestre hjørnet av Kvaløya, hvor det som nevnt er mange og tydelige spor etter et norrønt samfunn i yngre jernalder, og med en administrativ tilknytning til Trondenes kunne Hillesøy tenkes å være en tidligmiddelaldersk kirke. I 1589 lå det åtte kirker i Tromsø sokn, med unntak av Hillesøy som lå under Trondenes. 

Hillesøy har mye klarere strukturelle likheter med fiskeværskirkene på Senjakysten, og sees som en typisk fiskeværsbosetning med åtte skattebetalere i 1567. Når det gjelder selve kirkebygningen er lite kjent – den eldste bygningen det er kildedekning av ble revet kort tid før 1770, og var en tømmerkirke. Den administrative tilknytningen til Trondenes kan ha bakgrunn i at den sterkt norrønpregede befolkningen her i tidlig tid har søkt Lenvik – eller evn. Balstadvær kirke – og at tiendeinntekter m.m. fra denne befolkningen trolig var så betydelig at Trondenes kannikgjeld ikke gav slipp på disse da Hillesøy fikk egen kirke i senmiddelalderen. 

På Hillesøy ble middelalderkirken revet og erstattet av en ny kirke i løpet av 1770-årene. Den ble revet på 1880-tallet, og hadde før det gjennomgått større endringer. Kirken var en korskirke, men med en relativt uvanlig utforming av grunnplanen. To små korsarmer var satt til bygningens rektangulære hovedvolum, men forskjøvet mot øst. Koret var i den østre, korte korsarmen, slik at kirken nesten framstod som en salkirke med ”tverrskip”. Kirken lå på selve Hillesøya, og ikke på dagens kirkested på søndre Kvaløya.

Hillesøy kirke er oppført av tømmerstokker. Mellom stokkene ble det brukt spesielle typer mose som tetting. Da ble menigheten sendt til skogs for å finne brukbar mose. Å plukke mose på varme sommerdager er strevsomt, og det hendte de tok seg en hvil på en høvelig mosedott. Ni måneder senere ble det født en del barn i menigheten, og disse barna ble kalt “moseungene“.

Vi gjorde oss noen tanker om hvordan i all verden kunne disse to vakre alterskap kunne komme hele veien fra Tyskland og opp til Hillesøy. Har det skjedd i etapper – med et lengre stopp på Trondenes – er det munker som har brakt de med seg?

Hillesøy og Sommarøy har med sin nærhet til fiskebankene vært et aktivt samfunn og handelssted allerede på 600 tallet. Hillesøy ble etablert som egen kommune i 1855 og omfattet foruten Hillesøy og Sommarøy mm på Kvaløya også nordre del av Senja. Den gangen var det en naturlig sak, man måtte jo i båt uansett hvor man skulle – både til naboøya Sommarøy og Senja.

I 1924 ble det bygd et kommunehus på Brensholmen. Dette var et ledd i den moderne utbyggingen av offentlig administrasjon av Norge.  Byggingen av kommunehuset på Brensholmen understreker etter vår mening at Brensholmen var sentrum i kommunen!

Kirkegården på Hillesøy

Vi dro til kirkegården på Hillesøy – en velstelt og vakker kirkegård med en flott portal tilegnet etterkommere av Kristina Hillesøy, en meget avholdt legefrue. Det var mye vind – en påminnelse om at vi er nær storhavet med de gaver og farer som det medfører.  Allerede ved inngangen til kirkegården fant vi en minnesten som opplyste oss om at her har det stått tre kirker, fra 1451, fra 1671 og fra 1770 til 1890!
Med andre ord opphørte den tredje kirken året etter at kirken på Brensholmen var i drift! Hva skjedde – var det rivalisering mellom Brensholmen og Hillesøy, var det for værhardt på Hillesøy for et så stort bygg?  For oss virker det urasjonelt å ha begravelsesseremonien på Hillesøy og så føre begravelsesfølget i båt til Brensholmen. Søk i wikipedia gir oss delvis svar – Kirken på Hillesøy var for liten for den stadig økende befolkningen – så ny kirke måtte bygges.   Til gjengjeld heter den nye kirken på Brensholmen Hillesøy kirke! Hvordan kunne dette skje? Vi undres!

På kirkegården fikk vi en påminnelse om det harde livet for fiskerne langs kysten. En stor bautastein var reist med teksten: ”Denne bautaen er reist til minne om og i dyp respekt for de fiskerne som gjennom tidene har mistet livet på sjøen”

Vi reiste tankefulle tilbake til byen fulle av sterke inntrykk. Gudstroen har hatt en stor plass blant befolkningen som lever så nært havet – som gir og tar.

Deltakere:   Jonny
                   Terje 
                   Alf Den tredje mann

Hvor er fotefarene etter Aldor – hvor er hans sko?

Vår interesse for Aldor oppsto ved en tilfeldighet. En av “de gamle menn” skulle ha en drosje til Aldor Ingebrigtsens vei i Tromsø. Drosjesjåføren kunne da opplyse om at han var i slekt med Aldor – og fortalte litt om denne foregangsmannen for nord-Norge.

Fisker, organisasjonsmann og politiker. Aldor Ingebrigtsen var den fremste representanten for fiskerbonde-sosialismen innenfor nordnorsk arbeiderbevegelse. Gjennom sitt virke som tillitsvalgt for fiskerne og som stortingsrepresentant for Det norske Arbeiderparti gjennom 30 år var han et bindeledd mellom det nordnorske småkårsfolket og den nasjonale arbeiderbevegelsen.
Han inkarnerte nordnorsk kulturell og sosial reisning. Ingebrigtsen vokste opp som den nest eldste i en søskenflokk på 12 i Lyfjord på yttersida av Kvaløya. I 1915 var han med og stifta Nord-Norges fiskerforbund – 11 år før landsorganisasjonen for fiskerne - Norges Fiskarlag, ble danna.

Forfatteren og vennen Johan Falkberget omtalte Ingebrigtsen i en nekrolog som “en humanist av store dimensjoner”. Dette kom til uttrykk i Ingebrigtsen sitt sterke engasjement for enkeltskjebner - også til fordel for landssvikdømte – til tross for hans egen bakgrunn som tysk fange i to perioder under krigen. Han var ofte på stortinget talerstol og holdt flammende innlegg om fiskernes vilkår i nord. Med sin dialekt fra Lyfjorden kan vi helt klart forstille oss hvordan det kondisjonerte Kristiania reagerte. Ingebrigtsen sine replikker kunne være drepende - men “Aldor ønsket aldri sine motstanderes totale tilintetgjørelse”. Hans uredde bruk av språket og stolthet om sin tilhørlighet må ha hatt stor betydning for den nord-norske selvfølelsen - stoltheten.

Vår interesse for Aldor oppsto ved en tilfeldighet. En av “de gamle menn” skulle ha en drosje til Aldor Ingebrigtsens vei i Tromsø. Drosjesjåføren kunne da opplyse om at han var i slekt med Aldor – og fortalte litt om denne foregangsmannen for nord-norge. 

Vår ekspedisjon starta på Kvaløysletta i stekende sol – vindstille og 16 grader+ i skyggen.  Vi kjørte nordover Kvaløya og svingte til venstre opp riksvei 58. Der sto det første tegnet på at vi var på rett vei. Aldorveien het veien som førte oss opp den vakre Finnvikdalen – gjennom en tunell på 700 meter og ned en ny dal mot Lyfjord. I krysset ved Bellvika tok vi til venstre og etter ca.400 meter var vi i Lyfjord. Der møtte vi 14 velholdte hus og hager. 2 ødegårder lå på andre siden av fjorden. Vi fant to skilt – men de opplyste bare om gårds og bruksnummer. Kan ett hus var av eldre dato med uthus med torv på taket. Vi antok at det var her Aldor vokste opp. Denne upresise antakelsen kom av at det var ingen å spørre Ikke så rart egentlig – Lyfjorden er en typisk pendlerbygd kun 25 km fra Tromsø sentrum.
Ingen plakater – ingen bautaer – ingen anvisninger om hvor bygdas stor sønn vokste opp. En av ekspedisjonsdeltakerne ble så indignert på Aldors vegne at han utbrøt: “ Skulle du sett “. En sterk uttalelse fra en dannet ekspedisjon.

Turen gikk videre til fergeleiet i Bellvika. Der skulle det ha blitt oppbevart en hemmelig radiosender  under krigen. Dette kan vi ikke bekrefte/avkrefte - da den eneste vi møtte der var en postmann som venta på ferga fra Vengsøy. 

Vi inntok lunch på ei vakker strand på tur til nabobygda Skulsfjord i håp om å finne Aldors fotefar/sko. Der kom vi helt tilfeldig over ett av guds utrolige skaperverk – albueskjell. To albueskjell hadde helt lik vinkel på toppen av skjellet (30-32 grader) – noe som ga det største volumet innvendig. Skjellet hadde mao. fått bedre plass i sitt lille hus.

I Skulsfjord møtte vi to store gårdsbruk -  en stor stall og velstelte hus og hager. De eneste mulige informanter var lettkledde damer i ivrig hagearbeid. Vi (sjenerte bymenn) fant det ikke tilrådelig å ta kontakt – da dette lett kunne misforståes - og med tanke på eventuelle sjalu ektemenn.

Tilbake til byen uten å ha fått svar på våre spørsmål – stoppa vi ved en reinflokk i Finnvikdalen. 

I mangel av stearinlys tente vi på hver vår sigarett – røkte den i stillhet til minne om Aldor Ingebrigtsen. Mannen som brukte sitt liv for å fremheve Nord-Norge – ble avspiste med ett veiskilt – en gatestubb i Tromsø – en bauta på gravlunden og en fraktebåt på 53 meter.

Ekspedisjonen hadde vist oss at:

-          Ingen blir profet i eget land ( bygd ).

-          Utakk er verdens ( Nord-Norges ) lønn.  

De tre ved to av dem

De to ville se nærmere på hva som skjer med byens historie. Hvordan blir minner om vår fortid tatt vare på? 
To av de tre gikk ned til det som en gang var Tromsø Skipsverft.  En gang i tiden et sted hvor båter i alle størrelser ble halt på land pusset opp, reparert og satt på sjøen igjen, Klar for ny innsats. 

Tromsø Skipsverft ble etablert for ca. 250 år siden av driftige borgere som så at behovet var til stede. Hit kom allerede den gangen skip fra bla. Tyskland (Hanseatene), England og Russland.  Tromsø var en internasjonal møteplass, og måtte ha et verksted for vedlikehold av de tilreisende sine farkoster.  Slip ble bygd, smie og motorverksted ble anlagt og snart var Verftet en yrende arbeidsplass. Tromsø skipsverft hadde godt renommé, bla roste Roald Amundsen verftet for arbeidet med forsterkningen av Gjøa før ekspedisjonen gjennom Nordvestpassasjen.  Verftet var en sentral del av det pulserende livet i byen. Hammerslag mot metall, winsjer som haler tunge båter opp, lukt av olje, sikre arbeidsplasser for til over 200 av byens menn. 

 Men så kommer Den Nye Tid. I 1960 kom tromsøbrua og la begrensninger for ekspansjon nordover, og byens utvikling med krav om adkomst både sjøveien og på land gjorde driften på den gamle tomta stadig vanskeligere. Tidlig på 2000 ble det besluttet å flytte virksomheten til Skattøra og tomta ble solgt til nye eiere. Planen er nå å bygge boligblokker og hotell på det gamle ærverdige Skipsverft-tomta.

Da to av de tre gamle menn besøkte området forleden var det et yrende liv der, men ìngen båter å se. Ingen lukt av olje, ingen vinsjer som slet med å slepe tunge båter opp fra sjøen. Men noe var tatt vare på, heldigvis.  To slipvogner sto fortsatt der, og en ny restaurant var etablert i et bygg hvor det tidligere ble reparert motorer. Betegnende nok heter restauranten Maskinverkstedet! Vi fant også skipspropeller og akslinger, pullerter og andre minner fra fortiden. 

Været var godt, sørøstlig frisk bris og sol, og de to eldre satte seg med kaffe til kun 29 kroner, og undret seg. At navnet var endret fra verft til verv var ikke noe å undre seg over, på folkemunne ble det kalt vervet alt fra starten av. Om det skyldes talefeil eller den lokale dialekten vites ikke. Vi undra oss på om skoleveien ville bli for lang for småskolen. Gyllenborg skole krever barn som kan komme seg helskinna gjennom sentrum. Og hvordan vil biltrafikken bli? Vervet er innestengt i vest, sør og vest. Kanskje en båtrute inn mot sentrum blir løsningen? Slik kan to gamle menn undre seg i sola med en kopp kaffe.

Er dette en god utvikling? På den ene siden trenger den økende befolkning hus å bo i, Verftet trengte også mer plass. Kanskje er det bra, men det er også vemodig syntes vi. Og så mot Skansen, et anlegg fra 1200 tallet. 

Vi drakk opp kaffen før vi dro hjem etter en fin ekspedisjon.

 Deltakere: Terje
                   Alf Den tredje mann

Observasjon av den menneskelige natur/adferd i urbane omgivrlser

Å studere/observere naturen kan være både kaldt – vått og kjedelig. Muligheten for forkjølelse og fotsopp er stor. Ofte får man ikke se noen ting. Elgen og hvalen har ofte andre ting å gjøre enn å bli observert og tatt bilde av.

På en regntung onsdag bestemte vi oss derfor å observere den menneskelige natur/adferd i behagelige omgivelser på kjøpesenterene Jekta og K1 – de eneste i Tromsø med rullebane.

En rullebane er i vår observasjon en flate/et gulv som beveger seg skrått opp/nedover mellom 2 etasjer. Den er et barnebarn av heisen ( oppfunnet i 1853 ) og barn av rulletrappa ( vist første gang på verdensutstillingen i Paris i 1900 ). En av “de tre gamle menn”, kan huske at folk strømmet til varehuset Steen og Strøm i Oslo på femtitallet for å oppleve mirakelet.

Men tilbake til våre observasjonsdata.

-          Vi observerte i alt 4 timer – både på den opp og nedadgående mellom kl. 14.30 og 17.30.

-          Antall oppadstigende mennesker var langt større enn de nedadgående. Forholdet var 8 til 3. Dette kan bero på at mange ikke var ferdig med handlinga før vi avslutta observasjonen.

-          Vi intervjua ingen da det kunne se ut som de hadde det travelt – og med tanke på personvernet.

-          75% av de oppadstigende sto på rett plass (til høyre). Unntakene var kvinner/unge jenter i tett dialog og ektepar over ca. 70 år. Kvinner med barnevogn tok også hele bredden av rullebanen. Vi så ingen som prøvde å presse seg forbi disse – noe som tyder på respekt for mor og barn. Vi observerte 4 personer (muligens fra yttersida) som trolig ikke hadde opplevd at et gulv beveget seg. De så ned – gikk forsiktig på – holdt godt fast i gelenderet og hverandre og var konsentrert ved avstigningen. Noen ungdommer sto med ryggen mot fartsretningen og kom baklengs snublende inn på kjøpesenteret. En av dem satte seg på gelenderet – og kom sittende inn i kjøpesenteret. Det krever god balanse – og kan derfor ikke anbefales. En av “de gamle menn” hadde opplevd unge mennesker i København som løp demonstrativt motsatt vei på rullebanen. Vi så heldigvis ikke noe til det. En slik adferd ville tyde på en adferd som ikke var hensiktsmessig – og som lett kunne skapt farlige situasjoner og skader.

-          91 % av de som gikk fort/løp opp på venstre side var menn i alle aldre. Vi vet ikke hvorfor. Tidsnød – bli fort ferdig – rekke gode tilbud – at polet skulle stenge snart eller kanskje dødsangst? Svaret er uvisst. Antall forbi-passeringer var på hele 48%. Vi kunne ikke høre at disse passeringene avstedkom ukvemsord. Ei heller så vi voldelige episoder. Dette kan indikere at den menneskelige naturen har tilpassa seg opphold på en rullebane.

-           De på tur opp overholdt ikke riktig avstand i henhold til smittevernreglene uvisst av hvilken årsak. Et kjøpesenter kan jo virke veldig sterilt og delikat – så kanskje mange antok at Covid-19 viruset ikke ville trives der.

-          Den nedadgående rullebanen ga andre data. Antallet forbi-passeringer var redusert til kun 8%. Vi observerte grunnene til det store avviket fra de oppadstigende at det ikke hadde noe med den menneskelige naturen å gjøre. Det handla om at om at de fleste nedadstigende hadde med fulle handlevogner som tok hele rullebanens bredde. De fleste andre som ikke holdt i en handlevogn – så slitne ut - med en kroppsholdning som ikke tilsa at de orka å ta seg over en full handlevogn.  

Vårt arbeid – våre observasjoner ga som resultat at den menneskelige naturen hadde tilpassa seg rullebanens utfordringer. Vi antar likevel at den menneskelige natur/adferd vil ha godt av rullebaner med en større bredde - og at mødre med barnevogner benytter heisen.

Vi var godt fornøyd med observasjonene – og tok en kaffe latte på Narvesen til 31 kroner.

Ute regna det fortsatt.

Deltakere: Terje

Når alt stopper opp rundt oss

Når alt stopper opp rundt oss, og vi og til slutt lykkes med å begynne å puste med magen, kan vi plutselig bli oppmerksomme på vår indre verden. En verden som avhenger utelukkende av oss selv. Det er den verden som er i oss og mellom oss. Den indre verden av tanker, følelser, fantasier, fornemmelser og opplevelser.

De vakreste tingene i livet er ikke noe vi kan se eller ta på, vi føler dem. De vakreste tingene i livet er overalt rundt oss, men de kan ikke eies eller manipuleres. De fortjener å bli respektert som noe hellig som ingen må fikle med.

Man kjenner seg hjelpeløs, elendig, som ikke gode menneske, verdiløs.

Kjenner du deg igjen i dette, så er du ikke alene. Mange har en lei tendens til å bli lurt av sine egne følelser. Og fordi følelser er sterke verdier, så bruker vi gjerne følelsene som bevis imot oss selv.

Tiltak som Norge iverksatte med karantene, og nedstegning ble begrenset på sosiale kontakt og stiller oss ovenfor nye utfordringer.

Vi vet at sosial avstand, slik som å hånd hilse å kunne gi en klem til noen som vi kjenner kan påvirke vårt gode humør. 

De som ikke var i “risikogruppa” fulgte rådene fra helse/de politiske myndighetene. Vi ble stolt av å tilhøre et folk med ledere som innga tillit og ansvarlighet. Det var noe trygt og godt over det, nesten som å høre vår mor som med sine formaninger ville oss vel. Og tenk vi har en ledelse i landet som kan innrømme at de tok litt feil noen ganger. Det kunne ikke vår mor. Hun sa aldri at den snøen vi spiste eller at det å tygge på blyanten ikke ga oss mark i magen.

Leger og sykepleiere gjorde jobben, og godt er det. Men vi møtte hverdagshelter hver dag. De satt i kassa på Rema, kjørte drosje og buss, leverte post og tømte søpla vår. Ære være dem som drev samfunnet og ikke bare passa på pengebingen sin.

Vi, de tre gamle menn med til sammen over 200 år i sekken, skjønner at vært bidrag til “dugnaden” har vært lite å snakke om. De som virkelig har opplevd hva det har handlet om, er de som har blitt permittert/oppsagt, som har drevet hjemmeundervisning og lurt på hvordan husleie og strømregning skal betales. De har kjent Corona`en på kroppen uten å ligge i respirator.

Bernard Shaw skrev: “ Livet handler ikke om å finne seg selv. Livet handler å skape seg selv”.

Vi får håpe at vi har brukt tida til å bli bedre kjent med oss selv og å verdsette alle som er viktige for oss og samfunnet. At vi har skapt oss til litt bedre mennesker.

Vi står han av!  ansett å være det flotteste nordnorske uttrykket.

Rapport fra den tredje ekspedisjonen.

En mislykka / vellykka ekspedisjon.

Utgangspunktet for dagens ekspedisjon var Hella – et mye brukt utfartssted for Tromsøs befolkning. Vi undra oss over hva vi ville finne av spor etter tidlig samisk bosetting og tyskernes okkupasjon i 5 år.

Etter å ha proviantert ved Eide Handelssted så vi at flaggene utenfor sto rett ut fra stengene - og at måkene valgte ikke å ta på vingene. Med en slik vindstyrke fra sørøst ville en ekspedisjon på Hella medført for høy risiko – og vi valgte da heller å rette vår undring mot Kaldfjordens ytre strøk.

Kaldfjorden het tidligere Kalfjorden -  den var i hovedsak bosatt av samer i gammer og torvkledde hus. Hvorfor de norske innflytterne valgte å legge til en D i navnet er ukjent. Vi undres på om det kan være skjedd under dansketida?

Vi oppretta bacecamp ved foten av Store Blåmannen – Kvaløyas høyeste fjell på over 1000 moh. Den Tredje mann gjorde opp varme og satte kaffekjelen på koking. De to andre gjorde seg kjent rundt de store steinene som omkransa campen og et sementutspring i sjøen.

Store Blåmann

Tilbake rundt bålet undra vi oss over hva vi ville ha å undre oss over i omgivelsene mens vi inntok kaffe og melkesjokolade. 

Men to fiskestenger ville vi finne ut om det var mulig å livberge seg i området. Vi opplevde lite fisk i sjøen – ingen napp - men dette kan ha blitt påvirka av en mink som ble observert i sjøen like ved. Vi kan med andre ord ikke trekke noen konklusjoner ut av det.

Nitidige undersøkelser av området ved kampesteinene ga ingen funn av interesse. En obeliskaktig stein kunne minne om en stallo – men vi ville ikke utfordre den samiske folketroen og avslutta søket og trakk oss tilbake i ærefrykt.

Tida var kommet for lunch med proviant fra Eide Handelssted.

Vi tok så en avgjørelse om ikke å bestige Store Blåmann – men heller utforske sementutspringet. Vi kom etter en del undring til at det neppe var oppført av samene i omegnen da de i liten grad benytta seg av sement i sine konstruksjoner. Den var i dårlig forfatning.  Vi undret oss over om det kunne skyldes dårlig fundamentering eller at det var brukt fjæresand i 

sementblandingen. Den store sprekken midt på ga ingen sikre svar. Men vi fastslo med stor sikkerhet at den neppe var bygd av tyskerne i mai 1941. De brukte aldri fjæresand i sine festningsanlegg. Hvis de hadde gjort det – ville krigen vært over i 1943. Vi sto igjen med to teorier. Kunne det være et tidligere fergeleie – eller adkomst til at dynamittlager som på lå rett under Store Blåmannen – langt fra folk. En ferge er jo som kjent avhengig av 2 fergeleier – og vi fant ingen spor etter det andre. Vi sto da igjen med dynamittlageret som det beste alternativet. Etter å ha forkastet tyskerteoirien endte vi opp med muligheten for at den var anlagt av naturvandaler som ville sprenge Store Blåmann? Eller kanskje samiske aktivister etter Altaaksjonen? Vi forkasta også muligheten for at kunne ha noe å gjøre med norske sabotasjer under krigen – da det var langt fra der Jan Baalsrud gikk i land.

Tilbake til bålet undret vi over om dagens ekspedisjon hadde vært mislykket. Vi satt lenge helt stille og bare så på hverandre. Da vi reiste oss og tok hverandre i hendene ble vi enige om at den hadde vært svært vellykket.
Vi hadde funnet den store roen.

Vi forlot basecampen i stillhet for ikke å ødelegge opptagelsen. 

Deltakere:   Jonny
                   Terje 
                   Alf Den tredje mann