De tre ved to av dem

De to ville se nærmere på hva som skjer med byens historie. Hvordan blir minner om vår fortid tatt vare på? 
To av de tre gikk ned til det som en gang var Tromsø Skipsverft.  En gang i tiden et sted hvor båter i alle størrelser ble halt på land pusset opp, reparert og satt på sjøen igjen, Klar for ny innsats. 

Tromsø Skipsverft ble etablert for ca. 250 år siden av driftige borgere som så at behovet var til stede. Hit kom allerede den gangen skip fra bla. Tyskland (Hanseatene), England og Russland.  Tromsø var en internasjonal møteplass, og måtte ha et verksted for vedlikehold av de tilreisende sine farkoster.  Slip ble bygd, smie og motorverksted ble anlagt og snart var Verftet en yrende arbeidsplass. Tromsø skipsverft hadde godt renommé, bla roste Roald Amundsen verftet for arbeidet med forsterkningen av Gjøa før ekspedisjonen gjennom Nordvestpassasjen.  Verftet var en sentral del av det pulserende livet i byen. Hammerslag mot metall, winsjer som haler tunge båter opp, lukt av olje, sikre arbeidsplasser for til over 200 av byens menn. 

 Men så kommer Den Nye Tid. I 1960 kom tromsøbrua og la begrensninger for ekspansjon nordover, og byens utvikling med krav om adkomst både sjøveien og på land gjorde driften på den gamle tomta stadig vanskeligere. Tidlig på 2000 ble det besluttet å flytte virksomheten til Skattøra og tomta ble solgt til nye eiere. Planen er nå å bygge boligblokker og hotell på det gamle ærverdige Skipsverft-tomta.

Da to av de tre gamle menn besøkte området forleden var det et yrende liv der, men ìngen båter å se. Ingen lukt av olje, ingen vinsjer som slet med å slepe tunge båter opp fra sjøen. Men noe var tatt vare på, heldigvis.  To slipvogner sto fortsatt der, og en ny restaurant var etablert i et bygg hvor det tidligere ble reparert motorer. Betegnende nok heter restauranten Maskinverkstedet! Vi fant også skipspropeller og akslinger, pullerter og andre minner fra fortiden. 

Været var godt, sørøstlig frisk bris og sol, og de to eldre satte seg med kaffe til kun 29 kroner, og undret seg. At navnet var endret fra verft til verv var ikke noe å undre seg over, på folkemunne ble det kalt vervet alt fra starten av. Om det skyldes talefeil eller den lokale dialekten vites ikke. Vi undra oss på om skoleveien ville bli for lang for småskolen. Gyllenborg skole krever barn som kan komme seg helskinna gjennom sentrum. Og hvordan vil biltrafikken bli? Vervet er innestengt i vest, sør og vest. Kanskje en båtrute inn mot sentrum blir løsningen? Slik kan to gamle menn undre seg i sola med en kopp kaffe.

Er dette en god utvikling? På den ene siden trenger den økende befolkning hus å bo i, Verftet trengte også mer plass. Kanskje er det bra, men det er også vemodig syntes vi. Og så mot Skansen, et anlegg fra 1200 tallet. 

Vi drakk opp kaffen før vi dro hjem etter en fin ekspedisjon.

 Deltakere: Terje
                   Alf Den tredje mann