Norske fyr

 

“ Har du fyr – har du løkter langs di lei ?” ( Visetekst av Ola Bremnes )

Vi – de tre gamle menn – har aldri seilt langs Norskekysten værharde kyst. Vi har seilt på livets hav i storm og i stilla. På det havet finnes ingen fyrlykter med en trygg grønn sektor. Det har medført grunnstøtinger i forhold til kvinner og feilnavigeringer så vi aldri kom fram dit vi hadde tenkt oss. Brottsjøer av regninger i postkassa og lumske fallvinder fra familie og venner. Utrolig nok har skroget holdt – så nå seiler vi innaskjærs med en 6 hk Bolinder i 4 knops fart.

Fyrlykter på livets hav trengs, både innvortes, i veikryss og langs vår langstrakte kyst. Det første fyret i verden ble satt opp ca 800 f.kr i Middelhavet ved innseilingen til Karthago. Ellers er jo også fyret ved innseilingen til Alexandria i Egypt kjent. Det var ca 250 m høyt!

Første gangen vi hører om et konkret sjømerke i Norge, er helt tilbake i sagatiden. I 869 bygde Floke en varde, som senere er kjent som Ryvarden. Sikrere kilder om sjømerking finner vi først på 1600-tallet.
Det første fyret som ble etablert i Norge var Lindesnes fyr i 1655, og det siste bemannede fyret som ble opprettet var Anda fyr, som ble ferdigstilt i 1932. I 1841 fikk Norge sitt eget fyrvesen, og det ble skilt ut som et eget direktorat: Fyrdirektoratet. Etter at stein lenge hadde dominert som byggemateriale, stod det første støpejernstårnet ferdig på Egerøy i 1854. Senere ble sement og betong tatt i bruk, og mer robust materiale førte til at man kunne bygge fyranlegg på mer utsatte og værharde steder. Kvaliteten på fyrbelysningen ble stadig forbedret. I 1897 kunne det første elektriske fyret tennes på Ryvingen fyrstasjon. I 1883 var gassoljebrenneren en realitet, og dermed var det mulig å oppføre mange fyrlykter uten fast tilsyn.

Mot slutten av 1800-tallet utbedret Havnevesenet en rekke mindre fiskerihavner i Finnmark. Slettnes fyr utenfor Gamvik ble oppført i perioden 1902 til 1905 og satt i drift 15. september 1905. Det hadde da i lang tid vært reist krav om at det måtte komme et fyr her. Havet er langgrunt, og kombinert med sterk strøm og hyppige uvær gjorde dette at leia forbi Slettnes var fryktet blant de sjøfarende. Vardø fyr er norges østligste fyrstasjon, og den ble i første omgang bygget som et enkelt familiefyr. Den ble opprettet som innseilingsfyr i 1896, automatisert i 1987 og avbemannet i 1991. 

Siden de norske fyrtårnets er plassert på utsatte steder langs kysten medførte det store utfordringer til både utstyr og mannskap. For eksempel Fugløykalven fyr hadde 20 km sjøvei til nærmeste nabo. Mannskapet provianterte for hele sesongen fra august til mai, været på denne og andre isolerte fyr til tider såpas heftig at å dra på besøk til andre ikke var mulig. Isolasjonen stilte store krav til mannskapet. Ved et fyr ble det satt ut kaniner for å få tilgang på fersk kjøtt! Men kaninene er livlige skapninger.  Det tok helt av så de måtte gjøre slutt på eksperimentet.

Mange fyr krevde at fyrmesteren var gift og gjerne hadde barn. Driften var tryggere når det var en kone som kunne delta i driften og ta ansvar når han f.eks var syk. Noen lønn for konen kom imidlertid ikke på tale. Vel vel, fyrene ble jo avBEMANNET …….

Fyrenes beliggenhet ytterst langs kysten hadde en viktig funksjon for Forsvaret under den kalde krigen. De ble utstyrt med radar og betjeningen lært opp i rapportering av mistenkelig trafikk. De hadde direkte linje til Forsvaret. (Dette var faktisk oppe som et moment Mot avbemanning av fyrene.) Fyrene drev også med meteorologisk observasjoner og var også involvert i redningsaksjoner.

I dag er fyrene automatisert og uten fast betjening.  Men mange av fyrene blir i dag brukt til overnatting for reisende.

Da har de kanskje funnet løkta langs si lei??

 Deltakere:  Terje

                 Jonny

                 Alf Den tredje mann

– har gått langt og lenger enn langt. På apostlenes hester ..

 

Vi – de tre gamle menn – har gått langt og lenger enn langt. På apostlenes hester gjennom barne og ungdomsårenes smale stier og tråkk. Nå kjører vi mest på den brede vei. Vi er overbevist om at den første kjerreveien ikke ble laget i Norge. For hva skulle vel vi med en kjerrevei? Vi hadde jo sjøveien. Så viktig var den – at da hurtigruta ble oppretta for ca. 100 år siden – så fikk den navnet Riksvei 1. 

Etter nærmere ettertanke har vi kommet til at veinettet skyldes i hovedsak 2 menn. Han som oppfant hjulet (en tidlig slektning av Henry Ford ) og Magnus Lagabøte som påla landets bønder å sette i stand en kjerrevei - en spydlenge bred og vedlikeholde den. Her kan vi ane de første spor av Statens Vegvesen (merk skrivemåten).

Omtrent 4000 år f.kr fikk Norge de første veier, eller stier som ble ryddet av folk som bodde i nærheten og som benyttet seg av disse veifarene for å opprettholde kontakt med mennesker i andre bygder. Senere ble veinettet mer omfattende og vi fikk blant annet sammenhengende veifar mellom ulike landsdeler, og mellom forskjellige bygder. På 1600-tallet ble de første veiene i landet vårt farbare for annet enn å ri eller å bruke egne bein. Da ble det etter hvert mulig å bruke kjerre på enkelte veistrekninger.

De eldste kjøreveien ble lagt etter tanken om at den retteste linjen mellom to steder er den korteste veien. Dette førte til at mange veistrekninger fikk bratte stigninger, vanskelige og tunge kleiver som måtte forseres. Først rundt 1850 begynte man å legge veier i sving rundt de verste stigningene. Utover på 1900-tallet ble det stadig viktigere å forbedre veinettet slik at det kunne tåle belastningen fra det stadig økende antallet automobiler. Mellom 1850 og 1920 ble de offentlige veiene i landet mer enn fordoblet. 

Den første kjøreveien eller kongeveien i Norge beregnet for hjultransport ble bygget i årene 1625-1630 mellom Kongsberg og Hokksund for transport mellom Kongsberg Sølvverk og nærmeste havn. Omkring 1650 ble den forlenget til Drammen og Christiania.

På 1600-tallet var strekningen Christiania-Drammen med forgreninger til Kongsberg og Larvik praktisk talt de eneste veiene som var kjørbare med hjul om sommeren. På 1700-tallet ble det fart i veibyggingen og ved om lag år 1800 var det kjørbare veier mellom Christiania og de andre hovedbyene i Sør-Norge (Trondheim, Bergen og Stavanger). Ved omkring 1800 var det totale veinettet på 11.500 kilometer. Selv om dette var et sammenhengende veinettet egnet veiene seg best til ridning (sommer) og kjøring med slede om vinteren.

Den tyske okkupasjonen av Norge resulterte i en storsatsning på vei. 40 000 tvangsarbeidere var i Norge under krigen. De fleste fangene kom fra Sovjetunionen, mens de fangene som ble satt til veiarbeid hovedsakelig kom fra Jugoslavia. Vegvesenets samvirke med okkupasjonsmakten har, inntil nylig, vært lite kjent. Å bygge ut et godt vei- og jernbanenett i Norge var viktig for den tyske okkupasjonsmakten. 

Det tyske militæret hadde behov for å flytte tropper raskt og trygt inn mot grenseområdene til Sovjetunionen, og den tyske krigsindustrien trengte sikker og effektiv frakt av metall – først og fremst jernmalm fra Kiruna og nikkel fra Petsamo. Sjøveien var usikker da tyske skip var truet av allierte fly langs norskekysten og Østersjøen frøs til om vintrene.

Er kan man vel tilføye at et fortsatt finnes slike veier som er best egnet til ridning om sommeren, iflg Nordlys finnes det en rekke slike veier fortsatt i år 2020: Jim Blikfeldt sier i en artikkel i en lokalavis: Folk kommer seg ikke på jobb på grunn av de elendige veiene om våren. Med vanlig bil er det uframkommelig. Det er ille hvert år. Verken posten eller skolebussen kommer fram, sier han. 

Forholdene på enkelte av de kommunale veiene er så ille at i Lenvik kommune i Troms sier at kjøring skjer på eget ansvar. (Avisa Nordlys 23. apr. 2019)  
Fremskrittet har kanskje ikke nådd alle?

Deltakere:  Terje

                 Jonny

                 Alf Den tredje mann

Mattradisjonene i Nord-Norge

 

I slutten av januar og i begynnelsen av februar følger vi vår gode tradisjonen, og da spiser vi mølja. Et møljeslag er en matorgie av fersk torsk, lever og rogn. Nordnorsk mat er svært enkel. Havet utenfor Nord-Norge er rikt på fisk, sild, reker, kamskjell, o-skjell, blåskjell og kråkeboller, for her møtes kalde og varme havstrømmer. Når sommeren kommer er det egenfisket sei som kokes i fjære også spises med flatbrød. På flere steder langs kysten tørker man sin egen fisk, og foredles når den er halvtørr, såkalt boknafisk, og kokes og serveres med baconbiter. Tørket torsk var vår største og eldste eksportartikkel til land som Italia, Spania og Afrika.

Sau, geitehold og storfe er de viktigste husdyrene i det enkle jordbruket langs fjordene. Klimaet er kaldt, vekstsesongen kort og produksjonsarealene er spredte. Klimaet er kanskje den viktigste begrensende faktoren for landbruksproduksjon. Likevel er landbruket en viktig næring i nord. Sauekjøttet har fått sitt smak av saftige fjellbeiter, Nord-Norge er på fårikåltoppen med å spise fårikål. Åtte av ti i landets tre nordligste fylker sier de spiser et eller flere fårikålmåltider i løpe av høsten. Populariteten skyldes at det er veldig godt og veldig enkelt å lage. Lam, kål, vann og pepper legges i en gryte og putrer for seg selv i noen timer og så er det ferdig.

Når høsten kommer er det store samtaleemne, molter, blåbær og tyttebær. Og ikke minst rabarbra som har vært til berikelse på kjøkkenbordet som desser.  Bærene har tradisjonelt bidratt med viktige vitaminer, og brukes både som smakstilsetning til middag, som dessert og på brødskiva. Bærsanking bidro til variert kosthold.

Sjøsamer og kvener levde blant annet av fiske og småbruk, og var lenge mer eller mindre selvforsynte. De fleste hadde ei ku og noen sauer – som forsynte dem med kjøtt og melk. Slaktingen var om høsten og kjøttet ble saltet, tørket eller røkt. De dyrket poteter, rabarbra og neper. Hjemmebakt brød var vanlig, og det ble også bakt lefser og formkaker. Jakt og fangst ga variasjon i kostholdet. I vinterhalvåret ble det jaktet på rype, hare og rev. Rypefangst kunne gi godt utbytte og ble ofte utført med snarer. I mars begynte jakten på sel – kobbe – og da ble det spist mye ferskt kobbekjøtt. Viltvoksende karve og gressløk var noen av ingrediensene er viktig når ekte kvensk mat lages.

Våre mattradisjonene i Nord er påvirket av tre kulturer som har smeltet sammen; samisk, kvensk og norsk. Sjøsamene var fastboende, og levde av fiske og småbruk, men kulturen er også påvirket av flyttsamer som hadde sommerbeite. Alle var mer eller mindre sjølforsynt med et lite småbruk, som ga kjøtt, melk og poteter. I tillegg høstet man av det naturen hadde å by på av bær, rabarbra og urter. Fisken var en nødvendighet for fjordfolket i Nord-Troms, enten den var fersk, bokna, surna eller tørka. Den ga mat på bordet, den ble brukt for å bytte til seg varer man ellers ikke fikk tak i, og den gav senere penger til husholdningene. Fersk fisk ble ofte kokt i lag med lever og en bit saltet kobbe elle nisespekk. Alt ble kokt i samme gryte, også sammen med poteten da den ble vanlig rundt 1880-90. Fisken ble ellers speket, saltet eller røkt. Tørrfisk var daglig kost, og den ble ofte dyppet i tran før den ble spist. Av rogn ble det laget rognkaker og rognbollesuppe.

Pomorhandelen gjorde at Nord-Troms var forsynt med mel. Mel ble byttet med fisk. Kvinnene og barna stod for bakingen. For det meste ble det bakt flatbrød i store mengder av gangen. Vannkaker og melkaker ble mye brukt i Lyngen. Senere tok gjærbaksten over, og det ble satt brøddeig i store trauer, og bakt opp til 20 brød om gangen. Av bær som tyttebær, blåbær, krøkebær, bringebær og multer ble det laget saft, syltetøy og desserter. Syregras og kokt moltebær sørget for C-vitamin i den kalde årstida. Syregras ble samlet i tønner, kokt og blandet i melkemat. Til kveldsmaten bestod ofte av kald, kokt fisk eller stekt med poteter og løk. Suppe og grøt kunne også være kveldsmat, da med byggmel eller rugmel, og i noen tilfeller havregryn.

Flyttsamene ( reindriftssamene ) hadde ikke et fast tilholdssted, men fulgte etter flokken fra innland og til kysten. Deres evne til å nyttegjøre seg de ressursene som var tilgjengelig er imponerende. Deres hushold avviker mest fra det som ellers er i nord. Rein utgjorde hovedbestanddelen. Alt ble brukt. Skrott – hjerte- hjerne – lunger – blod – lever og nyrer. Småvilt og fugl var også viktig. De høstet fra det naturen hadde å gi: bær – urter – bark fra trær som ble brukt sammen med kjøtt. Reinmelka ble til ost og smør. Om sommeren bedrev de et utstrakt fiske ved kysten. Den ble røyka til senere bruk. Eggsanking og sjøfugl var også viktig i husholdet. 

Mye av det de hadde ble brukt som byttemiddel på markedene ( Alta og Skibotn ) slik at de også fikk tilgang på gryn – mel og andre matvarer de ikke fant i naturen. Kaffe fikk de bytta til seg, og den ble å regne som flyttsamenes « nasjonaldrikk». I mangel av den lagde de trækaffe som var sopp som vokste på gamle bjerketrær.

Vi – « de tre gamle menn » er usikre på hva svaret ville blitt hvis vi spurte dagens unge om mattradisjoner. Vi er redd svaret ville blitt Pizza Grandiose.

Men det kan jo hende vi tar feil. Kanskje de har en bestemor som har servert boknafisk med stekt bacon og ertestuing.

Deltakere:  Terje
                 Jonny
                 Alf Den tredje mann

Helgen» kommer av norrønt heilagr

 

Vi – de tre gamle menn bruker i disse Corona-tider på å vandre i Guds frie natur. Tanken og samtalen gikk over til helgen. 
En helgen er en person, ofte avdød, som er gjenstand for religiøs dyrkelse og anses for å ha særlig nær kontakt med gud(ene) Kristen helgendyrkelse vokste frem rundt kristne martyrer. De kristne martyrene fikk høy status fordi de valgte å dø fremfor å frasi seg sin gudstro og religiøse identitet. Idealet om absolutt trofasthet til kristen tro hadde sin kilde i synet på Jesu død som et offer for menneskehetens synder og viljen til å dø for ham som hadde lidd døden for dem.

De første helgenfortellingene var altså fortellingene om martyrenes død. De var både dramatiske og ofte svært spektakulære. Forskere har vist at disse fortellingene om helgenenes død, og etter hvert også liv, hadde mye til felles med antikkens romaner, datidens mest populære lesestoff. Med helgenbiografiene ble man etter hvert også mer opptatt av å skildre martyrenes fromhet og uklanderlige livsførsel. På denne måten ble det rom for dem som ikke døde som martyrer å få helgenstatus gjennom det såkalte «blodløse martyriet».
Det vokste frem en ny klasse helgener som kalles konfessører.
Her var ikke det viktigste måten man hadde dødd på, men hvordan vedkommende hadde levd sitt liv. Biskoper, kirkefedre og andre som «hadde viet sitt liv» til kirken kunne på denne måten oppnå helgenstatus etter sin død, uten at de døde som martyrer. Helgenfortellingene og de flyttbare relikviene bidro til på spre kulten geografisk, og stadig nye helgener ble på denne måten kjent langt utenfor sitt ellers gjerne svært lokale virkeområde.

Allerede tidlig vakte helgendyrkelsen bekymring hos kirkeledere av to hovedgrunner: først og fremst fordi de fryktet at den skjulte rester av polyteisme (Polyteisme er troen på, eller dyrkelsen av, flere guder), særlig hos folkeslag der kristendommen ikke hadde dype røtter. For det andre kunne helgendyrkelsen komme ut av kirkelig kontroll, noe som ville kunne svekke det kirkelige hierarkiet.

I middelalderen spilte kristen helgendyrkelse en enorm rolle, både religiøst, politisk og sosialt. Relikvier, rester av helgenenes lik, var kostbare, og katolske kirkealtre skulle inneholde slike relikvier. På grunn av kristendommens utbredelse og bygging av stadig flere kirker økte også etterspørselen. Man begynte derfor å dele opp relikviene i mindre deler samt å produsere nye. Helgeners gravsteder ble valfartssteder. Særlig viktig var Peters grav i Roma og apostelen Jakobs grav i Santiago de Compostela i Spania. Reformatorene forkastet helgendyrkelsen som overtro og gudsbespottelse.

I moderne katolsk, anglikansk og ortodoks kristendom fortsetter helgendyrkelsen å spille en viktig rolle, om enn ikke i samme grad eller på samme måte som tidligere. I katolsk tradisjon er Jomfru Maria og apostlene, særlig Peter, de fremste av helgenene. Katolsk teologi fremhever helgenenes rolle som forbilder, forbedere og følgesvenner. Noen helgener mottar nye åpenbaringer, da særlig fra Jesus og Jomfru Maria. Et viktig eksempel på en helgen som særlig huskes for sine åpenbaringer av Jesus er den polske nonnen Sankt Faustina Kowalska (1905–1938). I tillegg opplevde tre småbarn åpenbaringer fra Jomfru Maria i Fátima i Portugal i 1917.

Vi har ikke så veldig mange norske helgener. Den viktigste er Olav den hellige. St. Hallvard er Oslo skytshelgen. De andre er nok mer ukjente for de fleste.

St. Sunniva som levde på 900-tallet var ifølge legenden en irsk kongsdatter som reiste fra Irland til Selja i Norge etter at vikingene hadde herjet Irland. Hun var kristen og led martyrdøden.  Kong Olav Tryggvason undersøkte gravplassen hennes og fant intakte velduftende levninger. Det var som om hun sov. Levningene ble lagt i et relikvieskrin som ble satt inn i en kirke Olav bygde på stedet. St. Sunniva regnes som skytshelgen for Vestlandet. St. Sunniva feires 8. juli.
Olav Haraldsson eller Olav den hellige levde fra 995 – 1030 og feires fortsatt med rømmegrøt og historiske spill på Olsok 29. juli.
Hallvard Vebjørnsson levde fra rundt. 1020-1043. St. Hallvard er Oslos skytshelgen. Han feires på Halvarddagen 15.
Magnus Erlendsson eller Magnus Orknøyjarl som han også ble kalt levde fra ca. 1076-1115 er den eneste av de norske helgenene som offisielt er kanonisert av paven. Han var søskenbarnet til Ragnvald Orkenøyjarl som også er norsk helgen.
Magnus feires 16. april. Ragnvald Orknøyjarl som levde fra ca. 1100-1158, skal etter sigende ha blitt kanonisert av paven rett etter sin død. Dette er imidlertid ikke verifisert, så dermed er heller ikke han offentlig godkjent som helgen. Han feires 21. august.
Erkebiskop Eystein Erlendson som levde fra ca. 1120-1188 skrev blant annet beretningen om Den hellige Olavs liv.
Bisp Torfinn av Hamar som døde i 1285, er nok den minst kjente av de norske helgenene. Han er også den siste. Torfinn feires 8. januar

Også i de lutherske kirkene minnes vi helgenene, selv om det ikke har en så fremstående plass som i f.eks. den romersk-katolske kirke. I Den augsburgske bekjennelse står det i artikkel 21: «Om helgendyrkelsen lærer de at man kan minnes de hellige, for at vi skal etterligne deres tro og gode gjerninger, enhver etter sitt kall.» Allehelgensdag fortsatte derfor å være en stor festdag etter reformasjonen.
Fra 1770 ble den lagt til første søndagen i november. Fremdeles er den en feiring av helgenene, og den liturgiske fargen er hvit, som er festfargen. Den skal markere det kristne håpet om oppstandelsen. Men i forbindelse med feiringen av helgenene, ble det etter hvert behov for å minnes alle kristne som er døde. I den romersk-katolske og noen andre kirker er denne markeringen lagt til 2. november, altså dagen etter. I Den norske kirke har den mer og mer flytt sammen med Allehelgensdag. Derfor er denne dagen for mange en viktig minnedag.

Den ortodokse kirke i Norge har de senere årene vokst på grunn av innvandring. Men samtidig kan ortodokse kristne vise til røtter i norsk historie. I 1995 – under tusenårsfeiringen av kristendommens innføring i Norge – fikk Hellige Nikolai menighet i Oslo tillatelse av sin kirke til å ære Olav den hellige som ortodoks helgen. Her ble det lagt vekt på at Olav døde i 1030, 24 år før den store splittelsen mellom katolske og ortodokse kirke. I tillegg var Olav gjennom opphold i Russland godt kjent med ortodoks kristendom.

Et annet viktig historisk holdepunkt er kristningen av skoltesamene i Finnmark som skjedde østfra på 1500-tallet. Siden den gang har det i Øst-Finnmark vært en ortodoks, samisk minoritet. I bygda Neiden er det et lite kapell som vitner om dette nærværet. I læreboka er Hellige Trifon, som ifølge ortodoks tradisjon kristnet skoltesamene, framstilt på et ikon sammen med Olav den Hellige.

Et kjennetegn ved ortodoks kristendom er vektleggingen av bilder. Ord og bilde er i denne kirken like viktige. Det greske ordet for bilde er ikon, og det er også navnet på de hellige bildene i ortodoks tradisjon. Ikoner finnes overalt der ortodokse lever. Mange har en bildevegg hjemme som de ber morgen- og kveldsbønner foran, de tar med seg et ikon på reise, men det er i kirkene vi først og fremst finner ikoner.

Den fremste blant helgenene i den katolske kirke er Guds mor, Jomfru Maria. Hennes rolle i den kristne historien er unik. Det katolske kirke tror at levende og døde danner et felleskap av sjeler. Helgenene er forbilder for de troende og det er vanlig at katolikkene ber helgener frembære deres bønn til Gud. 

Mange oppbevarer bilder av helgener i sine hjem, på jobb eller i bilen. Dette avspeiler de kristnes fellesskap tross tid og rom, og inspirerer til bønn.
I løpet av året feirer Den katolske kirke en rekke helgendager og Mariafester. 15.mai (St. Hallvard, Oslos vernehelg), 25.juni (Døperen Johannes, St. Hans), 29.juni (Hellig Olav, Norges evige konge), 15.august (Jomfru Marias opptagelse i himmelen), 8.september (Jomfru Marias fødselsdag), 1.november (Allehelgensdag) og 8.desember (Jomfru Marias uplettede unnfangelse) er noe av det som blir feiret.

Snorre forteller at to av de norske kongene som ble drept under borgerkrigene, ble æret som helgener etter sin død. Den ene var Harald Gille som blant mye annet hadde lemlestingen av Magnus Blinde og henrettelsen av en biskop på samvittigheten, og selv ble drept mens han overnattet hos sin frille Tora i Bergen – mens den andre var hans sønn Øystein Haraldsson, som herjet Orknøyene som i vikingenes dager. Livsførselen deres gjør påstanden om deres hellighet uforklarlig, med mindre man tenker seg at folk fryktet at de ville gå igjen, og håpet å gjøre deres ånder forsonlig stemt ved å ære dem.  

Den moderne helgenen Roger Moore!

Deltakere:  Terje
                 Jonny
                 Alf Den tredje mann

Posten Norge

 

Vi tre sitter igjen etter julefeiringen og gjør opp status. Utover fremgang (?) i kg etter god mat osv. begynner vi å dvele ved postgangen. En av oss sendte et brev til Oslo den 14/12 og fikk fra slekta høre at det kom frem først 4/1, dvs etter 17 dager. Akk ja sier en av de andre at postgangen i dag er ikke som før. Og så var diskusjonen i gang. Hvordan var det før, og hvor langt tilbake er "før"?

Vel, Posten Norge ble opprettet under dansketiden i januar 1647.  I starten var posten en privat bedrift, som drev med kongelig privilegium. Det var de sentrale byene i Sør-Norge som først fikk postforbindelse, og alle rutene hadde utgangspunkt i Christiania.  Postombæringen var organisert etter stafettprinsippet med postbønder som tok seg av frakten mot visse privilegier som fritak fra skatt, innkvartering og militærtjeneste. Å drive postvesen i Norge må ha vært lønnsomt, for fra 1752 ble det norske postvesens overskudd anvendt til Frederiks Hospital i København! Vi har grunn til å tro at dette opphørte da vi gikk ut av unionen!

Posten ble drevet etter kongelig privlegium av nederlenderen H. Morian. Kongelige privileger er ikke alltid langvarige, og allerede i 1685 ble privilegiet overdratt til Ulrik Christian Gyldenløve. Men i 1719 var det slutt for han også og postvesenet ble underlagt det kongelige Generalpostamtet.  Portoen, som vi er mere opptatt av enn hvem som bringer pakker og brev frem, utgjorde til å begynne med 10 skilling for et brev fra Oslo til Trondheim. Fra Trondheim til Tromsø 18 skilling og til Finnmark hele 24 skilling. 

Dyrt da også å bo langt fra "sentrale strøk".  Det ble tidlig innført regler om at på postkontorene skulle dere være orden og ro, det var en høytidelig sak å sende og hente post. Men dersom man ikke kunne oppføre seg hadde poståpneren stor myndighet. I en Forordning fra 1694 går det klart frem:

«Skulde nogen understaae sig paa Post-Husene at giøre nogen Allarm med Buldren, Skieldsord eller Oprør, da maae Postmesterne have Myndighed til at lade samme Personer strax anholde og arrestere, hvilke siden andre saadanne til Exempel skal blive straffede efter Sagens Leilighed.»

Postgangen ble langsom og upålitelig både på grunn av naturens hindringer, og fordi postbøndene kunne være på fiske langt hjemmefra. Da kunne posten bli liggende, kan hende i ukesvis.  Posten mellom København og Vardøhus kunne ta et halvt år vinterstid og noen måneder kortere om sommeren.

I 1663 ble det så tatt initiativ til postgang på Nordlandenes amt (idag Nordland og Troms) og (idag Finnmark fylke) uten at det ser ut til å ha blitt regelmessig drift.  Nordlandenes amt kom i en mellomstilling, og vanskeligst ble å få til regelmessig postgang til Vardøhus Amt. Til det var både fremkommelighet i amtet og dets tilgjengelighet for problematisk for sentralmyndighetene. Derfor ble det lenge ikke aktuell den gangen politikk å forlenge postruten inn i Vardøhus amt. I 1760 overtok Generalpostamtet i København postførselen i Norge, og sørget for 3-4 årlige postombæringer i Nord-Norge.

Postgangen til Nord Norge var av stor betydning politisk fordi landsdelen lenge hadde vært politisk omstridt. Sverige, som ønsket adgang til hav, hadde prøvd seg med en form for anneksjonspolitikk, men Kalmarkrigen hadde resultert i at områdene i nord til og med Vardøhus Amt, ble anerkjent som del av Danmark-Norge. På østsiden av Varangerfjorden kom russisk territorium, men Danmark/Norge hadde heller ikke den gang hatt konflikter med Russland i nord. Det var naturligvis viktig for kongen å ha administrativ og politisk forbindelse med landsdelen for å kunne håndheve makten både innad i landsdelen og mot omverden. Kongen (fortsatt i København) etablerte som handelssteder, dvs byer Vardø og Hammerfest i 1789 og Tromsø i 1794, og alle hadde naturligvis behov for kontakt med omverden. (Konkurrenter til Tromsø var Gibostad samt Gausvik og øya Kjøtta. På dette tidspunktet bodde det ca. 80 mennesker i Tromsø.

Postforsendelse hadde før Postverket fikk etablert postgang på Nord-Norge, måttet foregå som tilfeldig transport med jekter på vei sydover til for eksempel Bergen eller på vei nordover fra Bergen (leilighetstransport).

At det ikke alltid var enkelt å bringe posten frem i vår nordligste landsdel fremgår pga av fare for ulv ble postbærerne ble utstyrt med flintbørser og senere pistoler.  Andre utforinger, mest med tanke på dagens utfordringer med Coronaen var tiltak som måtte settes i verk under en periode med kolerasmitte på 1800 tallet.  Brev som kom fra smittede eller mistenkte steder, før viderebefordring, skulle gjennomstikkes på flere steder med syl, fuktes med eddik og deretter, stilt på kant i en sil, røykes i seks minutter over et fat.

Den trege postgangen i landets nordligste landsdel var lenge et stort problem. Men uventet fikk vi hjelp fra planeten Venus. 3. juni 1769 var det nemlig en Venus-passasje som også førte til bedret postgang i Finnmark. Kongen inviterte en østerriksk astronom til å observere passasjen fra Vardøhus. Postmesteren fikk i oppdrag å yte astronomen assistanse i form av en utvidet postgang, og tilrettela for hele 8 årlige postavganger mot 4 ganger til da.

Et stort fremskritt var det også da det fra 1798 ble opprettet en vinterpostrute mellom Alta og Torneå i Finland for å bli koblet til det svenske postverkets rute mellom Helsingør og Torneå. Posten brukte bare 12 dager på ruten gjennom Sverige. Dermed skulle for eksempel et firma i Hammerfest kunne vente svar på et brev til København på et par måneder mot kanskje inntil et halvt år med postgang langs den ordinære kystruten. Transittposten var så mye raskere enn den ordinære ruten at det lønte seg for folk å benytte den for post mellom Nord- og Syd-Norge. Tilsvarende var det opprettet postførsel mellom Haparanda og Karesuando som ble utført av svenske «postbønder».
Ruten fra Karesuando til Tromsø gikk via Signaldalen til Nordkjosbotn. Fra Haparanda til Karesuando ble posten ført med hest, mens svenske samer førte posten videre fra Karesuando over fjellet med rein. Etter planen skulle de svenske postførerne ha ført posten helt frem til Tromsdalen, men de nektet å gå lenger enn til Nordkjosbotn, da det var «knapt med reinmose til reinen lenger inn i fjorden». Fra Nordkjosbotn ble posten sendt videre til Tromsø med båt. Når posten ankom Tromsø, gikk en mann rundt i gatene og ropte: «Fjellposten er kommen, fjellposten er kommen!»

Vi skal vel ikke glemme at det i unionstiden (Da vi var i union med Danmark) i Nordlandenes amt fantes praktisk talt ikke veier, unntatt over eider o.l. og i Vardøhus Amt var i tillegg utfordringene fylkets størrelse som var like stor som Danmark.  Her bodde i 1801 bare 8000 mennesker! 

Selv om det skjedde forbedringer i postruten i unionstiden, lå ytelsene tilbake for forholdene i de andre postrutene. I de historiske dagene i 1814 skulle representanter fra hele Norge møtes på Eidsvoll. Det kom ingen representanter fra Nord-Norge fordi postgangen var så langsom at det ikke ble mulig å avholde lokale valg i tide. Det kom heller ingen representanter til det etterfølgende overordentlige Storting høsten 1814.

Og vi klager over at posten kommer kun annen hver dag! I 1804 var utviklingen kommet så langt at postgangen gjennom Nordland og Troms ble økte til hver tredje uke. For Vardøhus ble ikke frekvensen utvidet til hver tredje uke før i 1813.  Det var imidlertid fortsatt langt igjen til forholdene sørpå med ukentlig post. Et brev mellom Hammerfest og København kunne ta tre måneder. Nord-Norge hadde fortsatt vesentlig dårligere postbetingelser enn resten av landet.  Det meste av postgangen foregikk fortsatt langs skipsleden med båt, men med fjorder som skar seg langt inn i landet, ble landverts postfremføring over eid eller over øyer og halvøyer en løsning i praksis.
En nødtørftig sammenhengende veiforbindelse mellom Trondhjem og Vardøhus ble først etablert under den andre verdenskrigen (1941).

Og siden vi er innom krigen, under andre verdenskrig gikk Posteverket med stort overskudd, som i hovedsak skyldtes stor økning i innenlands post, spesielt pakkepost. Mange i byene fikk tilsendt mat fra venner og slektninger på bygda.

Ja, etter å ha gått litt på kryss og tvers gjennom deler av postens historie her nord innser vi at utviklingen på godt og vondt alltid har sørget for at posten kommer frem - og haster det med et brev kan vi jo bare sende en mail?!

Deltakere:  Terje

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann