Norske fyr

 

“ Har du fyr – har du løkter langs di lei ?” ( Visetekst av Ola Bremnes )

Vi – de tre gamle menn – har aldri seilt langs Norskekysten værharde kyst. Vi har seilt på livets hav i storm og i stilla. På det havet finnes ingen fyrlykter med en trygg grønn sektor. Det har medført grunnstøtinger i forhold til kvinner og feilnavigeringer så vi aldri kom fram dit vi hadde tenkt oss. Brottsjøer av regninger i postkassa og lumske fallvinder fra familie og venner. Utrolig nok har skroget holdt – så nå seiler vi innaskjærs med en 6 hk Bolinder i 4 knops fart.

Fyrlykter på livets hav trengs, både innvortes, i veikryss og langs vår langstrakte kyst. Det første fyret i verden ble satt opp ca 800 f.kr i Middelhavet ved innseilingen til Karthago. Ellers er jo også fyret ved innseilingen til Alexandria i Egypt kjent. Det var ca 250 m høyt!

Første gangen vi hører om et konkret sjømerke i Norge, er helt tilbake i sagatiden. I 869 bygde Floke en varde, som senere er kjent som Ryvarden. Sikrere kilder om sjømerking finner vi først på 1600-tallet.
Det første fyret som ble etablert i Norge var Lindesnes fyr i 1655, og det siste bemannede fyret som ble opprettet var Anda fyr, som ble ferdigstilt i 1932. I 1841 fikk Norge sitt eget fyrvesen, og det ble skilt ut som et eget direktorat: Fyrdirektoratet. Etter at stein lenge hadde dominert som byggemateriale, stod det første støpejernstårnet ferdig på Egerøy i 1854. Senere ble sement og betong tatt i bruk, og mer robust materiale førte til at man kunne bygge fyranlegg på mer utsatte og værharde steder. Kvaliteten på fyrbelysningen ble stadig forbedret. I 1897 kunne det første elektriske fyret tennes på Ryvingen fyrstasjon. I 1883 var gassoljebrenneren en realitet, og dermed var det mulig å oppføre mange fyrlykter uten fast tilsyn.

Mot slutten av 1800-tallet utbedret Havnevesenet en rekke mindre fiskerihavner i Finnmark. Slettnes fyr utenfor Gamvik ble oppført i perioden 1902 til 1905 og satt i drift 15. september 1905. Det hadde da i lang tid vært reist krav om at det måtte komme et fyr her. Havet er langgrunt, og kombinert med sterk strøm og hyppige uvær gjorde dette at leia forbi Slettnes var fryktet blant de sjøfarende. Vardø fyr er norges østligste fyrstasjon, og den ble i første omgang bygget som et enkelt familiefyr. Den ble opprettet som innseilingsfyr i 1896, automatisert i 1987 og avbemannet i 1991. 

Siden de norske fyrtårnets er plassert på utsatte steder langs kysten medførte det store utfordringer til både utstyr og mannskap. For eksempel Fugløykalven fyr hadde 20 km sjøvei til nærmeste nabo. Mannskapet provianterte for hele sesongen fra august til mai, været på denne og andre isolerte fyr til tider såpas heftig at å dra på besøk til andre ikke var mulig. Isolasjonen stilte store krav til mannskapet. Ved et fyr ble det satt ut kaniner for å få tilgang på fersk kjøtt! Men kaninene er livlige skapninger.  Det tok helt av så de måtte gjøre slutt på eksperimentet.

Mange fyr krevde at fyrmesteren var gift og gjerne hadde barn. Driften var tryggere når det var en kone som kunne delta i driften og ta ansvar når han f.eks var syk. Noen lønn for konen kom imidlertid ikke på tale. Vel vel, fyrene ble jo avBEMANNET …….

Fyrenes beliggenhet ytterst langs kysten hadde en viktig funksjon for Forsvaret under den kalde krigen. De ble utstyrt med radar og betjeningen lært opp i rapportering av mistenkelig trafikk. De hadde direkte linje til Forsvaret. (Dette var faktisk oppe som et moment Mot avbemanning av fyrene.) Fyrene drev også med meteorologisk observasjoner og var også involvert i redningsaksjoner.

I dag er fyrene automatisert og uten fast betjening.  Men mange av fyrene blir i dag brukt til overnatting for reisende.

Da har de kanskje funnet løkta langs si lei??

 Deltakere:  Terje

                 Jonny

                 Alf Den tredje mann