Gjenreisningshus

Vi som bor lengst nord i vårt langstrakte land har alltid vært et fredelig folk. Krigere har historisk sett alltid kommet sørfra. Da 2. verdenskrig kom var det en ulykke – også i nord, men avslutningen på krigen var for Finnmark og Nord-Troms vedkommende vårt lands største katastrofe, og det er så meget mer sørgelig som det var så meningsløst. Øst-Finnmark ble frigjort allerede høsten 1944, da russiske soldater ankom Bjørnevatn 25. oktober 1944. Finnmark og Nord Troms opplevde dramatiske hendelser de siste krigsmånedene, evakuering og nedbrenning av hus og hjem.  Ca. 12 000 hus ble brent, i tillegg kommer kirker, uthus forretninger, kaier osv.

Statsminister Einar Gerhardsen oppsummerte katastrofen og hovedutfordringene da gjenreisingen av det nedbrente og utbombede Nord-Norge skulle starte etter andre verdenskrig: «I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker.»

Den evakuerte befolkningen av spredd over hele landet, men da freden kom ville alle hjem så fort som mulig for å gjenreise sine hjem.  Det var mangel på nær sagt alt i de krigsherjede strøkene, minefare til sjøs og på land. Telefon, strøm og vann var ikke tilgjengelig den første tiden, og selvsagt bolig. Myndighetene nedla derfor forbud mot å reise før forholdene var lagt bedre til rette. Mange reiste likevel.  

Den første etter-krigsvinteren var ekstra kald og hard. Folk frøs, men de var likevel optimistiske. De skulle holde ut, for alt skulle bli bedre enn før. Myndighetene måtte godta en midlertidig, provisorisk gjenreisning og hjalp folk med bedre boliger ved å ordne med frakt av brakker.

Organiseringen av gjenreisingen, både husbygging og infrastrukturen ble ledet av Gjenreisings-kontoret. Det var svært krevende å skaffe materialer, transport, håndverkere og penger som trengtes for å iverksette gjenoppbyggingen for å erstatte de 12000 ødelagt husene. Fra myndighetenes side ble det prioritert å bygge flest hus så fort det var råd. De midlertidige husene var mangelfulle på mange måter. Derfor ble det i mange år etter krigen streng rasjonering av materialer i hele landet. Så mye som mulig skulle nordover slik at innbyggeren i Nord Troms og Finnmark kunne få seg permanente boliger.

Det ble også en jobbetid for håndverkere i denne hektiske tiden, og prisene som snekkere og murere kunne forlange nådde nye høyder. Dermed ble det attraktivt for håndverkere også i Sverige og Sør Norge å reise nordover. Og mange ble her i nord.

Gjenreisningshuset skulle reises i flere typer og størrelser. Man ønsket å bevare nordnorske byggetradisjoner, men folk mente at gjenreisningen førte til et brudd med lokale tradisjoner innen håndverk og byggekunst. Imidlertid måtte de gamle tradisjonene vike for at den massive oppgaven med å skaffe folk gode hus så snart råd var. De aller fleste midlertidige boligene var, forsiktig sagt, enkle.

Vi vil heller ikke glemme de som ikke fikk lov, dvs tilskudd og støtte for å gjenreise hjemmene sine. Det var gjerne avsidesliggende bygder med få innbyggere. Ikke desto sårende for de det gjaldt. I Vardø ønsket myndighetene å gjenreise på fastlandet og ikke på øyene. Der måtte myndighetene gi seg, byen ble gjenreist, og den gamle Pomorhovedstaden i Norge har i dag både tunell til fastlandet og egen flyplass.

Byggetradisjonene i nord tufta på russisk – finsk – samisk og norske tradisjoner. 

Grunnrissene i de standardiserte husene som myndighetene prioriterte hadde et grunnriss på 50m² med kjeller og loft med 2 til 3 soverom. Altså nokså like. 2/3 av bolighusene ble bygd etter typetegninger som enten var utarbeidet av Boligdirektoratet eller av distriktsarkitektene. 60 % av typetegningene tok utgangspunkt i den såkalte korsplanløsningen. Dette var et planprinsipp mange kjente fra før krigen, hvor alle rommene var konsentrert rundt pipen.

Det går mange historier om menn og kvinner som kom hjem sent – og la seg i feil hus og soverom. Det var kanskje en av grunnene til at man prøvde å ha forskjellig farge på de ellers ofte like husene.

Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms skapte derfor langt på vei et brudd med gamle tradisjoner innen håndverk og byggekunst. Det varierte bygningsmønsteret som før krigen hadde preget landsdelen var mer eller mindre borte. Sosiale skillelinjer, etniske tradisjoner og forskjeller ble mindre synlige. Det skal samtidig nevnes at for mange innebar de nye husene også for mange en vesentlig standardheving.

En konsekvens av gjenreisingen er at det på nordsiden av Lyngenfjorden var det til langt ut på 1970-tallet synlig at husene var nyere enn på sørsiden.  En av De 3 Eldre fikk i 1970 besøk i Tromsø av sin bror som var bosatt i Alta. Det var første tur utafor hjembygda for den unge mannen på 12 års.  Etter å ha vært på sightseeing i Norden Paris spurte han: ”Hvorfor er det nesten bare gamle hus her i Tromsø?” Sånn kan det gå.  Farlig å si at en slik katastrofe som nedbrenningen av Nord Troms og Finnmark fører noe godt med seg…….

De nye husene skulle også finansieres. Den erstatningen folk fikk for krigsskadene ble tatt hånd om av Husbanken, og sammen med erstatningen skulle gunstige lån i banken gi grunnlag for en bedre standard på de nye boligene enn førkrigsbebyggelsen hadde hatt. De fleste gjenreiserne vegret seg mot å bli bundet av lån, og derfor bygde mange bare for erstatningsbeløpet og gjorde det meste av arbeidet selv. Flere bygde sitt nye hus på grunnmuren av førkrigshuset, og der det tidligere sto et to-etasjers hus, rakk erstatningsbeløpet til en bolig i én etasje.

Det tok over ti år før antall boliger var kommet opp på førkrigsnivå. Tidlig i 1960 erklærte myndighetene gjenreisingen for fullført og rasjoneringene opphørte. Onde tunger sier at en statsråd hadde vært på rundreise i Finnmark og sett alle påbyggene på gjenreisingshusene og konkludert med at nå måtte vel arbeidet være fullført ---og materielt var det vel det!

Vi har vært på nettet for å se som finnes av informasjon om hva som fantes før tyskerne fant fram fyrstikkene. Vi ble overveldet! Vi ante ikke at hvordan folk bodde før høsten 1944 var gjenstand for så mye interesse. Vi tviler på at våre boliger vil bli viet like stor oppmerksomhet om 75 år.

Samene bygde sine gammer langt tilbake i tid. Tilpassa reindrifta – det nomadiske livet. De brukte det naturen ga. Bjerketrær – never og torv. De tok det de fant. Varme om vinteren –  kjølige om sommeren. De første var rundformet med ildsted i midten og med en åpning (ljore) i taket. Etter hvert ble de utforma mer rektangulært. Den ble kalt for “ nordmannsgammen “.  Det ga større takhøyde og med et ildsted med pipe slapp de å oppholde seg i røyk innendørs. Gulvet var som oftest den bakken det sto på. Utover 1800-tallet ble det å bo i gamme sett på som noe mindreverdig.

Den øvrige bebyggelsen ble stort sett til ved hjelp av russetømmer som rak i land – og trevirke/tømmer og never som russerne kom med. I Gamvik – helt nord på Sørøya – ble fjøs – hus – naust og stabbur reist ved hjelp av det de fant i fjæra.   

I østfinnmark ble det bygd våningshus og fjøs/låve sammen. Såkalte Varangerhus. De var tilpasset det barske klimaet. Man slapp å gå ut i stormen for å se til dyra. Det er trolig noe russerne brakte med seg fra sine hjemtrakter.

Kvenen kom med sine tradisjoner. De bygde først en sauna – så hus rundt et tun. 

De var utmerkete håndverkere. De lafta husene med det noen kaller “kvensøm” som krevde stor dyktighet med øksa. Hjørnene på husene ble nesten limt sammen ved at stokkene ble bundet sammen. Den ene stokken bandt den andre kun ved hjelp av dyktig øksearbeid. Til taktekke brukte de oftest never. Som gode smeder lagde de hengsler – kroker ol. De påvirka husbyggingen i nord på en positiv måte.  

I dag finner vi ikke mange hus bygd etter gamle tradisjoner. Det er et savn for mange. De standardiserte byggene som føres opp etter Norsk Standard osv. som kreves i dag, mangler sjel, personlighet.  På mange måter ligner de litt på Gjenreisingshusene, de er ofte svært lik hverandre

Blir det da noen konklusjon?
Gamle byggetradisjoner har gått tapt, til gjengjeld vi fikk mange moderne hus etter krigen som for mange var et løft i bokvalitet.

Naturligvis var nedbrenningen en katastrofe for Norge og de som ble rammet. På den annen side opplevde folk at storsamfunnet støttet de slik at de fikk nye boliger så fort rå var. Det var ikke i Norge som i mange andre krigsrammede land at den enkelte var overlatt til seg selv å skaffe seg ny bolig.

Vi er stolt over å bo i et land hvor Staten tar slikt ansvar!

Deltakere:  Terje
                  Jonny
                  Alf Den tredje mann