Overvåking. ( Det er godt katten er hjemme hvis musa skal danse på bordet)

 

Vi tre eldre menn sitter nok en gang på "vår" kafe med kaffe og vafler. Utstyrt med hver vår mobiltelefon kan vi nåes over alt i verden, og vi kan nå slekt og venner over alt. Egentlig et under, denne lille dingsen på 14x7 cm. Forresten et høvelig format, den går jo greit i brystlomma på skjortene våre.

Tidlig på 1990-tallet kom mobiltelefonene inn i vår verden. Et under - vi beundret miraklet, tenk å ringe uten en tråd!  Omtrent samtidig kom Internett inn i vår verden for fullt. Nå kunne vi sende brev trådløst, uten å bruke posten, og det var fremme på sekunder.

Neste skritt var å gjøre seg kjent med "World Wide Webb", det store internettet. Mulighetene som etter hvert dukket opp synes fortsatt den dag i dag å være grenseløs.
Google, Microsoft, Android, Apple, Facebook og andre selskap som vokste opp på rekordtid var navn vi etter hvert ble kjent med, og de muligheter vi har for å hente informasjon og administrere oss selv.

Vi går jo ikke i banken lenger, den har vi jo hjemme på datamaskinen vår. Vi sender ikke brev, vi mailer - på bekostning av masse arbeidsplasser i gode gamle Posten. Verden er i forandring - og vi tre eldre menn klarer i fellesskap å holde tritt med utviklingen.

I den senere tid har vi blitt litt lettere bekymret. Er det bare goder med denne elektronikk styrte utviklingen som begynte for ca 30 år siden. Godene ser vi, det er lettere å kommunisere med banken, offentlige etater og slekt og venner. Vi leser at vi etterlater oss spor når vi er på nettet. Googler vi etter sydentur (ikke i disse tider!) eller ny bil dukker det opp reklame for sydentur med feks TUI 2 dager senere. 

Det samme med forslag til ny bil. Litt irriterende, vi har jo ikke bedt om det. En følelse av at noen henger over skulderen vår å følger med på hva vi gjør.

Ekkelt. 

Vi er blitt oppmerksom på overvåkingskameraer i varehusene vi besøker, hvem følger med på hva vi gjør?

Vi blir beroliget med at det er til vårt eget beste, opptakene blir lagret i 48 timer og skal brukes dersom det skjer noe kriminelt. 

OK, men vi liker det ikke helt.

Men vi gjør jo ikke noe galt - ihvertfall ikke etter at vi passerte 70, så da får det passere. Det er jo egentlig til vårt eget beste at kameraene er der.

Så registrerer vi at vår faste butikk kjeder (Coop og Rema 1000 og Kiwi) registrerer hvilke varer vi kjøper. Vi får fra tid til annen tilbud på akkurat det pålegget og den sjokoladen vi kjøper noenlunde regelmessig. De lagrer altså våre varekjøp og bruker de til å gi oss tilbud. 

Det samme gjør våre banker, vi bruker naturligvis ikke kontanter lenger, plastikk kort er praktiske, men legger spor.

Slik sitter vi å diskuterer, vi har jo noe å skjule. Men kontroll av våre privatliv øker.

Grensen mellom overvåking og å gi beskyttelse kan være flytende. På den ene side føler de fleste av oss et ubehag ved tanken på å bli overvåket. Vi tenker på kameraer som ser hvor vi går og på George Orwells 1984. På den annen side velger de aller fleste nordmenn frivillig å la seg overvåke av selskaper som Google og Facebook, som på mange måter er langt flinkere enn vårt eget politi til å samle inn sensitive personopplysninger.

Det er ikke her vi er bekymret - av og til irriterte - men til tider leser vi i aviser at kjendiser har fått "innbrudd" i mobiltelefonene sine. Hacking heter det visst. Tyveri av bilder kan være kjedelig.

I dag leste vi at noen hadde begått innbrudd i datamaskiner på Stortinget og dokumenter.  Slikt blir vi urolig over. Dette kan jo gå utover landets sikkerhet. Vi husker jo også datainnbruddene Snowden gjorde i datamaskiner til det amerikanske forsvaret og avslørte krigsforbrytelser og ulovlig overvåking av trafikk på internett.

Slikt blir vi jo urolig over.

Verre er jo deler av deler av den teknologiske utvikling.

I stadig flere land tar de i bruk overvåkingskameraer som kan kjenne igjen ansiktet på mennesker.  Nylig leste vi at politiet i Peking gikk inn på et stadion med over 20 000 personer og, plukket ut en person som var ettersøkt. Det sier noe om presisjonen på utstyret. Politiet i USA, Storbritannia og andre land har tatt slikt overvåkingsutstyr i bruk. Godet er effektivisering av politiarbeidet. 

I et totalitært land langt fra Norge har de drevet elektronisk overvåking til et nivå som begynner å ligne på Georg Orwells "1984", gitt ut i 1949! 

En norsk kvinne har bodd fem år i Kina, og forteller om sine opplevelser. Hun hadde venner som ble kalt inn til intervju etter å ha delt politiske vitser i sosiale medier.  Hun kunne fortelle hvordan det er å bli overvåket og gitt en sosial skår av myndighetene. Skårer du dårlig, kan du få problemer med å få utstedt pass eller barna dine kan få problemer med å komme inn på skolen de vil. Til og med dine venners skår, kan påvirke din skår. 

Er vi på vei mot noe lignende her også?

Neppe - men vi må kanskje følge med i samfunnsdebatten. Effektivisering av offentlig forvaltning er bra, men det må ikke gå på bekostning av borgernes sikkerhet.  Vi leser om lekkasjer i f.eks. politiet og sykehusjournaler.  

Hva med telefonene våre som vi var så begeistret for da vi fikk de på 1990 tallet?

Jo, nylig kunne vi lese at et britisk firma hadde anskaffet data fra apper de fleste av oss har lastet ned på mobilene våre. Disse appene laster ned våre posisjoner som igjen kan overføres, uten at vi vet det, til ulike selskap.

NRK har kjøpt informasjon om nordmenns bevegelser fra et britisk firma. Selskapet har forretningsadresse i hjertet av London, og oppgir på sine nettsider at de «gjør presise data tilgjengelig for alle».

Dataene NRK kjøpte viser nøyaktige posisjoner for 140.000 mobiler og nettbrett fra 2019. Informasjonen stammer fra ­apper nordmenn har installert. Datapakken kostet 35.000 kroner og viste hvor enkelt det er å kartlegge deler av livene til militært personell.

Flere av personene NRK har funnet er offiserer med inngående kunnskap om Forsvarets svakheter og styrker. Andre har tilgang til sensitive områder. Det gjaldt blant annet en soldat som har oppholdt seg på området til Forsvarets fremste elitesoldater, og en person som har oppholdt seg på en av Etterretnings­tjenestens stasjoner i Nord-Norge. 

Så der sitter altså vi tre gamle menn og vet at vi er omgitt av digital overvåkning av oss – borgere i kongeriket. Vi er ikke så bekymra på egne vegne. Vi er ikke medlem av en terroristcelle – snakker svært sjelden med utenlandske agenter og snekrer ikke på bomber i kjelleren. En av oss er medlem av Tromsø Havpadleklubb – og han er tilfreds mht. at digital overvåkning kan finne han hvis han ender på en øde øy.

Vi opplever størst risiko når de som overvåker oss står med laser i 60-sonen.

Men vi har stor respekt mht. å bli overvåket. Vi har opplevd det på kroppen! Våre mødre var rene overvåkningssentraler i egen person. Ikke elektronisk – men face to face. Hvor har du vært – hvem var du sammen med – hvorfor er du så sein – hvem var hun med det lyse håret – har du røkt eller drukket osv. De mente det nok vel – tror det var tufta på omsorg og engstelse Vi skulle ikke rote oss bort og bli femtekolonnister i familien og nabolaget. Tør ikke tenke på hvordan oppveksten hadde blitt hvis mobilen hadde vært tilgjengelig.

Digital overvåkning er på mange måter mindre belastende enn å stå der skolerett og slite med svarene.

Hun sa det var av omsorg og engstelse. Vi er ikke så sikre lenger – våre mødre er borte og vi vet ikke helt om de som følger våre digitale spor tenker på det samme.

Omsorg og engstelse.

 Deltakere:  Terje

                  Jonny
                  Alf Den tredje mann