Det er onsdag – og vi tre gamle menn sitter som vanlig på kafe med hver vår kaffe og vaffel. Ingen av oss kommer fra Tromsø. Som de fleste i byen er vi tilflytta. To fra Finnmark og en fra Oslo. Vi mimrer litt om gamle dager. Den ene finnmarkingen kan huske at hans bestefar snakka både norsk – samisk og kvensk. Kvensk? Dermed begynte undringen om kvenene. Hvem de var og hvorfor. At de kom fra Finland hadde vi fått med oss
Kvener har levd på Nordkalotten i uminnelige tider. Kjerneområdet var Bottenviken, langs Tornedalen og nordover til ishavet. Begynnelsen på de kvenske bosettingene i Nord-Norge er ukjent.
Kvenbegrepet er likevel langt eldre, ordet kven er brukt om ulike grupper til
ulike tider, fra middelalderen og opp til i dag, for å beskrive etterkommere av
finsktalende som har emigrert til Nord-Norge fram til andre verdenskrig.
Området rundt den nordlige delen av Bottenvika kalles Kvenland, Quenia og lignende. i ulike historiske kilder, slik som Olaus Magnus' kart fra 1500-tallet, Ottar fra Hålogaland og flere. Den finskspråklige befolkningen her ble betegnet som kvener. Kvener er altså navnet på den finsktalende minoriteten som har brukt og bebodd Nord-Norge fra 1500-tallet og framover, eller kanskje enda tidligere.
Men lenge før det har det pågått en vandring mellom kysten i nord og Tornedalen og områdene rundt Bottenviken. Kvenene kom over for å fiske i fjordene her nord lenge før den store innvandringen startet. Det foregikk også en utstrakt handel over grensen tidlig, blant annet var Skibotnmarkedet et åsted for denne handelen allerede fra 15-1600-tallet.
Den kvenske bosettingen
av Nord-Troms og Finnmark var særdeles viktig for den dansk-norske kongen i
tida før 1814. Kvenene bosatte store deler av det som da var Finnmarken amt.
Også Balsfjord, hadde en sterk kvensk bosetting.
– Kvenene har
spilt en stor rolle i forbindelse med oppbyggingen av samfunnet i nord, særlig
i Troms og Finnmark.
Ifølge
professor emeritus Einar Niemi ved UiT Norges arktiske universitet startet
flyttingen nordover for alvor fra første halvdel av 1700-tallet, og da særlig
til Nord-Troms, Vest-Finnmark og Indre Finnmarks samt Ofoten-området. Til
Øst-Finnmark startet innvandringen først på 1800-tallet. Årsaken til den økende
innvandringen var kriger og uår.
Store deler av
den nordlige landsdelen var tynt befolket på denne tiden og det var viktig for
den danske kongen å få bosatt området, sier Niemi.
– Det var en del av den tids statstenkning, at hvis et område ikke er bebodd og tatt i bruk, så hadde man ikke krav på det. Dermed ble det et kappløp om å få bosette de grenseløse områdene i nord i så sterk grad som mulig. De dansk-norske myndighetene visste at svenske og finske bøndene flyttet nordover i Tornedalen og at noen også flyttet over vannskillene. Disse fikk tilbudet om å få lettere tilgang til jord og annen hjelp hvis de ble gode danske-norske undersåtter.
Ifølge Kvensk
institutt bor befolkningen i dag hovedsakelig i Nord-Troms og Finnmark.
Skibotn, Nordreisa og Kvænangen regnes som kvenske kjerneområder i Nord-Troms.
Utdanningsdirektoratet
skriver på sine nettsider at: «Det er usikkert hvor mange kvener/norskfinner
det er i Norge i dag, siden vi ikke registrerer personers etnisitet. 10 000-15
000 er et anslag som ofte benyttes i offentlige dokumenter, men det kan være
altfor lavt.»
Fornorskingspolitikken
førte til at de kvenske røttene ofte ble holdt skult i familiene, på samme måte
som de sjøsamiske, også lenge etter krigen. I dag mener forskere at en
betydelig del av befolkningen i nord har kvenske aner.
Skyldsettingene
av finnerydningene betød at samene ikke lenger kunne påberope seg bruksretten
til ressurser i Kvænangen. I det ligger mye av forklaringen på at man etter
1760 fikk en voksene kvænskbosetting i det indre av fjorden.
Da major Schnitler
og hans grensekommisjon besøkte Kvænangen i 1743, noterte se seg følgende
bosettingen:
Finnerydningen
Årøya, eller Vuorri som den het blant folk flest, var m.a.o. det innerste sted
i fjorden hvor var fast bosetting. Resten av fjorden innenfor Lillestrømmen var
regnet for Almenning.
Major Scnitler ble også fortaltt at: «I denne Vaar ere og 4. Qvæner med
Familier fra Tore Lapmark nedkomme, som de sige, at Hungers Nød dertil drevne
at nedsetter sig her.»
Ved
folketellinga i 1875 ble 7,7 prosent av befolkninga i Troms (4135 personer) og
24,2 prosent av befolkning i Finnmark (5828 personer) registrert som kvener.
Men hvem var nå
disse kvenene som i begynnelsen av 1700-tallet satt der i Kvenland (betyr lavtliggende fuktig land)? Det vi
vet at de var hardtarbeidende mennesker – dyktige håndverkere som hadde
overlevd under barske forhold innerst i Bottenvika. Og ikke minst de hadde
finsk sisu – herda etter utallige opphold i badstua. Nå satt de der uten videre
håp for framtida. Utenfor tømmerkoia venta det sult og nød – tvangsutskriving
til den store nordiske krig – mangel på dyrkbar jord og uår. De bare venta på
at det skulle banke på døra. At nøden – kanskje døden skulle komme på besøk.
De hadde hørt om landområdet der vest – landet som ble kalt Ruija (landet der nordlyset flammer). Så med fare for liv og helse la de ut på vandring gjennom de store finske skoger. Med det de hadde av pikk-pakkfikk i ca. 80 – 90 mil. Det gikk med en drøm om et bedre liv. Muligheter for dyrkbar jord og arbeid med fisk – jakt og fiske. Og de kom til et område som trengte flere fastboende hardarbeidene innbyggere.
De kom til et fremmed
språk – fjell de ikke visst fantes og et hav mange av dem bare hadde hørt om.
Etter noen problemer med de nomadiske samene fant de seg til rette og kunne
begynne å realisere drømmen de hadde båret på hele veien fra Kvenland.
Noe senere –
rundt 1880 – trengte man mer arbeidskraft – og finner/kvener ble rekruttert til
blant annet kobbergruvene i Kåfjord.
Vi – de tre
gamle menn – kan ikke la være undre oss over dagens situasjon hvor mennesker
rundt Middelhavet drømmer om et bedre liv – men møter stengt grenser over alt.
Kvenen kom og
ble en ressurs for Ruija
Deltakere: Terje
Jonny
Alf Den tredje mann
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar