Russehandel som berget Nord Norge fra sult.

 

I dag er svenskehandel populært. For litt over hundre år siden var begrepet russehandel vel så innarbeidet. Norske fiskere i nord og russiske kjøpmenn fra Kvitsjøtraktene og Kolahalvøya utvekslet jevnlig varer fra 1700-tallet til 1917.

Pomorhandelen var en bytte handel mellom fisk og kornprodukter. Pomorene brakte mel og korn til Nord-Norge. Rugmel - "russemel" - var hovedvaren som ble byttet mot ulike fiskeslag, slik som flyndre, torsk og laks. Russernes interesse for skinnprodukter fikk stor betydning for samene. Samhandelen mellom pomorene og den nordnorske befolkningen hadde et betydelig omfang, særlig i perioder med krig, uår og forsyningssvikt sørfra. På 1800-tallet, da denne russehandelen hadde sitt største omfang, kom det årlig over 300 pomorskuter til de nordligste regionene i Norge. Om lag 2000 seilte på disse skutene og besøkte sine faste områder i Nord-Norge. Mellom nordmenn og russere utviklet det seg et eget språk - russenorsk, også kalt handelsspråket. «moja på tvoja»

Begrepet Pomorhandelen er knyttet til en tidsbegrenset og særegen utgave av disse nære handelsforbindelsene.

Vanligvis blir begrepet brukt om handelen i nord fra begynnelsen på 1700-tallet og to hundre år framover - til den russiske revolusjonen i 1917. Denne type handel pågikk over store deler av kyst- og fjordområdene i Nord-Norge mellom befolkningen som bodde her og russere som kom fra kyststrøkene rundt Kvitsjøen. Det var altså russerne som sto for den aktive delen av handelen gjennom sjøfrakt og årvisse besøk.

Gjennom opphevelsen av det såkalte Finnmarksmonopolet kom pomorhandelen til å framskynde liberalistiske tankeretninger og frihandelslovgivning i Danmark-Norge. Handelen med russerne førte til at Finnmark på 1800-tallet framsto som et attraktivt område for tilflytning av nordmenn og kvener fra Finland. Tillatelse til å drive friere byttehandel med pomorskipperne gjaldt fra 1839 også befolkningen i større deler av Nord-Norge. De første byene i nord, som Vardø, Hammerfest og Tromsø ble etablert for å formalisere handelen.

Tromsø har vært en flerkulturell by helt siden grunnleggelsen i 1794. Her møttes nordmenn, samer, kvener, russiske pomorer, og tilreisende handelsmenn. Russiske skip og sjøfolk har preget Tromsø havn og byens gateliv helt siden 1700-tallet. 

Handelsfartøy fra Pomor-distriktet i Nordvest-Russland forsynte befolkningen i Tromsø-området med mel og andre livsnødvendige varer frem til første verdenskrig. Tromsøværingene satte stor pris på pomorhandelen, og mange vennskapsbånd ble knyttet mellom nordmenn og russere. I samtidens litterære skildringer og i nedtegnede erindringer er pomorene fremstilt som et eksotisk og positivt innslag i bybildet.

En vesentlig årsak til pomorhandelen, sett fra russisk side, var den ortodokse kirkens mange fastedager. I Finnmark var ikke egen kornproduksjon mulig, så for befolkningen på norsk side av grensen var det helt nødvendig med forsyninger utenfra. Og de russiske åkerbruksbygdene lå langt mer beleilig til enn de kornkamrene som forsynte Norge for øvrig.

Det gjenspeiltes også i prisene: Major Rosenkrants på Vardøhus foreslo i 1782 at festningen burde kjøpe russisk mel til 34 skilling pr. vog. På det tidspunktet kostet samme mengde korn fra Danmark 72 skilling.

Det finnes også materielle minner fra den gang om det russiske nærværet. I det treløse Varanger hentet man for eksempel gjerne bygningstømmer fra Russland, og mangt et hus, flere av dem bevart til i dag, er oppført av «russetømmer» og «russeplank» av furu eller lerk. Under taktorven lå «russenever» i store flak. 

I Troms fylke hadde Tromsø by enerett på all russehandel like til 1818. Da fikk de priviligerte gjestgivere på landet også slik tillatelse. Dette omfatta også salg av tørrfisk og saltfisk. Almueshandel med russen, det vi egentlig forstår med pomorhandel, blei i Troms tillatt først i 1839, og bare på 4 steder i nordfylket. Det var Flatvær og Burøysund hos oss, og Skjervøy og Lyngseidet. Seinere blei slik handel tillatt fleire steder, men det skal vi behandle i neste periode. I tillegg til dette kom en forordning i 1809 som åpna for almueshandel med russen p.g.a. den truende hungerssituasjon. 

Denne historien er fortalt av datter til Einar Johnsen i Frakkfjord, Loppa. Einar var barn på den tiden Pomorskutene var et vanlig syn på Loppa. Einar hadde sin slekt på Loppa, og de var ofte her i lange perioder. Det er mulig at han også gikk på skole her ute. Det var neppe noen skolestue i Frakkfjord på den tiden.

Pomorskutene som kom oftest fra Arkhangelsk, og det var de samme skutene år etter år. Skipperne hadde ofte hele familien med når de kom. For de lå jo her som en flytende butikk i lange perioder. Det ble handlet både med penger og med bytte av varer. Folk her ute og fra de nærliggende bygdene, kjente russerne ved navn, og barna kom i land og lekte med barna på øya. Vi antar at etter en lang mørk vinter ble skutene fra Arkangelsk hilst velkommen med alt de hadde i lasterommet.
Det ble knytta vennskapsbånd til tross for språk og kulturforskjeller. Folk i nord fant hverandre gjennom handel som begge parter fant formålstjenlige. Skutene fra Russland fikk større betydning enn det nordområdene ble tilført sørfra.

Men i 1917 ble det slutt. Vi kan forestille oss hvilket savn det må ha vært å ikke lenger se skutene fra øst ankre opp. Det som hadde vært et vårtegn like sikkert som tjelden i fjæra.

Grensa ble stengt som følge av den russiske revolusjonen.  Så i 1944 kommer russerne igjen inn i Finnmark. Ikke med mel og andre handelsvarer, men med kuler og kanoner. De frigjør landet i øst, blir tatt imot som helter. 

Så kommer år med kald krig med overvåkning av alle som kunne tenkes å ha sympatier for Russland. Tenk, bare ca. 30 år etter Pomorhandelen tok slutt ble de som kom hver vår en fiende. Må ha vært vanskelig å se på skipperen på Pomorskuta som en fiende.

Vennskapsbånd er vanskelig å bryte. I dag er Kirkenes en by hvor alle gatenavn er skrevet på norsk og russisk. Det handles over grensa, folk møter hverandre, det knyttes vennskapsbånd. Ikke så mye “ moja på tvoja”, men engelsk. Folk som lever under den arktiske himmelen vet å sette pris på en god nabo.

Deltakere:  Terje

                  Jonny

                  Alf Den tredje mann

Kilde: Internett