Er vi en risiko? Ja, det har vi vært i 70 år

 

Risiko er et mål som kombinerer sannsynligheten og konsekvensen av en hendelse. Begrepet brukes som regel om negative eller farlige hendelser, slik som ulykker, naturkatastrofer eller epidemier.

Jeg er ganske sikker på at det er flere av oss som ikke ønsker å være en risiko eller være i en risiko klasse. Tenk at myndighetene har satt alle over 60 år i en risikogruppe. Seniorene skulle være aktive og til nytte for samfunnet.

Så har vi fått en pandemi, en verdensomspennende sykdom som kan ramme aldre, og først og fremst er det vi over 60 som kan ramme hardest dersom vi skulle bli syk.

Vi har rett og slett (så langt vi vet i dag) stor sannsynlighet for å bli alvorlig syk dersom vi skulle bli smittet. Det er en risiko vi rett og slett bærer i og med at vi har levd så lenge som vi har. Fordelen med vår alder i denne sammenheng er at vi nå, når vaksinen en gang i fremtiden blir klar, så har de samme myndighetene bestemt at vi er blant de første som får vaksinen.

Vi er en risikogruppe, ikke fordi myndighetene har bestemt det, men fordi konsekvensene av å bli syk er alvorligere for oss en for andre. Det er sykdommen som har” bestemt” det. Myndighetene verner oss. Det er ”Riskiko håndtering”!

Vi takker og bukker. Tror vi kommer rett etter alle helsearbeiderne i køen når det kommer en vaksine. Men det er vel en risiko/sannsynlighet at en del av oss rundt 70 – vi i risikoalderen - ikke kommer til å være til stede.  Årsakene kan være mange – også Covid-19. Men at vi skal uten samtykke bare blir plassert i en risikogruppe er ikke greit. Risiko for hvem?

Vi har hørt på Gerhardsen i mange år. Noe om fellesskapet og det personlige ansvaret mht. at Norge skal være et godt land å bo i med eller uten Covid-19. Vi anser oss ikke som en risiko for våre medborgere. Vi følger alle rådene fra Høie og FHI. Sprit på hendene - plasthansker – avstand og ikke store menneskemengder.
Noen av oss skyller munnen med gin og litt lime før vi går på butikken. Vi svelger den for sikkerhet skyld. Noen har skremt oss med at viruset kan være i kylling. Vi holder avstand til barnebarn og svigersønner – og andre familiemedlemmer vi kommer dårlig overens med. Vi fikk besøk av et yngre medlem av familien som vi gjerne ville høre om hvordan det gikk med oss i risikogruppa. Om vi var engstelige og redde for å dø. Vi bekrefta dødsangst – kjørte så noen heftige hostekuler og besøket holdt seg for munnen og forlot stua.

Vi har ikke vært på “ Harryhandel” i Sverige – ikke kasta oss på første fly til Kanariøyene når det var mulig – ikke vært på Rave-party eller studentfester. Hører vi om en som er smitta – så kjører vi en annen vei hjem. Vi avslår alle invitasjoner til familieselskap/middager. Der vi før måtte finne på en hvit løgn – henviser vi til smittefaren. Vi slipper å klemme andre menn – men kjenner et savn av myke kvinnekinn.

Det er lurt å være redd. Dumt og ikke være redd bengalske tigere og snøskred. Enda reddere bør vi bli mht. noe farlig vi ikke ser. Vi er redd de som er risikomennesker. De som oppsøker risikosituasjoner og kommer hjem til der vi bor. Skulle ønske at alle risikopersonene hadde fått et kastemerke i panna. De som påfører vårt samfunn en belastning – vårt helsevesen en byrde.

Vi er ikke i risikogruppa. Vi skjønner alvoret og gjør det Gerhardsen ba oss om. Mange påfører oss risiko. I et hvert samfunn finnes det et “Vi” og et “Jeg”- ….

I morgen er det lørdag og vi ( de tre gamle menn som har blitt plassert i risikogruppa ) skal bruke dagen til å gjøre noe som er risikofritt. Vi er ikke i ei risikogruppe mht. å smitte andre eller få smitte. Vi er tre oppgående gamle menn. Men vi må passe oss for en motstander som er lurere enn oss.

Men hva gjør man da? Vi kan ikke bekjempe Covid-19 invasjonen med kanoner og krutt. Vi kan ikke skape en felles front. Vi har for mange overløpere – for mange som med stor risiko går inn på slagmarken – som tror de er usårbare. Vi som er definert inn i risikogruppa vet bedre. Vi er ikke en risiko – men en ressurs. Vi har erfart – lest historie og vet at en fiende som er sterk og overlegen bare kan slås hvis vi tretter han ut. Den brente jords taktikk. Hva vil Covid-19 gjøre når alle i Norge gjør det viruset ikke liker? Hvis vi hadde vært Covid-19 – så ville vi dratt hjem.
Men det har jo ikke et hjem. Så vi har med å gjøre en hjemløs fiende. Må være trist og ikke være ønsket noe sted. Tenk hvis vi kunne lurt det inn i et glassbur med en gjeng celler den kunne samhandla med. Da kunne vi kjøpt billig bacon i Sverige og blitt brune på Kanariøyene uten dårlig samvittighet.

Men vi i gamlinger hadde fortsatt vært en risiko mht. hjerteinfarkt – demens – slag og sykehjemsplasser. Vi har blitt 70 år. Noen røyker – litt mye rødvin her og der – dårlig syn og hørsel.

Vi er i risikoalderen og trives med det.   

Vi burde ikke være ukjente med sykdom og epidemier, for i 1349 kom svartedauden til Norge. Pesten skulle komme til å danne et tidsskille, for den førte til at den langvarige veksten det siste tusenåret fikk en brå slutt.

Dette gjorde befolkningen sårbar for epidemier, og de tette kommunikasjonene innebar at sykdommer kunne spre seg raskt. Det var trolig et engelsk skip som brakte først epidemien til Bergen. I dag er epidemien brakt til Norge med oss mennesker med fly.

Så kom en influensaepidemi, spanskesyken som herjet fra 1918 og utover, sannsynligvis etter smitteimport fra Storbritannia. Det regner med at over 13 000 nordmenn mistet livet av spanskesyken, de fleste av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner.
De offentlige merutgiftene til syketrygd og de kommunale sykekassene ble store etter spanskesyken.

I dag er det koronaviruse som preger oss i hverdagen. 

Så er vi der igjen, hvor redd skal vi være? Hvor stor er sjangsen for at vi skal bli rammet av denne sykdommen?   Vi er 5.000 000 innbygger i kongeriket Norge. Pr i dag er det, etter at alarmen gikk i midten av mars, 10.000 registrert smittet. I dag er 18 innlagt på sykehus og dessverre er 264 døde av sykdommen. Så vet vi at hovedsakelig de over 80 som er død, og enkelte yngre årganger. Så har vi også lest i avisene at de samlede dødsfall i kongeriket i denne perioden er likt med” normalen” eller lavere.

Vi spør oss da: Hvor mye skal vi la vårt dagligliv hemmes av sykdommen? Overdriver vi med å lure oss rundt i butikker, svinge unna andre handlende, la være å reise til syden?

Det er farlig å leve, vi overlever ikke. Det er mer et spørsmål om hvordan vi skal leve før vi tar den siste reis – hvor nå det måtte bli!

Deltakere:  Terje

                  Jonny

                  Alf Den tredje mann