Starten på oljeeventyret i Nord Norge

 

Vi tre eldre herrer kom til byen på en tid da lå en spesiell lukt over byen til tider.  Når vi spurte de innfødte hva det var, var svaret kort og godt "lukten av penger". Vi spurte ikke mer, men var litt forundret.

Så oppdaget vi fiskeindustrien. Den lå tett i tett fra langs østsiden av Tromsøya, reker, fisk av alle slag, og sildeoljefabrikken. Vi er fasinert av fiskeoljefabrikker, spesielt i disse tider hvor Omega 3 og andre oljer er i skuddet. Så vet vi det. Men hvor laget man så denne sildeoljen? Jo en fabrikk lå midt i byen, men av en av de største i landet lå ca. 10 mil utafor byen, nemlig i Jøvik i Ullsfjorden. Ettersom vi er opptatt av størrelser som menn flest, satte vi oss i bilen og kjørte avsted. Jøvik sildeoljefabrikk var en av opprinnelig hele 89 sildeoljefabrikker som hadde sin beste tid fra tidlig 1900 tallet og frem til 1980 tallet. De to i Troms hadde sin siste produksjon tidlig i 1990.

Produksjonen besto i å foredle sild og lodde til sildeolje som i hovedsak gikk til fiskefor og margarinproduksjon. Råstoffet var opprinnelig sild, men etter at fiskestammen ble overbeskattet gikk man over til å produsere oljen og melet av lodde - inntil også denne arten var truet. Vi mennesker har en tendens til å overdrive.....

Hva er så historien som ligger bak stedet fabrikken som ligger nokså øde til sett må våre øyne? Det viser seg at Jøvik var et blomstrende handelssted fra midten av 1770 tallet og det største stedet i gamle Ullsfjord kommune som tidlig 1960 ble innlemmet i Tromsø kommune.
Jøvik hadde en utmerket havn, og silda og torsken kom inn Ullsfjorden i rikelig monn i fjorden. De rikelige forekomstene som langt oversteg kvantaene som kunne gå til menneskelig konsum, så alternativ anvendelse måtte finnes.
Det viste seg at den feite silda kunne brukes til å utvinne sildeolje og sildemel.  Sildeoljen ble brukt til lys og brensel! (God aroma i datidens boliger?) Tidlig på 1890 tallet ble det utviklet en maskinell teknikk for produksjon av sildeolje og sildemel.

I 1912 ble Peter Giæver oppsøkt av flere som mente det var for galt å dumpe store kvanta sild som var til overs. Om det ikke var på tide å starte en fabrikk slik de gjorde andre steder noen år tidligere.  Ideen falt i god gjord, aksjekapitalen på 150.000 ble skaffet til veie fra bla familien Giæver.
Planleggingen var neppe hemmet av byråkrati, allerede i august året etter sto fabrikken ferdig. I november ble første sildefangst levert - og man var i gang. Fra 1913 og frem til 1920 gikk fabrikken med solide overskudd.  I disse årene vokste omsetningen mer enn 4 gangen, lønningene ble tredoblet. Også skatt til kommunen økte vesentlig.  Vi har også funnet ut at fabrikken i 1922 ga kr 2000 til komiteen som arbeidet for jernbane fra Narvik til Kirkenes.  Snakk om å være fremsynt. 

Det er tydelig at fabrikken var en viktig pilar i kommunen og distriktet. Arbeidsstokken var i perioder oppe i 70 ansatte, og folk kom fra de nærmeste distriktene, det var ukependlere som kom når fabrikken hadde råstoff.  Lønningene var etter vår målestokk beskjedne. I 1920 fikk en voksen arbeider 35 øre i timen, det var 12 timers arbeidsdag. Lønna økte til 91 øre i 1936. Til sammenligning fikk en kommuneansatt 66 øre i timen i 1933. Så da var det kanskje ikke så ille, den gangen.  Når fabrikken gikk godt ble det også utbetalt julegratiale på opptil 2 måneders lønn. Mange var nok bare innom noen sesonger - men flere fikk også Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste.  Vi får inntrykk av at fabrikken ikke var noen dårlig arbeidsplass.

I sesongene ble arbeiderene innkvartert i brakker ved fabrikken. Det sies at det var enkle forhold sammenlignet med dagens standard - men de hadde det antagelig ikke så verst. Av muntre historier fortelles at en arbeider, Petter Stakkenes fungerte som Kirsten Giftekniv, da han kastet kokka, Oletta Pedersen opp i køya til Øyvind Bræck - og forlot brakka.  Da han kom tilbake senere på kvelden var de to nyforlovet!

Fabrikken fulgte med i den teknologiske utviklingen, anskaffet egne føringsbåter - og i 1915 kjøpte de inn en råoljemotor på 8 HK for å drive et eget lysanlegg! Det skal nevnes at Tromsø by fikk lys fra en lokal kraftstasjon i 1897, men kraftstasjon som også leverte strøm til bedrifter og oppvarming kom først i 1922.
Distriktene, som jo Jøvik tross alt var, fikk strøm fra offentlig kraftverk først på 1950 tallet. Råoljemotoren ble da også pensjonert i 1952.  Samtidig som aktiviteten økte i Jøvik overtok fabrikken også poståpneriet og telefonstasjonen og bygde eget hus til bestyrerinnen!

Sildemelet og sildeoljen hadde konkurranse også fra hvaloljen, også innenlandske og

utenlandske fabrikker konkurerte med Jøvik Sildeoljefabrikk. Blant annet var det hard konkurranse fra Trofi AS i Tromsø som på mange måter hadde en minst like god beliggenhet i forhold til leveranser og markedet.

Sildeoljeindustrien klarte seg greit gjennom andre verdenskrig, bla vet vi at det ble satt av kr 25000 til et pensjonsfond for de 4 funksjonærene. De fabrikkansatte fikk kr 1000 til anskaffelse av feriehjem. Også den gangen var det en fordel å sitte på et godt og varmt kontor. Slik var det!

På 1960 tallet begynte sildeoljeindustrien å få motbør på grunn av miljøbelastningene, røyk, lukt og avfall. Teknologisk fornyelse og strukturendringer på eiersiden gjorde at de klarte seg brukbart videre frem til første halvdel av 1980 tallet da råstoffsvikten vi nevnte innledningsvis begynte å lage vansker. 
I Nord-Norge var det ved begynnelsen av 1970 tallet 20 sildeoljefabrikker, mens det var bare 5 igjen ved slutten av 1980 tallet - inkludert "vår" fabrikk. Silda hadde sviktet tidligere, og i 1985 ble loddekvotene skåret kraftig ned og 1990 var det total stopp.
Jøvik Sildeoljefabrikk ble lagt i "møllpose", dvs den stanset, men ble holdt i beredskap ved hjelp av Staten i tilfelle lodda skulle komme tilbake. Til alles overraskelse skjedde det, høsten 1990 kom lodda tilbake i store mengder i Barentshavet og bla Jøvik Sildeoljefabrikk kunne ta opp drifta igjen.  Imidlertid begynte usikkerhet med råstofftilførselen og økte kostnader ikke minst på energisiden å gjøre næringen usikker. 
I 1996 ble fabrikken lagt ned og over 80 år æra var over. Sildeoljefabrikkens anlegg blir nå brukt til bla. lager og forøvrig er bygda fraflyttet, det bodde i 2015 bare 35 personer der. 

Ja, og hva så? Lukta er borte - både i Jøvik og Tromsø, men er det ikke noe igjen etter sildeeventyret, får silda nå svømme fritt omkring i havet uten noen jakter på den?  Det viser seg at silda er rik på sunt marint omega-3 fett noe vitenskapen fant ut for noen år siden. Nå har forskere funnet at en annen fettkomponent i sild er helsefremmende. Bra for folk, for oppdrettsfisk og ikke minst for fiskeoljeleverandører.
Silda har naturlig høyt innhold av ketolinsyre. Ketolinsyre er en fettsyre vi hittil ikke har merket oss som viktig.
Men nå vet vi at den har helsefremmende egenskaper. Forskere har gjort forsøk som viser at ketolinsyre stimulerer cellene våre til å omdanne korte omega-3 fettsyrer til de sunne, lange marine omega-3 fettsyrene.

Så da vet vi at røyken som før dominerte bybildet i lange stunder av vår ungdom i byen forsvant - men gjenoppstår nå som helsebringende, og for noen lukter det sikkert penger også i dag ........

Deltakere:   Jonny

                   Terje

                   Alf Den tredje mann