Vi har vokst opp med smil og latter.

 Vi – de tre gamle menn – har ikke vært på Mount Everest. Og hva skulle vi egentlig gjort der?  Vi er de kjedelige menn som går på arbeid og betaler skatt. Vi treffer damer – blir fedre – blir besteforeldre uten å ha vært på Mount Everest. Vi – de tre gamle menn – er så kjedelige at det er til å sovne av. Men vi møtes på K 1 – på Jekta – kaffe og vaffel. Tankene/latteren sitter løst i munnvikene.

Så da blir det en blogg om å bli 70-år – tenke tilbake.

Vi har vokst opp med smil og latter. Vi har vokst opp med regntunge dager. Her er våre historier. 

Vi skriver alle en historien om livet vårt. Vi og finne hva det handler om! Vi ønsker og finne noe dypere, rikere eller mer substansielt. Vi vil vite hvor vei går - ikke å ødelegge vår egen slutt etter et langt og interessant liv, vi vil gjøre noe. Skal ikke kastet bort tiden vår her med å sitte på en stol.

Vi deltok ikke i revolusjon mot samfunnsendringer vi var oppvokst en stund etter krigen og samfunnet var under oppbygging og utvikling. Vi spilte ikke World of Warcraft for pc-en var ikke kommet så langt i utviklingen- den var ikke utviklet ennå og ikke satt i produksjon, så spilleavhengighet var et fremmedord.  

På veien videre i vår alder er det først å fremst viktig å ta vare på helsa. Vi har vært så heldig å vokse opp i et velstands samfunn som også vi har vært med på å bygge opp. Vi har betalt vår skatt, ikke alltid med glede, men først og fremst fordi vi skjønte at det var en av byggesteinene i vårt velferdssamfunn som vi var så heldige å vokse opp i. Derfor mottar vi vår pensjon med god samvittighet.

Vi vokste opp i Finnmark, landets nordligste fylke, på -50 og -60 tallet.  De første årene husker vi at det var mye byggeaktivitet på hjemplassene våre.  Lukten av ferske materialer, spennende byggeplasser hvor vi snek oss inn om kveldene på oppdagerferd. Det var gjenreisingsbygg.  På oppdagerferd kom vi av og til over granater, de visste vi var farlige og holdt oss unna. Da var kruttposer mer spennende og, mente vi, ikke farlig! Å lage små "bomber" som ble sprengt på avsidesliggende plasser var gøy. Du verden som det smalt! Stor glede! 

På skolen brukte vi hovedsakelig blyant når vi skrev. Skjønnskrift var et viktig fag som vi ikke skjønte så mye av.  Hvorfor skulle vi øve med å skrive rundinger/sirkler, buer osv? Når vi skulle skrive noe viktig, for eksempel stiler, så skulle det skje med blekk og penn! Vi fikk utdelt en penneholder og splitt. Blekket fikk vi fra et blekkhus som var plassert i et lite hull øverst til høyre på pulten. 
Det var høytid å skrive med penn og blekk – og en liten katastrofe når vi var uheldig og vi slapp en blekkklatt ned på arket. Huff. Skandale og skjenn fra lærer. Det var et stort fremskritt da fyllepennen kom.  Pelikan og Ballograf var gjeve ting å få! Nesten helt slutt på blekk klatter.  Kulepennen kom senere.

Skolevegen var en ca 1/2 times sykkeltur hjemmefra - om vinteren var det en times tid på ski.  Skolebuss var bare aktuell når det var uvær.  Vi kan ikke huske at vi at hadde vondt av det. Blåmerker etter ublide møter med trestammer og stubber var ikke uvanlig. Noen ganger var det konkurranse oss gutter imellom om hvem som hadde flest blåmerker. Hjelmer så vi aldri. 

Hjemme ventet nesten alltid mor med mat og formaninger. Klatring i trær og i fjell ville hun ikke ha noe av, men så lenge vi kom hjem noenlunde hel var alt ok.  Klatring i trær var en nødvendighet for de av oss som ville høre på radio Luxembourg. Det var en stor fornøyelse å Elvis synge "Return to sender" fra "Station of the Stars". Det var langt til Luxembourg, vi hadde nok innmontert støyfilter i ørene vårene den gangen. Hverken FM eller DAB hadde vi hørt om den gangen.

Vi ble tidlig satt i arbeide - skjønt vi oppfattet ikke det som arbeide - en naturlig ting.  Vi måtte være med å hugge ved for vinteren, passe på yngre søsken, handle inn til husholdningen og være med å plukke bær. Bærplukking var en viktig del av matauken hver høst. Heldig var man når betalt arbeide dukket opp.  Skjæring av torsketunger var en lukrativ geskjeft vinterstid. Ikke fullt så godt betalt var snømåking hos naboer.  Så fikk man kontanter som kunne omsettes i ukeblader.
Det gikk i Donald Duck, Jukan og Will West med kaptein Miki som ordnet opp blant skurker.  På kino, ei gammel brakke, var texas filmer populær. Her var det Roy Rogers på sin hvite hest og med hvit sombrero som fanget skurkene.  De hadde alltid sorte sombreroer. Det gikk greit å holde orden på de snille og de slemme.

Det var lite penger i omløp så vi opplevde at deler av husholdningen var basert på byttehandel av goder.  Slektninger som kom for å bo lengere tid hjemme hos oss hadde gjerne med seg f.eks. en bog eller noen brett egg. Slik ble også slektsbåndene sterkere.

Små sprang som viste at man ble eldre kunne skje nå tiden var inne for å bytte sykkel. Spranget fra vanlig trøsykkel til tregirs sykkel var et slikt sprang.  Du verden så tøff man ble, tenk 3 gir. Å sykle opp bakker ble en lek - for ikke snakk om farta på flat mark. 

Ferier var hovedsakelig å gå hjemme å leke med venner og turer til slekta i nærheten. Største opplevelsene var å kjøre til Botnviken og bo i telt en uke. Utrulig fint, sommer, sol og over 20 grader ei hel uke var en flott opplevelse.  De mer beslåtte i bygda var visstnok på ferie i et land langt borte som het Syden, men vi fant det ikke på kartet. Rart!

Konfirmasjonen var en seriøs sak på -60 tallet. Borgerlig konfirmasjon kjente vi ikke til. Etter den kirkelige seremonien var det samling av familien. Store greier med taler, opplesing av fest telegrammer (kan savne de) og gaver.  Nå skulle veien videre i livet stakes opp. Hva skulle man bli – hvilken retning valgte vi?

Samtidig begynte tv’en å komme. Vi leste i avisene og hørte på radioen om dette fenomenet. Lignet på film i stua, men var liksom ikke helt det samme. Stort mysterium før folk som hadde vært ute å reist kunne fortelle om dette rare apparatet. Dyrt var det også. Men heldigvis, på slutten av -60 tallet kom det endelig til oss finnmarkinger. Etter at gullfiskene hadde svømt seg ferdig, (alle satt å så på de timen før dagsrevyen) kom nyhetene.  Store greier, tenk her fikk vi se hvem som leste opp nyhetene, og vi fikk se bilder fra sportssendinger, ulykker i inn- og utland og ikke minst månelandingen i 1969. Vi var stumme, at det går an. 

Langt fra midnattsol og nordlys i Finnmark – på Oslos østkant mellom Børsen-Havnelageret-kaiene og Akershus festning. Forretningsgårder – lager –engrosvirksomhet – shipingkontorer – skipshandlere og brune kafeer.

Et pulserende liv med trucker – lastebiler – skip som losset og lastet – gods som ble kjørt og hentet. Og Børsen – en oase midt i travelheten. Eneste stedet med plen. Flotte kjøretøy – aksjonærer i fintøy med dokumentmapper under armen. Kontraster så det holdt.

Klokka 17.00 var alt over – det ble stille i gatene. De eneste fastboende var vaktmesterfamiliene – utliggerne – skadde krigsseilere og prostituerte.

Jeg var 6 år før jeg fikk forlate det indre gårdsrommet og bevege meg ut i gatene. Men jeg led ingen nød. Jeg hadde jo seks etasjer med voksne som gjorde mine dager innholdsrike med oppgaver tilpassa alderen. Det gjeveste var å være med når varer skulle kjøres rundt i byen. Vi var 4 vaktmesterunger som kunne streife rundt etter kl. 17.
Akershus festning var et ypperlig sted å leke gjemsel på. Vi kunne også sitte på ei trapp og høre på halvfulle krigsseilere fortelle om dramatiske hendelser fra krigen. De var gode fortellere. En kunne lage lyder som sa fra om torpedoen kom nært. Skoleveien var et eventyr. Over Kontraskjæret – Rådhusplassen og opp terassene i Vika.
Rart jeg ikke kom mer for sent. På skolen møtte jeg barn fra den “ bedre “ del av byen – vestkanten. De sa: sneen-meget-broen-pølsen-helgen-gaten ol. Hver mandag måtte vi fortelle hva vi hadde gjort i helga. Min historie fra nederst i Rådhusgata ble for tynn – men det medførte at jeg ble ganske god til å finne på historier. De snakka om lommepenger.
Penger de fikk for å gå på butikken-holde orden på rommet-gjøre lekser ol.
Tok det opp med mine foreldre – og fikk en leksjon om å bidra til fellesskapet uten krav om penger.
Min farfar (kommunisten) ga meg bakoversveis med et foredrag om klassekamp og utnytting av arbeiderklassen. Merka at det var en viss konkurranse i klassen som gikk på status. Etter skoletid rusla vi 4 vaktmesterunger over Rådhusplassen tilbake til det pulserende livet rundt Havnelageret.

De voksne var greie med oss. En gang hadde en kasse med kokosnøtter blitt ødelagt under lossinga – og vi fikk hver vår. Men det var ikke bruksanvisning om hvordan den skulle åpnes. Men på et mekanisk verksted var det hjelp å få.

Så kom puberteten snikende.

Ganske rart egentlig. De som før hadde vært fjollete jenter – var plutselig blitt noe helt annet. I tobakksbutikken ved Østbanen hang det blader med damer uten klær. Jeg drømte om å eie et Coktailblad.

I siste friminutt på en torsdag fikk jeg en lapp av ei jente som het Gerd. Det var et spørsmål om jeg ville bli kjæreste med Nina. Med bildene i Coktail i bakhodet svarte jeg ja. Vi møttes på hjørnet ved Skippergata og etter noen hundre meter holdt vi hverandre i hendene. Umulig å komme inn noe sted – vi gikk og gikk (tror ikke jeg aldri har vært i så god form). Men “ kjærligheten “ tok slutt da minusgradene kom.

Konfirmasjonen var et slit. Først overhøring i kirka – så med hvite kapper ved alterringen. Lite penger å hente – men 2 sett mansjettknapper-slipsnål-paraply og fyllepenn.

Ingen tenkte på brylkrem og skinnjakke. Pengene jeg fikk skulle spares – men fikk beholde nok til å kjøpe meg en pakke Teddy uten filter. Festtelegram fra alle som ikke fikk komme til skinkestek og kransekake.

På tur inn i voksenverden - selv om kvisene på nesa fortsatt var der. Jeg gjorde ikke opprør mot de voksne. Hadde ikke grunn til det. De ga meg en følelse av at jeg var viktig for fellesskapet.
Som 10-åring ble jeg bedt om å kjøre jekktralla full av varer til heisen og ned til rampa og lesse på bilen. Skole var viktig – men enda viktigere var det å komme seg i arbeid. Hver torsdag var det søppeldag. Da kom en av de betrodde uteliggerne og hjalp meg – alltid edru og klar. 6 store dunker ut på fortauet. Vi måtte stå der og passe på.
Mye som kunne være nyttig for andre uteliggere. Den betrodde fikk ta med mye papp til soveunderlag og isolasjon. Til slutt spylte vi gårdsrommet rent. Min mor smurte en stor matpakke til han. Da tok han av seg lua og takket i hånden.

Det var et fellesskap jeg aldri siden har opplevd. Noen drakk for mye – noen hadde lite penger – noen var ikke helt å stole på – noen var vanskelig å like – noen var der når ting ble vanskelig.

Vi – vaktmesterungene - ble aldri utsatt for noe ubehagelig. Kan kanskje ha å gjøre med at å være vaktmester i Rådhusgata 4 og Børsen ga en viss status og makt.

Jeg var omgitt av stolte arbeidere – kanskje bare med folkeskolen – og et mangfold av skjebner. Jeg trengte ikke ekstra stimuli fra data og tv. Livet i Rådhusgata til Havnelageret-Børsen og Akershus festning var mer enn nok. 

Jeg vet ikke om det var bedre å være ung den gang enn nå. Jeg prøvde å gjøre det beste ut av det – og det tror jeg ungdommen i dag også gjør. 

Kanskje de også blir 73 år? 
Så var ungdomstiden omme. Voksenlivet ventet.

Deltakere:  Terje  
                   Jonny
                   Alf Den tredje mann

Tromsø – nordens Paris

 

De dro sørover med fisk – og kom hjem med kjoletøy – fransk parfyme og duft av noe annet enn rorbuer – tørrfisk og våte ull klær. De kom med en smak av den store verden. Større enn en jektefart til Bergen. De bygde en sjetee(molo) og fortau ble kalt trottoar. De kondisjonerte prominerte på rett side av gaten. På den andre siden gikk allmuen – de fra Tromsdalen og øyene utenfor. De følte seg i slekt med den store verden – og fikk tilnavnet Nordens Paris.

Utrolig – men sant. Tromsø skapte få verdier – de var en tjenesteyter for bønder – fiskere – ishavsfarere som trengte proviant – tauverk og en øl. Vi har naturligvis ikke glemt Kræmer og Richardsen og Trofi mfl, men i hovedsak oppfatter vi byen som tjenesteyter. Bergens-monopolet til handel var opphevet og Tromsøs borgere gjorde seg rike på frakt og tjenesteyting. Byen ble en smeltedigel mellom den nordnorske befolkningen og den store verden. Med et mangfold av kafeer – butikker av alle slag – ble det et yrende sentrum for både de fastboende og tilreisende. Det ble sagt at: Uansett når på døgnet du går i Storgata - vil du treffe på folk. Et eventyr av en by.

Vi – de tre gamle menn – kom til byen som unge menn. To fra Finnmark og en fra Oslo. Byen tok imot oss med åpne armer. Vi gikk i storgata og følte oss hjemme. Vi satte oss ned – tok en øl - prata mye mannskjit – og gikk hjem med midnatt sola og fjellene på Ringvassøya over venstre skulder. Vi gikk til byen - for der var jo de pene damene – kafeene og de gode samtalene. På Ølhallen var vi ikke alltid så velkomne. Det var stedet for menn som hadde vært ute en vinterdag før. Det var deres plass. Uten dametoalett ble det veldig maskulint. Etter å ha vært der i to timer følte vi oss som ishavsfarere. Men vi som bare hadde vært våte på beina hadde jo Prelaten – Rogers og led ingen nød.

Men så kommer utviklingen – og bra er jo det. Men kanskje litt mye på en gang. Flyplass – Universitet – bruer – Universitetssykehus og alt av statlige institusjoner. Tromsø lukka opp døra og sa: Ja takk. Hvem ville ikke gjort det? Omtrent som en utbrent finnmarking i Berlevåg. De reiste seg fra aske - mens Tromsø reiste seg bort i velstand.

 Men turistene kommer ( før pandemien ) – men hva så? De vil ikke se Tromsø. De vil ut av byen – se nordlys – hundesleder – hval og hvit snø. Men de må jo bo et sted. Så de får hotell midt i sentrum – gjerne ved sjøkanten. Ikke mindre enn over 15 bare 500 meter fra hurtigrutekaia. Sentrum blir full av turistbutikker. 

Der tilbys alt det en turist kan ønske seg. Ikke mindre enn 26 steder det tilbys safari både hit og dit. Troll – strikkejakker – luer – nøkkelringer – ja alt som kan fortelle om hvor de har vært. Nordens Paris – porten til ishavet. Sledeturer og reinsdyr – seler som oppfører seg som sirkusdyr. Den tømmes for butikker og virksomhet som gjorde at vi dro dit. Vi skal jo ikke kjøpe suvenirer eller bo på hotell.

Vi gamle har funnet oss en ny by. En by med alt du kan ønske deg av butikker. En by som tar vare på gamle – de med krykker – de svaksynte – barn og mødre med barnevogn.

Ungdommer som har skulka skolen. De som skal kjøpe noe de kanskje ikke trenger – eller trenger. Liv og røre. Samtaler – møter – en kaffekopp. Tørrskodd og med behagelig temperatur savner vi ikke dårlig strødde fortau og istapper fra takrennene. 
Godt å se deg igjen.

Byen heter Jekta. Den skuffer aldri. Til og med gratis parkering og gode bussforbindelser. Nei – hva skal vi med Tromsø? Den kan jo godt få være nordens Paris. De fikk kjoletøy og parfyme – men hva så?

Hvalen dro nordover – covid-19 tok turistene. Jekta flytta butikkene ut av byen. Turistbutikkene stenger – hotellene står tomme. Luftslottet rakner. Det heter seg at: Ingen trær vokser inn i himmelen. Skal en by vokse opp mot himmelen må den ta vare på sine innbyggere. Så spørsmålet blir jo: Hvorfor bor vi her?

Etter å ha tenkt oss om, så husker vi at vi ble godt mottatt da vi kom til byen rundt 1970. Vi var mange som hit på den tiden, og alle ble mottatt med ekte nordnorsk gjestfrihet. Vi fikk oss arbeide og etablerte oss på alle vis. Vi ble tromsøborgere. Etter hvert vendte vi oss til de store voksesmertene som kommer når byen øker fra 38.000 da vi kom som ung til byen, og til 77.000 i 2020. Vi aksepterte motstrebende utviklingen, muren av boligblokker mot sjøen langs Strandvegen, at fersk fisk må kjøpes hos Dragøy på Jekta og bakeriet i Storgata er erstattet av en turistbutikk.

Noen sier at det å bli gammel innebærer å se seg tilbake og se hva som var, og etter hvert akseptere det som har blitt.

Vi kjøper en runde vafler og kaffe til!

Deltakere:  Terje

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann.   

EN HYLLEST TIL VÅRE MØDRE!

 

Vi – de tre gamle menn – to fra Finnmark og en fra Oslo – har en ting felles. Vi har mødre. De var kvinner som jo mødre ofte er. De var født før andre verdenskrig under veldig forskjellige omgivelser/forhold.

De var kvinner som valgte å bli mødre. Traff kjekke menn ( våre fedre ) – hadde sex – møtte kanskje flere andre kjekke menn også – og der kunne jo våre historier slutta før de var begynt. Vi kjenner ikke til våre mødres ungdomsliv – deres ønske om å bli mor til et barn. Deres ønske om å bli mødre til oss tre.

Mor/mødre er med andre ord en yrkestittel – noe man ønsker å bli. Utdannelsen tar 9 måneder. Trenger ikke skolebøker – en belærende professor og et auditorium. Men godt med gode råd fra andre som har tatt utdannelsen før. En utdannelse som går på kroppen løs. Vi – sønner av våre mødre – skjønner ikke hva denne utdannelsen innebærer. Tror vi kanskje heller ville gått på et auditorium og hørt på en professor. Sluppet unna å få en forandra kropp som til eksamen innebar mye smerte. Sluppet unna å få et vitnemål som krever en innsats resten av livet.

Yrkestittelen mor/mødre har alle som har tatt oss inn i verden. Vi er usikre på hvilken status denne utdannelsen har i våre dager.

Vi velger derfor å fortelle våre historier om 3 mødre som besto eksamen. Som tok resultatet på strak arm selv om barnefaren kanskje mente det ligna mest på et skrukketroll.  

En Oslo - historie.

Min mor – Solveig – hadde tatt utdannelsen en gang før. En eldre bror. Mulig hun måtte gå opp til ny prøve. Mangel på kondom - eller et ønske om å fylle rollen hun hadde utdanna seg til - slik hun ville ha den? Hun tok husmorskolen ( ett år ) for å bli husmor til en mann og barn. Hun skapte sin egen arbeidsplass. Hun var ingen nyskaper – mange gjorde det samme på den tida. Etter 5 år med krig – ville hun ha et trygt liv med harmoni og velvære. Det mest dramatiske hun opplevde var evakueringa av byen da ryktet kom at engelskmennene ville bombe byen - og da Max og gutta sprengte litt her og der. 

Hun ville ha harmoni og velvære – og hun skapte harmoni og velvære. Ingen konflikter – mye ros – aldri skjenn. Klart jeg ble bortskjemt. Alt var i orden til enhver tid – bare “ God-ord “. Så til alt var i orden – at alle hadde det bra. Vi hadde strøm og vann og et vannklosett som var på den andre siden av gårdsplassen i bygget der min far var vaktmester. I byen kunne lite gjøres annet enn å kjøpe mat. Derfor ble min mors oppgave å forvalte “ husholdningspengene “ så fornuftig som mulig. Vi sulta aldri. Vi hadde alltid rent tøy. Hun gjorde at vi tre andre ( far og to sønner ) kunne gå ut i livet og realisere våre drømmer – bygget på hennes drøm om harmoni og velvære.  Hun var ingen nyskaper – men hun hadde evnen til alltid å være der. Ingen store ord – men en omtanke for andre som var enorm. Hun tålte at jeg brøt ut og gikk. Fikk alltid komme tilbake. Et vakkert menneske.

To mødre fra Finnmark:

Vi har vokst opp med mødrer som snakket lite om krigen og det vonde de så, og frykten å redselen de følte. Flukten fra okkupasjonsmakten satt sitt preg i demmes sinn. Dem tok  morsrollen alvorlig selv om det var vanskelig, og selv om de ikke hadde alle hjelpemidler slik som vi har i dag og fedre til avlastning, og dem ga omsorg overfor sin barn og naboens selv om dem ikke  var så opptatte av karriere. Våre mødre hadde verdens viktigste jobb og var tilgjengelig 24 timer og 365 dager i året. Men er det noen her i samfunnet som fortjener en hyllest, så er det nettopp mødrene. Mødrene er våre hverdagens helter uten betalt overtid.

Hun som tryllet frem de god kjøttkaker med brunsaus og for ikke snakke om hjemmelaget nybakte brød med brunost på. 

Min mor kom til Finnmark rett etter krigen og var med på gjenreisingen. Hun kunne fortelle om de enkle kårene det var i brakkene i Finnmark. Henting av vann i bøtter, laging av mat på vedfyrte ovner måtte hun sørge for. 

Det ble bedre når boligene ble permanente. Men fortsatt frem til 60- tallet skjedde det meste av oppvarming og matlaging på vedfyrte ovner. Jeg husker godt når jeg ble satt til å finhugge veden som skulle brukes til opptenning om morgenen - og ikke minst når klesvasken skulle kokes i ei stor gryte som også var vedfyrt. Jeg hadde inntrykk av at det var konkurranse mellom nabokonene om hvem som hente ut den hviteste klesvasken. Hver lørdag ble vi barn vasket i en sinkbalje, husker muligens feil når jeg minnes at det var konkurranse å være den første til å vaskes! Det var mye fysisk strevsomt arbeide for mødrene på den tiden.

For vårt vedkommede ble det mye lettere på -60 tallet når økonomien blant folk flest ble bedre, også i Finnmark. Det var på denne tiden elektrisk komfyr og vaskemaskin gjorde sitt inntog. Det lettet husarbeidet meget for mødrene. Man kunne neste høre et lettelsens sukk i bygda.

Også når skolearbeidet skulle følges opp var mødrene viktig! Poden hadde nok lett for å finne mer morsomme ting å gjøre enn å lære gloser, matematikk og hva vikinghøvdingene het. Men skulle det bli skikkelige folk av oss måtte også skolearbeidet prioriteres. Det ble ikke bedre før alle barna var ferdig med utdannelsen.  Mødrene som hadde flere barn - noe som var vanligere på -50 og -60 tallet enn i dag.  Min mor tok nok artium minst 4 ganger!

Vi har all grunn til å være takknemlig for mødrene våre som hadde det fulle og hele ansvaret for oppdragelsen av oss - og som bestyrte hus og hjem slik at vi alltid hadde mat på bordet og rene klær å gå ut i.  Fedrene på denne tiden hadde fullt opp med å tjene penger til familien - og mange var i stor grad opptatt av gjenreisningsarbeidet som nok varte langt ut på 60 tallet.

Det skulle jo bli skikkelige folk av oss!

Deltakere:  Terje

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann.

VÅRE FISKERIER

 

Vi – de tre gamle menn – har aldri rodd fisket på yttersida. Aldri trukket garn i Lofoten eller snurrevad på Finnmarkskysten. Aldri levert nytrukket torsk i Kamøyvær.

Vårt forhold til fiskeriene består av frossenfisk (pakket i Kina) – fiskepudding og nydelig ferskfisk direkte fra fiskeren eller hos Dragøy på Jekta. Litt selv fangst har det blitt på solvarme sommerdager langsmed land.

Så hvorfor bryr vi oss? Nei – vi har vært på Ølhallen og blitt fortalt at 7 av 10 fisk fanget av norske fartøy går ut av landet. Det skaper 20 000 arbeidsplasser utenfor Norge. Ja – men sier en av oss gamle: den fisken tilhører jo fellesskapet. Da setter den gamle mannen sine øyne i oss – fulle av sjøvann og øl - og sier: ja – det var den gang det. Ikke rart vi lurer på forvaltninga av vår største fornybare ressurs.

En av oss er født og oppvokst i Vardø på 50-60 tallet. Vi to andre reiste rundt i Troms og Finnmark i jobbsammenheng. Vi kom til levende kystsamfunn – butikker – store ungeflokker – velstand og stolthet. De rodde i fjorden – langs kysten. Brukte redskaper som ikke tømte neste års høsting av havets rikdom. Leverte førsteklasses vare.

Tror ikke de visste hva ordet kvoter innebar. De høstet av et overskudd som alle gjør som har skjønt mer enn kapitalmakta gjør. De bor kanskje i Berlevåg og vet at samfunnet rundt dem er avhengig av det de gjør. Vakkert - spør du oss – de tre gamle menn.

Men så kommer “ The fishy cowboys “ fra Møre med regjeringa i ryggen.  Røkke red frem over havet – nedla Findus i Hammerfest – utarma kysten og Havøysund. Vardø så fisken gli forbi til dype lommer på Møre. De hadde kai – de hadde topp moderne fiskemottak. Men nei – kystfolket var satt på sidelinja av kapitalkreftene. Må ha vært bra rart å se fullasta trålere med frossen fisk (sekunda vare) seile forbi. Frekkhetens nådegave. Tenk å seile forbi Vardø – Berlevåg – Havøysund – Hammerfest for å levere til de 2 store frysesentralene i Norge. Tromsø og Gardemoen. På tur til Kina mens sløyeknivene ruster i nord.

Den hvite mann lurte indianerne med speil og glasskuler. Røkke kom med en stresskoffert full av penger. Og kystfolket – de som var nerven i landsdelen ble rike – men de solgte arvesølvet. Mye penger er bra fint – men hva så?  Husøy og Senjahopen skjønte det - og ser på morgendagen med smil i munnvikene. 

Norges Kystfiskarlag ser at Riksrevisjonen sin rapport gir en reell beskrivelse av utviklingen i næringa i perioden, både når det gjelder konsekvenser av ført politikk og forvaltningspraksis.

Rapporten underbygger vår oppfatning av at ensidig hensyn til økt lønnsomhet i flåteleddet har svekket og utarmet mange lokalsamfunn, og ført til en mindre variert fiskeflåte med betydelig færre og større fartøy, særlig i lukka fiskeri. Vi har forelagt myndighetene vår bekymring og har flere ganger spilt inn problemstillinger ift. uheldig utvikling, men opplever ikke å ha fått gehør for det i byråkratiet. Vi opplever at direktorat og departement gjennom dispensasjoner i praksis har drevet aktiv politikkstyring som i ettertid viser seg å binde politikere, noe som er en fryktelig uheldig utvikling

Hensikten med strukturering var å bygge ned overkapasitet i flåteleddet, men i stedet har vi vært vitne til en betydelig kapasitetsoppbygging gjennom større fartøy med store strukturkvoter. Utviklingen har visket ut skillet mellom kyst- og havfiskeflåte, og gitt en ny havgående flåte som i dag fisker på kystflåtens ressursgrunnlag. Det skaper legitimitetsutfordringer for gjeldende ressursfordeling mellom gruppene og utfordrer dagens definisjon av begrepet kystflåte.

Det ser vi i praksis når de største kystkvotefartøyene på over 50 meter utkonkurrerer fiskebåter på under 10 meter på de kystnære fiskefeltene gjennom overlegen fangstkapasitet. Dette begrenser den minste flåten sin ressurstilgang, og kvotene refordeles til større fartøy. Norges Kystfiskarlag har flere ganger foreslått en kvotebytteordning fremfor refordeling for å få en mer balansert fordeling. 

Riksrevisjonens funn må brukes til å rette opp de utilsiktede konsekvensene av politikken, slik at reguleringene følger sentrale fiskeripolitiske prinsipp og målsetninger.

Uheldig forvaltningspraksis.

Det er problematisk at fiskerinæringa har vært styrt av et dispensasjonsregime, hvor endringer blir til gjennom dispensasjoner som igjen blir omgjort til praksis, og deretter innbakes i forskrifter. Byråkratiet driver på denne måten aktiv politikkstyring, noe som er svært betenkelig. Riksrevisjonens kritikk må derfor medføre endringer, både når det gjelder kvotepolitikk og forvaltningspraksis.
Myndighetene kan ikke fortsette med å vedta endringer i kvotesystemet uten å vurdere samfunnsmessige konsekvenser. I tillegg til å utrede hvilke konsekvenser endringene får for fiskeflåten, må det dermed også utredes hvilke konsekvenser man får på landsiden. Før det gjøres større endringer i kvotesystemet, må det være et opplagt krav at myndighetene utreder og vurderer hva endringene betyr for landingsmønster, sysselsetting og verdiskaping i kystsamfunn. Fiskerimyndighetene kan ikke fortsette å ignorere Havressurslovens §1.

Finnmarksmodellen har blitt endret.

Finnmarksmodellen var opprettet for å ha en differensiert flåte med en fast andel av totalkvoten for hver fartøylengdegruppe, men etter åpning for å flytte kvoter fra mindre fartøy til større fartøy har modellen isteden etter hvert blitt et skille som skaper differensiert kvotestørrelse - hjemmelslengdegruppe. Det som ble gjort i behandlingen av kvotemeldingen var å vedta en permanent flytting av kvantum fra mindre båter og oppover i hele systemet etter dagens faktiske fartøylengde.
Resultatet er at såkalt «stor kyst» besitter nærmere 50 prosent av kystflåten sine kvoter, og fiskes av fartøy som etter vårt syn er havgående flåte. På denne måten er Finnmarksmodellen blitt utradert. Store kvoteandeler er flyttet fra sin opprinnelige gruppe til større fartøy.
Kystfiskarlaget mener at man må ta et steg tilbake og få refordelt ressursene slik som de skal fordeles for å opprettholde en variert flåtestruktur med lokale ringvirkninger.

Håndtering av strukturkvoter et viktig virkemiddel.

Riksrevisjonens funn må brukes til å rette opp de utilsiktede konsekvensene av politikken, slik at reguleringene følger sentrale fiskeripolitiske prinsipp og målsetninger.

Vi har hatt to former for struktur i fiskeflåten for å øke lønnsomheten i flåteleddet, pengebasert struktur og strukturkvoter. Det felles prinsippet har vært at et fiskefartøy med kvote skal ut av fiske og fiskerettigheten tilbakeføres samfunnet. Så har man da enten fått penger fra strukturfond som alle fiskere har måttet betale til, eller fått ekstra kvote for en periode på noen år som betaling for en fiskerettighet.

Strukturkvote er altså en tidsbegrenset næringsbetaling for å gi fra seg en fiskerettighet. Tidsbegrensninga gjør at verdien på fiskerettigheten som oppgis til fordel for strukturkvoter kan avskrives skattemessig. Samfunnet er på denne måten med på å betale for struktureringa, og staten kan i praksis, om det er politisk vilje, omfordele dette kvantum for å gjenopprette en balansert fordeling av ressursene. Finnmarksmodellen som var en omforent fordeling mellom flåtegruppene på datidens premisser, er i dag totalt utvasket på bekostning av de minste fartøyene.

Vi mener at det viktigste grepet for å rydde opp er riktig håndtering av strukturkvoter og strukturgevinst når tidsbegrensninga utløper. Betydelige kvoteandeler vil bli omfordelt innad i flåten, og myndighetene sin håndtering av det spørsmålet vil være helt avgjørende for å opprettholde en differensiert og fiskereid kystflåte. Det påvirker landindustrien sin tilgang til råstoff og kystsamfunn sin mulighet til å ha fiskeri som en betydningsfull næringsvei i årene som kommer.

Distriktspolitisk fordeling av strukturkvotekvantum er ei absolutt forutsetning for å sikre hele kysten forutsigbare rammer. Å la strukturkvotene følge fartøy til ny lengdegruppe og bli fordelt kun internt i de gruppene ved tidsbegrensningens utløp mener vi er et brudd på de inngåtte strukturavtalene, men også svært uheldig sett i lys av det Riksrevisjonen påpeker. 

Riksrevisjonens konklusjoner var kjent før Stortinget behandlet nytt kvotesystem og vi mener det er svært uheldig at man vedtar en ny permanent inndeling uten nærmere analyse av konsekvenser for landingsmønster, sysselsetting og verdiskaping i kystsamfunn. Slik svekkes fiskerilovgivningen sine formålsparagrafer.

Rekkefølgen avgjørende.

Etter at hjemfall og fordeling av strukturkvote er gjennomført kan overgang fra hjemmelslengde til faktisk lengde tre i kraft og avvikling av samfiske ordninga skje.

Vi mener det er bra at gruppen under 11 meter ikke skal gis adgang til strukturkvoteordning og at samfiske ordningen på sikt skal avvikles. Det er etter vårt syn en viktig forutsetning for framtidig rekruttering til fjord- og kystfiske.

For at den denne flåtegruppen skal ha tilstrekkelig driftsgrunnlag inntil hjemfall og omfordeling av strukturkvoteandeler er et faktum, må det for å få samfiske stilles krav om aktivitet utover torskefisket og at det er mannskap på båtene, og ikke et enmannsfiske.

Vi mener at kystfiskeflåten over 28 meter må regnes som havfiskeflåte i reguleringssammenheng og avregnes havfiskeflåten sine kvoter. Vi trenger en eierskapsbegrensning for å motvirke ytterligere konsentrasjon av kvoterettigheter og beholde en fortsatt fiskereid flåte.

Kilde: norgeskystfiskarlag.no

Deltakere:  Terje

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann.

Gjenreisningshus

Vi som bor lengst nord i vårt langstrakte land har alltid vært et fredelig folk. Krigere har historisk sett alltid kommet sørfra. Da 2. verdenskrig kom var det en ulykke – også i nord, men avslutningen på krigen var for Finnmark og Nord-Troms vedkommende vårt lands største katastrofe, og det er så meget mer sørgelig som det var så meningsløst. Øst-Finnmark ble frigjort allerede høsten 1944, da russiske soldater ankom Bjørnevatn 25. oktober 1944. Finnmark og Nord Troms opplevde dramatiske hendelser de siste krigsmånedene, evakuering og nedbrenning av hus og hjem.  Ca. 12 000 hus ble brent, i tillegg kommer kirker, uthus forretninger, kaier osv.

Statsminister Einar Gerhardsen oppsummerte katastrofen og hovedutfordringene da gjenreisingen av det nedbrente og utbombede Nord-Norge skulle starte etter andre verdenskrig: «I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker.»

Den evakuerte befolkningen av spredd over hele landet, men da freden kom ville alle hjem så fort som mulig for å gjenreise sine hjem.  Det var mangel på nær sagt alt i de krigsherjede strøkene, minefare til sjøs og på land. Telefon, strøm og vann var ikke tilgjengelig den første tiden, og selvsagt bolig. Myndighetene nedla derfor forbud mot å reise før forholdene var lagt bedre til rette. Mange reiste likevel.  

Den første etter-krigsvinteren var ekstra kald og hard. Folk frøs, men de var likevel optimistiske. De skulle holde ut, for alt skulle bli bedre enn før. Myndighetene måtte godta en midlertidig, provisorisk gjenreisning og hjalp folk med bedre boliger ved å ordne med frakt av brakker.

Organiseringen av gjenreisingen, både husbygging og infrastrukturen ble ledet av Gjenreisings-kontoret. Det var svært krevende å skaffe materialer, transport, håndverkere og penger som trengtes for å iverksette gjenoppbyggingen for å erstatte de 12000 ødelagt husene. Fra myndighetenes side ble det prioritert å bygge flest hus så fort det var råd. De midlertidige husene var mangelfulle på mange måter. Derfor ble det i mange år etter krigen streng rasjonering av materialer i hele landet. Så mye som mulig skulle nordover slik at innbyggeren i Nord Troms og Finnmark kunne få seg permanente boliger.

Det ble også en jobbetid for håndverkere i denne hektiske tiden, og prisene som snekkere og murere kunne forlange nådde nye høyder. Dermed ble det attraktivt for håndverkere også i Sverige og Sør Norge å reise nordover. Og mange ble her i nord.

Gjenreisningshuset skulle reises i flere typer og størrelser. Man ønsket å bevare nordnorske byggetradisjoner, men folk mente at gjenreisningen førte til et brudd med lokale tradisjoner innen håndverk og byggekunst. Imidlertid måtte de gamle tradisjonene vike for at den massive oppgaven med å skaffe folk gode hus så snart råd var. De aller fleste midlertidige boligene var, forsiktig sagt, enkle.

Vi vil heller ikke glemme de som ikke fikk lov, dvs tilskudd og støtte for å gjenreise hjemmene sine. Det var gjerne avsidesliggende bygder med få innbyggere. Ikke desto sårende for de det gjaldt. I Vardø ønsket myndighetene å gjenreise på fastlandet og ikke på øyene. Der måtte myndighetene gi seg, byen ble gjenreist, og den gamle Pomorhovedstaden i Norge har i dag både tunell til fastlandet og egen flyplass.

Byggetradisjonene i nord tufta på russisk – finsk – samisk og norske tradisjoner. 

Grunnrissene i de standardiserte husene som myndighetene prioriterte hadde et grunnriss på 50m² med kjeller og loft med 2 til 3 soverom. Altså nokså like. 2/3 av bolighusene ble bygd etter typetegninger som enten var utarbeidet av Boligdirektoratet eller av distriktsarkitektene. 60 % av typetegningene tok utgangspunkt i den såkalte korsplanløsningen. Dette var et planprinsipp mange kjente fra før krigen, hvor alle rommene var konsentrert rundt pipen.

Det går mange historier om menn og kvinner som kom hjem sent – og la seg i feil hus og soverom. Det var kanskje en av grunnene til at man prøvde å ha forskjellig farge på de ellers ofte like husene.

Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms skapte derfor langt på vei et brudd med gamle tradisjoner innen håndverk og byggekunst. Det varierte bygningsmønsteret som før krigen hadde preget landsdelen var mer eller mindre borte. Sosiale skillelinjer, etniske tradisjoner og forskjeller ble mindre synlige. Det skal samtidig nevnes at for mange innebar de nye husene også for mange en vesentlig standardheving.

En konsekvens av gjenreisingen er at det på nordsiden av Lyngenfjorden var det til langt ut på 1970-tallet synlig at husene var nyere enn på sørsiden.  En av De 3 Eldre fikk i 1970 besøk i Tromsø av sin bror som var bosatt i Alta. Det var første tur utafor hjembygda for den unge mannen på 12 års.  Etter å ha vært på sightseeing i Norden Paris spurte han: ”Hvorfor er det nesten bare gamle hus her i Tromsø?” Sånn kan det gå.  Farlig å si at en slik katastrofe som nedbrenningen av Nord Troms og Finnmark fører noe godt med seg…….

De nye husene skulle også finansieres. Den erstatningen folk fikk for krigsskadene ble tatt hånd om av Husbanken, og sammen med erstatningen skulle gunstige lån i banken gi grunnlag for en bedre standard på de nye boligene enn førkrigsbebyggelsen hadde hatt. De fleste gjenreiserne vegret seg mot å bli bundet av lån, og derfor bygde mange bare for erstatningsbeløpet og gjorde det meste av arbeidet selv. Flere bygde sitt nye hus på grunnmuren av førkrigshuset, og der det tidligere sto et to-etasjers hus, rakk erstatningsbeløpet til en bolig i én etasje.

Det tok over ti år før antall boliger var kommet opp på førkrigsnivå. Tidlig i 1960 erklærte myndighetene gjenreisingen for fullført og rasjoneringene opphørte. Onde tunger sier at en statsråd hadde vært på rundreise i Finnmark og sett alle påbyggene på gjenreisingshusene og konkludert med at nå måtte vel arbeidet være fullført ---og materielt var det vel det!

Vi har vært på nettet for å se som finnes av informasjon om hva som fantes før tyskerne fant fram fyrstikkene. Vi ble overveldet! Vi ante ikke at hvordan folk bodde før høsten 1944 var gjenstand for så mye interesse. Vi tviler på at våre boliger vil bli viet like stor oppmerksomhet om 75 år.

Samene bygde sine gammer langt tilbake i tid. Tilpassa reindrifta – det nomadiske livet. De brukte det naturen ga. Bjerketrær – never og torv. De tok det de fant. Varme om vinteren –  kjølige om sommeren. De første var rundformet med ildsted i midten og med en åpning (ljore) i taket. Etter hvert ble de utforma mer rektangulært. Den ble kalt for “ nordmannsgammen “.  Det ga større takhøyde og med et ildsted med pipe slapp de å oppholde seg i røyk innendørs. Gulvet var som oftest den bakken det sto på. Utover 1800-tallet ble det å bo i gamme sett på som noe mindreverdig.

Den øvrige bebyggelsen ble stort sett til ved hjelp av russetømmer som rak i land – og trevirke/tømmer og never som russerne kom med. I Gamvik – helt nord på Sørøya – ble fjøs – hus – naust og stabbur reist ved hjelp av det de fant i fjæra.   

I østfinnmark ble det bygd våningshus og fjøs/låve sammen. Såkalte Varangerhus. De var tilpasset det barske klimaet. Man slapp å gå ut i stormen for å se til dyra. Det er trolig noe russerne brakte med seg fra sine hjemtrakter.

Kvenen kom med sine tradisjoner. De bygde først en sauna – så hus rundt et tun. 

De var utmerkete håndverkere. De lafta husene med det noen kaller “kvensøm” som krevde stor dyktighet med øksa. Hjørnene på husene ble nesten limt sammen ved at stokkene ble bundet sammen. Den ene stokken bandt den andre kun ved hjelp av dyktig øksearbeid. Til taktekke brukte de oftest never. Som gode smeder lagde de hengsler – kroker ol. De påvirka husbyggingen i nord på en positiv måte.  

I dag finner vi ikke mange hus bygd etter gamle tradisjoner. Det er et savn for mange. De standardiserte byggene som føres opp etter Norsk Standard osv. som kreves i dag, mangler sjel, personlighet.  På mange måter ligner de litt på Gjenreisingshusene, de er ofte svært lik hverandre

Blir det da noen konklusjon?
Gamle byggetradisjoner har gått tapt, til gjengjeld vi fikk mange moderne hus etter krigen som for mange var et løft i bokvalitet.

Naturligvis var nedbrenningen en katastrofe for Norge og de som ble rammet. På den annen side opplevde folk at storsamfunnet støttet de slik at de fikk nye boliger så fort rå var. Det var ikke i Norge som i mange andre krigsrammede land at den enkelte var overlatt til seg selv å skaffe seg ny bolig.

Vi er stolt over å bo i et land hvor Staten tar slikt ansvar!

Deltakere:  Terje
                  Jonny
                  Alf Den tredje mann

Overvåking. ( Det er godt katten er hjemme hvis musa skal danse på bordet)

 

Vi tre eldre menn sitter nok en gang på "vår" kafe med kaffe og vafler. Utstyrt med hver vår mobiltelefon kan vi nåes over alt i verden, og vi kan nå slekt og venner over alt. Egentlig et under, denne lille dingsen på 14x7 cm. Forresten et høvelig format, den går jo greit i brystlomma på skjortene våre.

Tidlig på 1990-tallet kom mobiltelefonene inn i vår verden. Et under - vi beundret miraklet, tenk å ringe uten en tråd!  Omtrent samtidig kom Internett inn i vår verden for fullt. Nå kunne vi sende brev trådløst, uten å bruke posten, og det var fremme på sekunder.

Neste skritt var å gjøre seg kjent med "World Wide Webb", det store internettet. Mulighetene som etter hvert dukket opp synes fortsatt den dag i dag å være grenseløs.
Google, Microsoft, Android, Apple, Facebook og andre selskap som vokste opp på rekordtid var navn vi etter hvert ble kjent med, og de muligheter vi har for å hente informasjon og administrere oss selv.

Vi går jo ikke i banken lenger, den har vi jo hjemme på datamaskinen vår. Vi sender ikke brev, vi mailer - på bekostning av masse arbeidsplasser i gode gamle Posten. Verden er i forandring - og vi tre eldre menn klarer i fellesskap å holde tritt med utviklingen.

I den senere tid har vi blitt litt lettere bekymret. Er det bare goder med denne elektronikk styrte utviklingen som begynte for ca 30 år siden. Godene ser vi, det er lettere å kommunisere med banken, offentlige etater og slekt og venner. Vi leser at vi etterlater oss spor når vi er på nettet. Googler vi etter sydentur (ikke i disse tider!) eller ny bil dukker det opp reklame for sydentur med feks TUI 2 dager senere. 

Det samme med forslag til ny bil. Litt irriterende, vi har jo ikke bedt om det. En følelse av at noen henger over skulderen vår å følger med på hva vi gjør.

Ekkelt. 

Vi er blitt oppmerksom på overvåkingskameraer i varehusene vi besøker, hvem følger med på hva vi gjør?

Vi blir beroliget med at det er til vårt eget beste, opptakene blir lagret i 48 timer og skal brukes dersom det skjer noe kriminelt. 

OK, men vi liker det ikke helt.

Men vi gjør jo ikke noe galt - ihvertfall ikke etter at vi passerte 70, så da får det passere. Det er jo egentlig til vårt eget beste at kameraene er der.

Så registrerer vi at vår faste butikk kjeder (Coop og Rema 1000 og Kiwi) registrerer hvilke varer vi kjøper. Vi får fra tid til annen tilbud på akkurat det pålegget og den sjokoladen vi kjøper noenlunde regelmessig. De lagrer altså våre varekjøp og bruker de til å gi oss tilbud. 

Det samme gjør våre banker, vi bruker naturligvis ikke kontanter lenger, plastikk kort er praktiske, men legger spor.

Slik sitter vi å diskuterer, vi har jo noe å skjule. Men kontroll av våre privatliv øker.

Grensen mellom overvåking og å gi beskyttelse kan være flytende. På den ene side føler de fleste av oss et ubehag ved tanken på å bli overvåket. Vi tenker på kameraer som ser hvor vi går og på George Orwells 1984. På den annen side velger de aller fleste nordmenn frivillig å la seg overvåke av selskaper som Google og Facebook, som på mange måter er langt flinkere enn vårt eget politi til å samle inn sensitive personopplysninger.

Det er ikke her vi er bekymret - av og til irriterte - men til tider leser vi i aviser at kjendiser har fått "innbrudd" i mobiltelefonene sine. Hacking heter det visst. Tyveri av bilder kan være kjedelig.

I dag leste vi at noen hadde begått innbrudd i datamaskiner på Stortinget og dokumenter.  Slikt blir vi urolig over. Dette kan jo gå utover landets sikkerhet. Vi husker jo også datainnbruddene Snowden gjorde i datamaskiner til det amerikanske forsvaret og avslørte krigsforbrytelser og ulovlig overvåking av trafikk på internett.

Slikt blir vi jo urolig over.

Verre er jo deler av deler av den teknologiske utvikling.

I stadig flere land tar de i bruk overvåkingskameraer som kan kjenne igjen ansiktet på mennesker.  Nylig leste vi at politiet i Peking gikk inn på et stadion med over 20 000 personer og, plukket ut en person som var ettersøkt. Det sier noe om presisjonen på utstyret. Politiet i USA, Storbritannia og andre land har tatt slikt overvåkingsutstyr i bruk. Godet er effektivisering av politiarbeidet. 

I et totalitært land langt fra Norge har de drevet elektronisk overvåking til et nivå som begynner å ligne på Georg Orwells "1984", gitt ut i 1949! 

En norsk kvinne har bodd fem år i Kina, og forteller om sine opplevelser. Hun hadde venner som ble kalt inn til intervju etter å ha delt politiske vitser i sosiale medier.  Hun kunne fortelle hvordan det er å bli overvåket og gitt en sosial skår av myndighetene. Skårer du dårlig, kan du få problemer med å få utstedt pass eller barna dine kan få problemer med å komme inn på skolen de vil. Til og med dine venners skår, kan påvirke din skår. 

Er vi på vei mot noe lignende her også?

Neppe - men vi må kanskje følge med i samfunnsdebatten. Effektivisering av offentlig forvaltning er bra, men det må ikke gå på bekostning av borgernes sikkerhet.  Vi leser om lekkasjer i f.eks. politiet og sykehusjournaler.  

Hva med telefonene våre som vi var så begeistret for da vi fikk de på 1990 tallet?

Jo, nylig kunne vi lese at et britisk firma hadde anskaffet data fra apper de fleste av oss har lastet ned på mobilene våre. Disse appene laster ned våre posisjoner som igjen kan overføres, uten at vi vet det, til ulike selskap.

NRK har kjøpt informasjon om nordmenns bevegelser fra et britisk firma. Selskapet har forretningsadresse i hjertet av London, og oppgir på sine nettsider at de «gjør presise data tilgjengelig for alle».

Dataene NRK kjøpte viser nøyaktige posisjoner for 140.000 mobiler og nettbrett fra 2019. Informasjonen stammer fra ­apper nordmenn har installert. Datapakken kostet 35.000 kroner og viste hvor enkelt det er å kartlegge deler av livene til militært personell.

Flere av personene NRK har funnet er offiserer med inngående kunnskap om Forsvarets svakheter og styrker. Andre har tilgang til sensitive områder. Det gjaldt blant annet en soldat som har oppholdt seg på området til Forsvarets fremste elitesoldater, og en person som har oppholdt seg på en av Etterretnings­tjenestens stasjoner i Nord-Norge. 

Så der sitter altså vi tre gamle menn og vet at vi er omgitt av digital overvåkning av oss – borgere i kongeriket. Vi er ikke så bekymra på egne vegne. Vi er ikke medlem av en terroristcelle – snakker svært sjelden med utenlandske agenter og snekrer ikke på bomber i kjelleren. En av oss er medlem av Tromsø Havpadleklubb – og han er tilfreds mht. at digital overvåkning kan finne han hvis han ender på en øde øy.

Vi opplever størst risiko når de som overvåker oss står med laser i 60-sonen.

Men vi har stor respekt mht. å bli overvåket. Vi har opplevd det på kroppen! Våre mødre var rene overvåkningssentraler i egen person. Ikke elektronisk – men face to face. Hvor har du vært – hvem var du sammen med – hvorfor er du så sein – hvem var hun med det lyse håret – har du røkt eller drukket osv. De mente det nok vel – tror det var tufta på omsorg og engstelse Vi skulle ikke rote oss bort og bli femtekolonnister i familien og nabolaget. Tør ikke tenke på hvordan oppveksten hadde blitt hvis mobilen hadde vært tilgjengelig.

Digital overvåkning er på mange måter mindre belastende enn å stå der skolerett og slite med svarene.

Hun sa det var av omsorg og engstelse. Vi er ikke så sikre lenger – våre mødre er borte og vi vet ikke helt om de som følger våre digitale spor tenker på det samme.

Omsorg og engstelse.

 Deltakere:  Terje

                  Jonny
                  Alf Den tredje mann

Kvenene kom – og de ble ønsket velkommen i Ruija.

 

Det er onsdag – og vi tre gamle menn sitter som vanlig på kafe med hver vår kaffe og vaffel. Ingen av oss kommer fra Tromsø. Som de fleste i byen er vi tilflytta. To fra Finnmark og en fra Oslo. Vi mimrer litt om gamle dager. Den ene finnmarkingen kan huske at hans bestefar snakka både norsk – samisk og kvensk. Kvensk? Dermed begynte undringen om kvenene. Hvem de var og hvorfor. At de kom fra Finland hadde vi fått med oss

Kvener har levd på Nordkalotten i uminnelige tider. Kjerneområdet var Bottenviken, langs Tornedalen og nordover til ishavet. Begynnelsen på de kvenske bosettingene i Nord-Norge er ukjent. 

Kvenbegrepet er likevel langt eldre, ordet kven er brukt om ulike grupper til ulike tider, fra middelalderen og opp til i dag, for å beskrive etterkommere av finsktalende som har emigrert til Nord-Norge fram til andre verdenskrig.

Området rundt den nordlige delen av Bottenvika kalles Kvenland, Quenia og lignende. i ulike historiske kilder, slik som Olaus Magnus' kart fra 1500-tallet, Ottar fra Hålogaland og flere. Den finskspråklige befolkningen her ble betegnet som kvener. Kvener er altså navnet på den finsktalende minoriteten som har brukt og bebodd Nord-Norge fra 1500-tallet og framover, eller kanskje enda tidligere.

I flere innvandringsbølger som skyldtes krig og hungersnød i Nord-Finland og Nord-Sverige, bosatte finsktalende mennesker seg i fjordområdene fra Lyngen i vest til Varanger i øst, og noen dro også til Sør-Troms og Nordland. På 1800-tallet ble i tillegg mange kvenbarn sendt med flyttsamene til Astafjord-området i Sør-Troms på grunn av uår og nød i Nord-Sverige.

Til Øst-Finnmark startet innvandringen først på 1800-tallet. Årsaken til den økende innvandringen var kriger og uår. 

Men lenge før det har det pågått en vandring mellom kysten i nord og Tornedalen og områdene rundt Bottenviken. Kvenene kom over for å fiske i fjordene her nord lenge før den store innvandringen startet. Det foregikk også en utstrakt handel over grensen tidlig, blant annet var Skibotnmarkedet et åsted for denne handelen allerede fra 15-1600-tallet.

Den kvenske bosettingen av Nord-Troms og Finnmark var særdeles viktig for den dansk-norske kongen i tida før 1814. Kvenene bosatte store deler av det som da var Finnmarken amt. Også Balsfjord, hadde en sterk kvensk bosetting.

– Kvenene har spilt en stor rolle i forbindelse med oppbyggingen av samfunnet i nord, særlig i Troms og Finnmark.

Ifølge professor emeritus Einar Niemi ved UiT Norges arktiske universitet startet flyttingen nordover for alvor fra første halvdel av 1700-tallet, og da særlig til Nord-Troms, Vest-Finnmark og Indre Finnmarks samt Ofoten-området. Til Øst-Finnmark startet innvandringen først på 1800-tallet. Årsaken til den økende innvandringen var kriger og uår.

Store deler av den nordlige landsdelen var tynt befolket på denne tiden og det var viktig for den danske kongen å få bosatt området, sier Niemi.

– Det var en del av den tids statstenkning, at hvis et område ikke er bebodd og tatt i bruk, så hadde man ikke krav på det. Dermed ble det et kappløp om å få bosette de grenseløse områdene i nord i så sterk grad som mulig. De dansk-norske myndighetene visste at svenske og finske bøndene flyttet nordover i Tornedalen og at noen også flyttet over vannskillene. Disse fikk tilbudet om å få lettere tilgang til jord og annen hjelp hvis de ble gode danske-norske undersåtter. 

Ifølge Kvensk institutt bor befolkningen i dag hovedsakelig i Nord-Troms og Finnmark. Skibotn, Nordreisa og Kvænangen regnes som kvenske kjerneområder i Nord-Troms.

Utdanningsdirektoratet skriver på sine nettsider at: «Det er usikkert hvor mange kvener/norskfinner det er i Norge i dag, siden vi ikke registrerer personers etnisitet. 10 000-15 000 er et anslag som ofte benyttes i offentlige dokumenter, men det kan være altfor lavt.»

Fornorskingspolitikken førte til at de kvenske røttene ofte ble holdt skult i familiene, på samme måte som de sjøsamiske, også lenge etter krigen. I dag mener forskere at en betydelig del av befolkningen i nord har kvenske aner.

Skyldsettingene av finnerydningene betød at samene ikke lenger kunne påberope seg bruksretten til ressurser i Kvænangen. I det ligger mye av forklaringen på at man etter 1760 fikk en voksene kvænskbosetting i det indre av fjorden.
Da major Schnitler og hans grensekommisjon besøkte Kvænangen i 1743, noterte se seg følgende bosettingen:

Finnerydningen Årøya, eller Vuorri som den het blant folk flest, var m.a.o. det innerste sted i fjorden hvor var fast bosetting. Resten av fjorden innenfor Lillestrømmen var regnet for Almenning. 
Major Scnitler ble også fortaltt at: «I denne Vaar ere og 4. Qvæner med Familier fra Tore Lapmark nedkomme, som de sige, at Hungers Nød dertil drevne at nedsetter sig her.»

Ved folketellinga i 1875 ble 7,7 prosent av befolkninga i Troms (4135 personer) og 24,2 prosent av befolkning i Finnmark (5828 personer) registrert som kvener.

Men hvem var nå disse kvenene som i begynnelsen av 1700-tallet satt der i Kvenland (betyr lavtliggende fuktig land)? Det vi vet at de var hardtarbeidende mennesker – dyktige håndverkere som hadde overlevd under barske forhold innerst i Bottenvika. Og ikke minst de hadde finsk sisu – herda etter utallige opphold i badstua. Nå satt de der uten videre håp for framtida. Utenfor tømmerkoia venta det sult og nød – tvangsutskriving til den store nordiske krig – mangel på dyrkbar jord og uår. De bare venta på at det skulle banke på døra. At nøden – kanskje døden skulle komme på besøk.

De hadde hørt om landområdet der vest – landet som ble kalt Ruija (landet der nordlyset flammer). Så med fare for liv og helse la de ut på vandring gjennom de store finske skoger. Med det de hadde av pikk-pakkfikk i ca. 80 – 90 mil. Det gikk med en drøm om et bedre liv. Muligheter for dyrkbar jord og arbeid med fisk – jakt og fiske. Og de kom til et område som trengte flere fastboende hardarbeidene innbyggere.

De kom til et fremmed språk – fjell de ikke visst fantes og et hav mange av dem bare hadde hørt om. Etter noen problemer med de nomadiske samene fant de seg til rette og kunne begynne å realisere drømmen de hadde båret på hele veien fra Kvenland.

Noe senere – rundt 1880 – trengte man mer arbeidskraft – og finner/kvener ble rekruttert til blant annet kobbergruvene i Kåfjord.

Vi – de tre gamle menn – kan ikke la være undre oss over dagens situasjon hvor mennesker rundt Middelhavet drømmer om et bedre liv – men møter stengt grenser over alt.

Kvenen kom og ble en ressurs for Ruija

Deltakere:  Terje
                  Jonny
                  Alf Den tredje mann