EN HYLLEST TIL VÅRE MØDRE!

 

Vi – de tre gamle menn – to fra Finnmark og en fra Oslo – har en ting felles. Vi har mødre. De var kvinner som jo mødre ofte er. De var født før andre verdenskrig under veldig forskjellige omgivelser/forhold.

De var kvinner som valgte å bli mødre. Traff kjekke menn ( våre fedre ) – hadde sex – møtte kanskje flere andre kjekke menn også – og der kunne jo våre historier slutta før de var begynt. Vi kjenner ikke til våre mødres ungdomsliv – deres ønske om å bli mor til et barn. Deres ønske om å bli mødre til oss tre.

Mor/mødre er med andre ord en yrkestittel – noe man ønsker å bli. Utdannelsen tar 9 måneder. Trenger ikke skolebøker – en belærende professor og et auditorium. Men godt med gode råd fra andre som har tatt utdannelsen før. En utdannelse som går på kroppen løs. Vi – sønner av våre mødre – skjønner ikke hva denne utdannelsen innebærer. Tror vi kanskje heller ville gått på et auditorium og hørt på en professor. Sluppet unna å få en forandra kropp som til eksamen innebar mye smerte. Sluppet unna å få et vitnemål som krever en innsats resten av livet.

Yrkestittelen mor/mødre har alle som har tatt oss inn i verden. Vi er usikre på hvilken status denne utdannelsen har i våre dager.

Vi velger derfor å fortelle våre historier om 3 mødre som besto eksamen. Som tok resultatet på strak arm selv om barnefaren kanskje mente det ligna mest på et skrukketroll.  

En Oslo - historie.

Min mor – Solveig – hadde tatt utdannelsen en gang før. En eldre bror. Mulig hun måtte gå opp til ny prøve. Mangel på kondom - eller et ønske om å fylle rollen hun hadde utdanna seg til - slik hun ville ha den? Hun tok husmorskolen ( ett år ) for å bli husmor til en mann og barn. Hun skapte sin egen arbeidsplass. Hun var ingen nyskaper – mange gjorde det samme på den tida. Etter 5 år med krig – ville hun ha et trygt liv med harmoni og velvære. Det mest dramatiske hun opplevde var evakueringa av byen da ryktet kom at engelskmennene ville bombe byen - og da Max og gutta sprengte litt her og der. 

Hun ville ha harmoni og velvære – og hun skapte harmoni og velvære. Ingen konflikter – mye ros – aldri skjenn. Klart jeg ble bortskjemt. Alt var i orden til enhver tid – bare “ God-ord “. Så til alt var i orden – at alle hadde det bra. Vi hadde strøm og vann og et vannklosett som var på den andre siden av gårdsplassen i bygget der min far var vaktmester. I byen kunne lite gjøres annet enn å kjøpe mat. Derfor ble min mors oppgave å forvalte “ husholdningspengene “ så fornuftig som mulig. Vi sulta aldri. Vi hadde alltid rent tøy. Hun gjorde at vi tre andre ( far og to sønner ) kunne gå ut i livet og realisere våre drømmer – bygget på hennes drøm om harmoni og velvære.  Hun var ingen nyskaper – men hun hadde evnen til alltid å være der. Ingen store ord – men en omtanke for andre som var enorm. Hun tålte at jeg brøt ut og gikk. Fikk alltid komme tilbake. Et vakkert menneske.

To mødre fra Finnmark:

Vi har vokst opp med mødrer som snakket lite om krigen og det vonde de så, og frykten å redselen de følte. Flukten fra okkupasjonsmakten satt sitt preg i demmes sinn. Dem tok  morsrollen alvorlig selv om det var vanskelig, og selv om de ikke hadde alle hjelpemidler slik som vi har i dag og fedre til avlastning, og dem ga omsorg overfor sin barn og naboens selv om dem ikke  var så opptatte av karriere. Våre mødre hadde verdens viktigste jobb og var tilgjengelig 24 timer og 365 dager i året. Men er det noen her i samfunnet som fortjener en hyllest, så er det nettopp mødrene. Mødrene er våre hverdagens helter uten betalt overtid.

Hun som tryllet frem de god kjøttkaker med brunsaus og for ikke snakke om hjemmelaget nybakte brød med brunost på. 

Min mor kom til Finnmark rett etter krigen og var med på gjenreisingen. Hun kunne fortelle om de enkle kårene det var i brakkene i Finnmark. Henting av vann i bøtter, laging av mat på vedfyrte ovner måtte hun sørge for. 

Det ble bedre når boligene ble permanente. Men fortsatt frem til 60- tallet skjedde det meste av oppvarming og matlaging på vedfyrte ovner. Jeg husker godt når jeg ble satt til å finhugge veden som skulle brukes til opptenning om morgenen - og ikke minst når klesvasken skulle kokes i ei stor gryte som også var vedfyrt. Jeg hadde inntrykk av at det var konkurranse mellom nabokonene om hvem som hente ut den hviteste klesvasken. Hver lørdag ble vi barn vasket i en sinkbalje, husker muligens feil når jeg minnes at det var konkurranse å være den første til å vaskes! Det var mye fysisk strevsomt arbeide for mødrene på den tiden.

For vårt vedkommede ble det mye lettere på -60 tallet når økonomien blant folk flest ble bedre, også i Finnmark. Det var på denne tiden elektrisk komfyr og vaskemaskin gjorde sitt inntog. Det lettet husarbeidet meget for mødrene. Man kunne neste høre et lettelsens sukk i bygda.

Også når skolearbeidet skulle følges opp var mødrene viktig! Poden hadde nok lett for å finne mer morsomme ting å gjøre enn å lære gloser, matematikk og hva vikinghøvdingene het. Men skulle det bli skikkelige folk av oss måtte også skolearbeidet prioriteres. Det ble ikke bedre før alle barna var ferdig med utdannelsen.  Mødrene som hadde flere barn - noe som var vanligere på -50 og -60 tallet enn i dag.  Min mor tok nok artium minst 4 ganger!

Vi har all grunn til å være takknemlig for mødrene våre som hadde det fulle og hele ansvaret for oppdragelsen av oss - og som bestyrte hus og hjem slik at vi alltid hadde mat på bordet og rene klær å gå ut i.  Fedrene på denne tiden hadde fullt opp med å tjene penger til familien - og mange var i stor grad opptatt av gjenreisningsarbeidet som nok varte langt ut på 60 tallet.

Det skulle jo bli skikkelige folk av oss!

Deltakere:  Terje

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann.