Tromsø – nordens Paris

 

De dro sørover med fisk – og kom hjem med kjoletøy – fransk parfyme og duft av noe annet enn rorbuer – tørrfisk og våte ull klær. De kom med en smak av den store verden. Større enn en jektefart til Bergen. De bygde en sjetee(molo) og fortau ble kalt trottoar. De kondisjonerte prominerte på rett side av gaten. På den andre siden gikk allmuen – de fra Tromsdalen og øyene utenfor. De følte seg i slekt med den store verden – og fikk tilnavnet Nordens Paris.

Utrolig – men sant. Tromsø skapte få verdier – de var en tjenesteyter for bønder – fiskere – ishavsfarere som trengte proviant – tauverk og en øl. Vi har naturligvis ikke glemt Kræmer og Richardsen og Trofi mfl, men i hovedsak oppfatter vi byen som tjenesteyter. Bergens-monopolet til handel var opphevet og Tromsøs borgere gjorde seg rike på frakt og tjenesteyting. Byen ble en smeltedigel mellom den nordnorske befolkningen og den store verden. Med et mangfold av kafeer – butikker av alle slag – ble det et yrende sentrum for både de fastboende og tilreisende. Det ble sagt at: Uansett når på døgnet du går i Storgata - vil du treffe på folk. Et eventyr av en by.

Vi – de tre gamle menn – kom til byen som unge menn. To fra Finnmark og en fra Oslo. Byen tok imot oss med åpne armer. Vi gikk i storgata og følte oss hjemme. Vi satte oss ned – tok en øl - prata mye mannskjit – og gikk hjem med midnatt sola og fjellene på Ringvassøya over venstre skulder. Vi gikk til byen - for der var jo de pene damene – kafeene og de gode samtalene. På Ølhallen var vi ikke alltid så velkomne. Det var stedet for menn som hadde vært ute en vinterdag før. Det var deres plass. Uten dametoalett ble det veldig maskulint. Etter å ha vært der i to timer følte vi oss som ishavsfarere. Men vi som bare hadde vært våte på beina hadde jo Prelaten – Rogers og led ingen nød.

Men så kommer utviklingen – og bra er jo det. Men kanskje litt mye på en gang. Flyplass – Universitet – bruer – Universitetssykehus og alt av statlige institusjoner. Tromsø lukka opp døra og sa: Ja takk. Hvem ville ikke gjort det? Omtrent som en utbrent finnmarking i Berlevåg. De reiste seg fra aske - mens Tromsø reiste seg bort i velstand.

 Men turistene kommer ( før pandemien ) – men hva så? De vil ikke se Tromsø. De vil ut av byen – se nordlys – hundesleder – hval og hvit snø. Men de må jo bo et sted. Så de får hotell midt i sentrum – gjerne ved sjøkanten. Ikke mindre enn over 15 bare 500 meter fra hurtigrutekaia. Sentrum blir full av turistbutikker. 

Der tilbys alt det en turist kan ønske seg. Ikke mindre enn 26 steder det tilbys safari både hit og dit. Troll – strikkejakker – luer – nøkkelringer – ja alt som kan fortelle om hvor de har vært. Nordens Paris – porten til ishavet. Sledeturer og reinsdyr – seler som oppfører seg som sirkusdyr. Den tømmes for butikker og virksomhet som gjorde at vi dro dit. Vi skal jo ikke kjøpe suvenirer eller bo på hotell.

Vi gamle har funnet oss en ny by. En by med alt du kan ønske deg av butikker. En by som tar vare på gamle – de med krykker – de svaksynte – barn og mødre med barnevogn.

Ungdommer som har skulka skolen. De som skal kjøpe noe de kanskje ikke trenger – eller trenger. Liv og røre. Samtaler – møter – en kaffekopp. Tørrskodd og med behagelig temperatur savner vi ikke dårlig strødde fortau og istapper fra takrennene. 
Godt å se deg igjen.

Byen heter Jekta. Den skuffer aldri. Til og med gratis parkering og gode bussforbindelser. Nei – hva skal vi med Tromsø? Den kan jo godt få være nordens Paris. De fikk kjoletøy og parfyme – men hva så?

Hvalen dro nordover – covid-19 tok turistene. Jekta flytta butikkene ut av byen. Turistbutikkene stenger – hotellene står tomme. Luftslottet rakner. Det heter seg at: Ingen trær vokser inn i himmelen. Skal en by vokse opp mot himmelen må den ta vare på sine innbyggere. Så spørsmålet blir jo: Hvorfor bor vi her?

Etter å ha tenkt oss om, så husker vi at vi ble godt mottatt da vi kom til byen rundt 1970. Vi var mange som hit på den tiden, og alle ble mottatt med ekte nordnorsk gjestfrihet. Vi fikk oss arbeide og etablerte oss på alle vis. Vi ble tromsøborgere. Etter hvert vendte vi oss til de store voksesmertene som kommer når byen øker fra 38.000 da vi kom som ung til byen, og til 77.000 i 2020. Vi aksepterte motstrebende utviklingen, muren av boligblokker mot sjøen langs Strandvegen, at fersk fisk må kjøpes hos Dragøy på Jekta og bakeriet i Storgata er erstattet av en turistbutikk.

Noen sier at det å bli gammel innebærer å se seg tilbake og se hva som var, og etter hvert akseptere det som har blitt.

Vi kjøper en runde vafler og kaffe til!

Deltakere:  Terje

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann.