Vi har vokst opp med smil og latter.

 Vi – de tre gamle menn – har ikke vært på Mount Everest. Og hva skulle vi egentlig gjort der?  Vi er de kjedelige menn som går på arbeid og betaler skatt. Vi treffer damer – blir fedre – blir besteforeldre uten å ha vært på Mount Everest. Vi – de tre gamle menn – er så kjedelige at det er til å sovne av. Men vi møtes på K 1 – på Jekta – kaffe og vaffel. Tankene/latteren sitter løst i munnvikene.

Så da blir det en blogg om å bli 70-år – tenke tilbake.

Vi har vokst opp med smil og latter. Vi har vokst opp med regntunge dager. Her er våre historier. 

Vi skriver alle en historien om livet vårt. Vi og finne hva det handler om! Vi ønsker og finne noe dypere, rikere eller mer substansielt. Vi vil vite hvor vei går - ikke å ødelegge vår egen slutt etter et langt og interessant liv, vi vil gjøre noe. Skal ikke kastet bort tiden vår her med å sitte på en stol.

Vi deltok ikke i revolusjon mot samfunnsendringer vi var oppvokst en stund etter krigen og samfunnet var under oppbygging og utvikling. Vi spilte ikke World of Warcraft for pc-en var ikke kommet så langt i utviklingen- den var ikke utviklet ennå og ikke satt i produksjon, så spilleavhengighet var et fremmedord.  

På veien videre i vår alder er det først å fremst viktig å ta vare på helsa. Vi har vært så heldig å vokse opp i et velstands samfunn som også vi har vært med på å bygge opp. Vi har betalt vår skatt, ikke alltid med glede, men først og fremst fordi vi skjønte at det var en av byggesteinene i vårt velferdssamfunn som vi var så heldige å vokse opp i. Derfor mottar vi vår pensjon med god samvittighet.

Vi vokste opp i Finnmark, landets nordligste fylke, på -50 og -60 tallet.  De første årene husker vi at det var mye byggeaktivitet på hjemplassene våre.  Lukten av ferske materialer, spennende byggeplasser hvor vi snek oss inn om kveldene på oppdagerferd. Det var gjenreisingsbygg.  På oppdagerferd kom vi av og til over granater, de visste vi var farlige og holdt oss unna. Da var kruttposer mer spennende og, mente vi, ikke farlig! Å lage små "bomber" som ble sprengt på avsidesliggende plasser var gøy. Du verden som det smalt! Stor glede! 

På skolen brukte vi hovedsakelig blyant når vi skrev. Skjønnskrift var et viktig fag som vi ikke skjønte så mye av.  Hvorfor skulle vi øve med å skrive rundinger/sirkler, buer osv? Når vi skulle skrive noe viktig, for eksempel stiler, så skulle det skje med blekk og penn! Vi fikk utdelt en penneholder og splitt. Blekket fikk vi fra et blekkhus som var plassert i et lite hull øverst til høyre på pulten. 
Det var høytid å skrive med penn og blekk – og en liten katastrofe når vi var uheldig og vi slapp en blekkklatt ned på arket. Huff. Skandale og skjenn fra lærer. Det var et stort fremskritt da fyllepennen kom.  Pelikan og Ballograf var gjeve ting å få! Nesten helt slutt på blekk klatter.  Kulepennen kom senere.

Skolevegen var en ca 1/2 times sykkeltur hjemmefra - om vinteren var det en times tid på ski.  Skolebuss var bare aktuell når det var uvær.  Vi kan ikke huske at vi at hadde vondt av det. Blåmerker etter ublide møter med trestammer og stubber var ikke uvanlig. Noen ganger var det konkurranse oss gutter imellom om hvem som hadde flest blåmerker. Hjelmer så vi aldri. 

Hjemme ventet nesten alltid mor med mat og formaninger. Klatring i trær og i fjell ville hun ikke ha noe av, men så lenge vi kom hjem noenlunde hel var alt ok.  Klatring i trær var en nødvendighet for de av oss som ville høre på radio Luxembourg. Det var en stor fornøyelse å Elvis synge "Return to sender" fra "Station of the Stars". Det var langt til Luxembourg, vi hadde nok innmontert støyfilter i ørene vårene den gangen. Hverken FM eller DAB hadde vi hørt om den gangen.

Vi ble tidlig satt i arbeide - skjønt vi oppfattet ikke det som arbeide - en naturlig ting.  Vi måtte være med å hugge ved for vinteren, passe på yngre søsken, handle inn til husholdningen og være med å plukke bær. Bærplukking var en viktig del av matauken hver høst. Heldig var man når betalt arbeide dukket opp.  Skjæring av torsketunger var en lukrativ geskjeft vinterstid. Ikke fullt så godt betalt var snømåking hos naboer.  Så fikk man kontanter som kunne omsettes i ukeblader.
Det gikk i Donald Duck, Jukan og Will West med kaptein Miki som ordnet opp blant skurker.  På kino, ei gammel brakke, var texas filmer populær. Her var det Roy Rogers på sin hvite hest og med hvit sombrero som fanget skurkene.  De hadde alltid sorte sombreroer. Det gikk greit å holde orden på de snille og de slemme.

Det var lite penger i omløp så vi opplevde at deler av husholdningen var basert på byttehandel av goder.  Slektninger som kom for å bo lengere tid hjemme hos oss hadde gjerne med seg f.eks. en bog eller noen brett egg. Slik ble også slektsbåndene sterkere.

Små sprang som viste at man ble eldre kunne skje nå tiden var inne for å bytte sykkel. Spranget fra vanlig trøsykkel til tregirs sykkel var et slikt sprang.  Du verden så tøff man ble, tenk 3 gir. Å sykle opp bakker ble en lek - for ikke snakk om farta på flat mark. 

Ferier var hovedsakelig å gå hjemme å leke med venner og turer til slekta i nærheten. Største opplevelsene var å kjøre til Botnviken og bo i telt en uke. Utrulig fint, sommer, sol og over 20 grader ei hel uke var en flott opplevelse.  De mer beslåtte i bygda var visstnok på ferie i et land langt borte som het Syden, men vi fant det ikke på kartet. Rart!

Konfirmasjonen var en seriøs sak på -60 tallet. Borgerlig konfirmasjon kjente vi ikke til. Etter den kirkelige seremonien var det samling av familien. Store greier med taler, opplesing av fest telegrammer (kan savne de) og gaver.  Nå skulle veien videre i livet stakes opp. Hva skulle man bli – hvilken retning valgte vi?

Samtidig begynte tv’en å komme. Vi leste i avisene og hørte på radioen om dette fenomenet. Lignet på film i stua, men var liksom ikke helt det samme. Stort mysterium før folk som hadde vært ute å reist kunne fortelle om dette rare apparatet. Dyrt var det også. Men heldigvis, på slutten av -60 tallet kom det endelig til oss finnmarkinger. Etter at gullfiskene hadde svømt seg ferdig, (alle satt å så på de timen før dagsrevyen) kom nyhetene.  Store greier, tenk her fikk vi se hvem som leste opp nyhetene, og vi fikk se bilder fra sportssendinger, ulykker i inn- og utland og ikke minst månelandingen i 1969. Vi var stumme, at det går an. 

Langt fra midnattsol og nordlys i Finnmark – på Oslos østkant mellom Børsen-Havnelageret-kaiene og Akershus festning. Forretningsgårder – lager –engrosvirksomhet – shipingkontorer – skipshandlere og brune kafeer.

Et pulserende liv med trucker – lastebiler – skip som losset og lastet – gods som ble kjørt og hentet. Og Børsen – en oase midt i travelheten. Eneste stedet med plen. Flotte kjøretøy – aksjonærer i fintøy med dokumentmapper under armen. Kontraster så det holdt.

Klokka 17.00 var alt over – det ble stille i gatene. De eneste fastboende var vaktmesterfamiliene – utliggerne – skadde krigsseilere og prostituerte.

Jeg var 6 år før jeg fikk forlate det indre gårdsrommet og bevege meg ut i gatene. Men jeg led ingen nød. Jeg hadde jo seks etasjer med voksne som gjorde mine dager innholdsrike med oppgaver tilpassa alderen. Det gjeveste var å være med når varer skulle kjøres rundt i byen. Vi var 4 vaktmesterunger som kunne streife rundt etter kl. 17.
Akershus festning var et ypperlig sted å leke gjemsel på. Vi kunne også sitte på ei trapp og høre på halvfulle krigsseilere fortelle om dramatiske hendelser fra krigen. De var gode fortellere. En kunne lage lyder som sa fra om torpedoen kom nært. Skoleveien var et eventyr. Over Kontraskjæret – Rådhusplassen og opp terassene i Vika.
Rart jeg ikke kom mer for sent. På skolen møtte jeg barn fra den “ bedre “ del av byen – vestkanten. De sa: sneen-meget-broen-pølsen-helgen-gaten ol. Hver mandag måtte vi fortelle hva vi hadde gjort i helga. Min historie fra nederst i Rådhusgata ble for tynn – men det medførte at jeg ble ganske god til å finne på historier. De snakka om lommepenger.
Penger de fikk for å gå på butikken-holde orden på rommet-gjøre lekser ol.
Tok det opp med mine foreldre – og fikk en leksjon om å bidra til fellesskapet uten krav om penger.
Min farfar (kommunisten) ga meg bakoversveis med et foredrag om klassekamp og utnytting av arbeiderklassen. Merka at det var en viss konkurranse i klassen som gikk på status. Etter skoletid rusla vi 4 vaktmesterunger over Rådhusplassen tilbake til det pulserende livet rundt Havnelageret.

De voksne var greie med oss. En gang hadde en kasse med kokosnøtter blitt ødelagt under lossinga – og vi fikk hver vår. Men det var ikke bruksanvisning om hvordan den skulle åpnes. Men på et mekanisk verksted var det hjelp å få.

Så kom puberteten snikende.

Ganske rart egentlig. De som før hadde vært fjollete jenter – var plutselig blitt noe helt annet. I tobakksbutikken ved Østbanen hang det blader med damer uten klær. Jeg drømte om å eie et Coktailblad.

I siste friminutt på en torsdag fikk jeg en lapp av ei jente som het Gerd. Det var et spørsmål om jeg ville bli kjæreste med Nina. Med bildene i Coktail i bakhodet svarte jeg ja. Vi møttes på hjørnet ved Skippergata og etter noen hundre meter holdt vi hverandre i hendene. Umulig å komme inn noe sted – vi gikk og gikk (tror ikke jeg aldri har vært i så god form). Men “ kjærligheten “ tok slutt da minusgradene kom.

Konfirmasjonen var et slit. Først overhøring i kirka – så med hvite kapper ved alterringen. Lite penger å hente – men 2 sett mansjettknapper-slipsnål-paraply og fyllepenn.

Ingen tenkte på brylkrem og skinnjakke. Pengene jeg fikk skulle spares – men fikk beholde nok til å kjøpe meg en pakke Teddy uten filter. Festtelegram fra alle som ikke fikk komme til skinkestek og kransekake.

På tur inn i voksenverden - selv om kvisene på nesa fortsatt var der. Jeg gjorde ikke opprør mot de voksne. Hadde ikke grunn til det. De ga meg en følelse av at jeg var viktig for fellesskapet.
Som 10-åring ble jeg bedt om å kjøre jekktralla full av varer til heisen og ned til rampa og lesse på bilen. Skole var viktig – men enda viktigere var det å komme seg i arbeid. Hver torsdag var det søppeldag. Da kom en av de betrodde uteliggerne og hjalp meg – alltid edru og klar. 6 store dunker ut på fortauet. Vi måtte stå der og passe på.
Mye som kunne være nyttig for andre uteliggere. Den betrodde fikk ta med mye papp til soveunderlag og isolasjon. Til slutt spylte vi gårdsrommet rent. Min mor smurte en stor matpakke til han. Da tok han av seg lua og takket i hånden.

Det var et fellesskap jeg aldri siden har opplevd. Noen drakk for mye – noen hadde lite penger – noen var ikke helt å stole på – noen var vanskelig å like – noen var der når ting ble vanskelig.

Vi – vaktmesterungene - ble aldri utsatt for noe ubehagelig. Kan kanskje ha å gjøre med at å være vaktmester i Rådhusgata 4 og Børsen ga en viss status og makt.

Jeg var omgitt av stolte arbeidere – kanskje bare med folkeskolen – og et mangfold av skjebner. Jeg trengte ikke ekstra stimuli fra data og tv. Livet i Rådhusgata til Havnelageret-Børsen og Akershus festning var mer enn nok. 

Jeg vet ikke om det var bedre å være ung den gang enn nå. Jeg prøvde å gjøre det beste ut av det – og det tror jeg ungdommen i dag også gjør. 

Kanskje de også blir 73 år? 
Så var ungdomstiden omme. Voksenlivet ventet.

Deltakere:  Terje  
                   Jonny
                   Alf Den tredje mann