Hvalfangst langs Finnmarkskysten

Vi to fra Finnmark er vokst opp med hvalkjøtt til middag, og synes det er vel så godt som koteletter fra Prix og Rema 1000. Vår mann fra Oslo er ikke fullt så entusiastisk, men har etter mange år nord for Sinsenkrysset akseptert at også hvalkjøtt er godt mat!

Hvordan er det så med hvalens vei til våre fat? Vi har jo lest at Green Peace og andre ikke liker at vi nordmenn og (av alle) japanerne jakter på hvalen:

Hvalfangst har vært drevet langs norskekysten av norske fangstfolk i århundrer. Vågehvalfangst langs norskekysten nevnes i skriftlige kilder allerede på 800-tallet, fangst med harpun var vanlig på 1200-tallet.  I løpet av 1600-tallet ble arktiske ressurser for første gang utnyttet i stor skala av europeere med nederlendere og engelskmenn i spissen.

I 1596 oppdaget nederlenderne Spitsbergen og i 1611 sendte engelskmennene den første hvalfangstekspedisjonen dit.  I 1612 fulgte nederlandske og andre hvalfangere etter. Danmark-Norge var blant dem som skaffet seg fangstplasser på Spitsbergen, som staten hevdet hørte til det norske riket som en del av Grønland.

Fra midten av 1600-tallet foregikk det en endring i selve fangstmetoden. I den arktiske hvalfangstens begynnelse var fangsten landbasert. Selve jakten ble gjort fra små, åpne båter. Idet en hval ble sett ble båtene satt på sjøen og rodd ut til hvalen. Harpunen ble kastet for hånd mot hvalen. Når harpunen satt fast satte gjerne hvalen opp farten, og båten ble da trukket etter hvalen en god stund til den var utmattet. Det måtte vært en spennende ferd!  Det hendte at hvalen gjorde motstand (!) og hele jaktlaget havnet i sjøen. I iskald sjø var i det ikke noen spøk. Så ble den drept med en lanse.  

Hvalen ble så trukket til en stasjon på kysten, hvor den ble kuttet opp og kokt til olje, resten ble ikke brukt de første tiårene hvalfangsten foregikk. En morsom detalj er at bardene på bardevalen ble blant annet brukt til spiler i paraplyer og ikke minst, til å lage elegante korsett til damene!

Utover mot slutten av 1600-tallet ble fangststasjonene på land likevel forlatt.  Tranen ble som oftest kokt ut i skipenes hjemmehavn. I siste halvdel av 1800-tallet var det hvalfangst i Nord-Norge som gjaldt. Ny teknologi som granatharpun og bedre skip bidro til vekst i næringen. Det var Svend Foyn som revolusjonerte hvalfangsten med granatharpunen som drepte hvalen momentant. Hvalfangsten ble plutselig både mer human og effektiv og mindre farlig for hvalfangerne.

I 1870- årene startet den industrielle hvalfangsten utenfor Finnmark. Kapitalsterke grupper sørfra, med Svend Foyn fra i spissen, bygde opp flere hvalfangsstasjoner langs finnmarkskysten.

I 1868 fanget Foyn 30 hval og han må ha følt seg trygg på at hvalfangsten ville gi gevinst. Han bestilte da nok en hvalbåt og fanget året etter med begge, men fikk kun 17 hval. Bestanden av blåhval i Varangerfjorden var imidlertid slik at han kunne velge seg ut de største og mest verdifulle, og i 1876 stilte han opp med en tredje fangstbåt. Da tyske interesser truet virksomheten hans i 1872, fikk han ved myndighetenes hjelp ti års enerett til å drive moderne hvalfangst i Norge.

En av de som satset under hvalfangereventyret i Finnmark var Sandefjordrederen Albert Grøn. Han hadde i 1883 stiftet hvalfangstselskapet «Skjold og Værge» som var i drift ved Kobbholmfjorden rett ved Grense Jakobselv, der hadde de mottaksstasjon med trankokeri og to fangstskip som het «Skjold» og «Værge». Grøn førte selv «Skjold» og var driftsbestyrer i selskapet i noen år.

I 1885 var han med å stifte hvalfangstselskapet «Bukten» som hadde base med trankokeri i bukten ved Bussesundet ved Svartnes i Vardø kommune. Derfra drev «Bukten-selskabet» hvalfangst med fangstskipet «Glimt». Men skipet forliste i mai samme år ved en krutteksplosjon utenfor kysten av Murmansk, alle ble reddet, men kaptein Larsen ble sterkt forbrent.

Hvalstasjonen i Mehamn fikk Svend Foyn bygget i 1884/85, og den ble tatt i bruk på vårparten av 1885. Dette var i perioden etter at Foyns hvalmonopol ble opphevet i 1883, så Foyn hadde nå fått konkurranse fra en rekke andre hvalfangstselskaper. Hvalfangststasjonen i Mehamn ble etter Foyns død i 1894 drevet av Foyns selskap, men i 1899 ble hvalstasjonen solgt til et selskap som het Tanen. Hvalfangststasjonen lå like nedenfor det som er Johannes Nilsen Handleri i dag, men det er ingenting igjen av hvalstasjonen der.

Svend Foyn kapellet var det første Guds hus som ble bygget i Mehamn. Dette var opprinnelig et bedehus, som sto ferdig i 1887. Svend Foyn fikk allerede i ung alder en sterk Gudstro, og derfor synes han nok det var viktig med et kristent tilbud for fiskerne og sine arbeidere i Mehamn. Svend Foyn ledet selv møter for fiskerne i kapellet. Svend Foyns enke ga i 1898 eiendomsretten til bedehuset til Mehamn krets. Bedehuset ble i senere tid ombygget til kapellkirke. Denne kapellkirken ble vigslet i 1931.

På Storholmen i Båtsfjord ble det bygget en hvalfangststasjon i 1884/85. I 1881 bygde man opp en hvalfangststasjon også på Magerøya. Det var hvalfangere fra Vestfold som ville prøve seg her nord. Selskapet som bygde opp hvalfangststasjonen i Tufjord, var hjemmehørende i Tønsberg, og begynte med en hvalbåt i 1881. Den het Nordcap, og fikk skutt atten hvaler det første året og produksjonen kom i gang. Rester etter disse hvalstasjonene finner man blant annet i Tufjord. Rester av en steinkirke og jerngrytene som ble brukt til å koke ut hvaloljen ligger fortsatt i fjæra. Fascinerende.

Ifølge de offisielle tallene ble det i løpet av de førti årene fangsten varte fanget nesten 18 000 hval. Foyn anla landstasjon i Vadsø for opparbeiding av hvalene og produksjon av olje og guano. Foyns anlegg krevde ca. 23 årsverk og sysselsatte iblant opptil 18 dagleiere i tillegg.

Hans trankokeri leverte 1500 tønner tran i 1870, ti ganger så mye som de syv eldre trankokeriene til sammen. Femten år senere lå det over tjue slike landstasjoner langs kysten av Nord-Troms, Finnmark og Murmansk.  Eventyret nådde nye høyder på 1880-tallet, da var det over 20 selskaper som drev hvalfangst med hele 34 hvalfangstskip i Finnmark. Det var hele 6 hvalfangststasjoner bare på landsiden ved Bussesundet i Vardø på 1880-tallet.

 Fangsten var så stor at bestanden ble kraftig redusert. Dette reagerte fiskerne på.  De var av den oppfatning at det var hvalen som jaget torsken inn mot kysten.  Når det da ble flere uår på rad i fiskeriene utenfor Finnmark var det opplagt for fiskerne av det var hvalfangsten som var årsaken.  Da nyttet det ikke at hvalfangerne og datidens marinbiologer hevdet at hvalfangsten ikke var skadelig. Ja, saken var så viktig at den til og med ble drøftet i Stortinget.  Fiskerne krevde at hvalfangsten ble stanset! Etter at Stortinget i 1903 utsatte behandlingen av saken fikk fiskerne nok! Den 2. juni 1903 ble stasjonen i Mehamn grundig ødelagt. Man antar at mellom 700 og 1500 menn deltok i opprøret.  Flere andre stasjoner var også truet av ødelegging. Militære styrker ble sendt ut for å gjenopprette lov og orden. Hvalfredning ble vedtatt året etter! 

Rundt 1900 drev Norge hvalfangst verden over. På begynnelsen av 1900-tallet ble Vestfold og spesielt Sandefjord verdens hvalfangstmetropol.

For Finnmarks vedkommende ble det stans i hvalfangsten i 1904. Hva var igjen etter all denne verdiskapningen i Finnmark?  Lite! At hvalfangsten bidro til utbyggingen av helsevesenet i Finnmark kunne aldri bli mer enn et plaster på såret. Hoveddelen av hvalfangernes eventyrlige profitt forsvant uansett sydover.  Vi var fortsatt leilendinger og sto tafatt å så på at råstoffet i vår landsdel ble eksportert sørover hvor rikdommen ekspanderte.  Ikke rart skipsreder skips reder Anders Jahre kunne spandere rådhuset til Sandefjord kommune.  Riktignok kom de pengene blant annet fra hvalfangst i Sørishavet, men det er annen historie.

Her i Tromsø, er Skjelnan er kjent for hvalfangststasjon som var i drift her i perioden 1947 - 1971. Dette var da verdens nordligste landbaserte hvalstasjon og kokeri. I hovedsak var det vågehval som ble mottatt her, men også en del større hvaler som finnhval og spermhval ble levert. Vågehval er hvalarten det har vært drevet fangst av også senere. Hvalene var i hovedsak fanget i havet utafor Tromsø i perioden april - oktober. På det meste var opp mot 80 personer sysselsatt i døgnkontinuerlige skift for å ta imot hval, og det ble produsert hvalolje i store mengder i tillegg til hvalkjøtt. Hvalstasjonen var også et populært turistmål både for fastboende og tilreisende turister, og var i mange år Tromsøs absolutt største turistattraksjon. Til de besøkende ble det solgt suvenirer som barder, små flasker med hvalolje og lignende.

Heldigvis er det ikke helt slutt på hvalfangsten i Norge. Vi driver såkalt forsøksfangst hvert år i Nordland, så vi kan i perioder av året fortsatt kose med en fersk hvalbiff. Helst med løk!

 Ingen kan snuble over en hval uten å vite det. Ikke vi heller – “ de tre gamle menn “. Vi snubla over jerngryter på Tunes ytterst på Magerøya. 

På nettet fant vi utallige artikler om hvalfangst i nord – mest i Finnmark. Vitenskapelige og vel dokumentert. Så til slutt kommer det noen små drypp om hvalfangsten i Finnmark. 

-        Sven Foyn fra Tønsberg. Må ha vært en merkelig mann. Full av ønske om å bli rik og med en gudstro langt over middels. Han så på seg selv som guds forlengede arm. Hvalene hørte ikke hjemme i skapelsesberetningen - så han gjorde så godt han kunne med å ta livet av så mange som mulig.

-         Sjøsamene ble skattlagt på slutten av 800-tallet av kong Alfred i England. Han ville ha tauverk av sel og hvalskinn. I Altafjorden er det funnet hvalharpuner som er 2000 år gamle.

-       Straffanger i England og Norge kunne bli frigitt sin straff ved å bli med på hvalfangst. Noen engelske fanger ble tatt med til Spitsbergen til et hvalkokeri – men valgte å bli med tilbake til fengsel.

-        De som jobba på dekk med å flense hvalen måtte ha pigger under skoene. Så glatt at de kunne bli skylt på havet uten.

Vi – “ de tre gamle menn “ forundrer oss over to ting.

-          Hvorfor har ikke dette ranet av Finnmark fått mer oppmerksomhet?

-          Hvorfor er det ikke skrevet en roman om hvalfangsten i Finnmark?

 Svaret er kanskje at de som skrev historien aldri så en hval i Oslofjorden.

Deltakere:  Terje 

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann