EN HYLLEST TIL VÅRE MØDRE!

 

Vi – de tre gamle menn – to fra Finnmark og en fra Oslo – har en ting felles. Vi har mødre. De var kvinner som jo mødre ofte er. De var født før andre verdenskrig under veldig forskjellige omgivelser/forhold.

De var kvinner som valgte å bli mødre. Traff kjekke menn ( våre fedre ) – hadde sex – møtte kanskje flere andre kjekke menn også – og der kunne jo våre historier slutta før de var begynt. Vi kjenner ikke til våre mødres ungdomsliv – deres ønske om å bli mor til et barn. Deres ønske om å bli mødre til oss tre.

Mor/mødre er med andre ord en yrkestittel – noe man ønsker å bli. Utdannelsen tar 9 måneder. Trenger ikke skolebøker – en belærende professor og et auditorium. Men godt med gode råd fra andre som har tatt utdannelsen før. En utdannelse som går på kroppen løs. Vi – sønner av våre mødre – skjønner ikke hva denne utdannelsen innebærer. Tror vi kanskje heller ville gått på et auditorium og hørt på en professor. Sluppet unna å få en forandra kropp som til eksamen innebar mye smerte. Sluppet unna å få et vitnemål som krever en innsats resten av livet.

Yrkestittelen mor/mødre har alle som har tatt oss inn i verden. Vi er usikre på hvilken status denne utdannelsen har i våre dager.

Vi velger derfor å fortelle våre historier om 3 mødre som besto eksamen. Som tok resultatet på strak arm selv om barnefaren kanskje mente det ligna mest på et skrukketroll.  

En Oslo - historie.

Min mor – Solveig – hadde tatt utdannelsen en gang før. En eldre bror. Mulig hun måtte gå opp til ny prøve. Mangel på kondom - eller et ønske om å fylle rollen hun hadde utdanna seg til - slik hun ville ha den? Hun tok husmorskolen ( ett år ) for å bli husmor til en mann og barn. Hun skapte sin egen arbeidsplass. Hun var ingen nyskaper – mange gjorde det samme på den tida. Etter 5 år med krig – ville hun ha et trygt liv med harmoni og velvære. Det mest dramatiske hun opplevde var evakueringa av byen da ryktet kom at engelskmennene ville bombe byen - og da Max og gutta sprengte litt her og der. 

Hun ville ha harmoni og velvære – og hun skapte harmoni og velvære. Ingen konflikter – mye ros – aldri skjenn. Klart jeg ble bortskjemt. Alt var i orden til enhver tid – bare “ God-ord “. Så til alt var i orden – at alle hadde det bra. Vi hadde strøm og vann og et vannklosett som var på den andre siden av gårdsplassen i bygget der min far var vaktmester. I byen kunne lite gjøres annet enn å kjøpe mat. Derfor ble min mors oppgave å forvalte “ husholdningspengene “ så fornuftig som mulig. Vi sulta aldri. Vi hadde alltid rent tøy. Hun gjorde at vi tre andre ( far og to sønner ) kunne gå ut i livet og realisere våre drømmer – bygget på hennes drøm om harmoni og velvære.  Hun var ingen nyskaper – men hun hadde evnen til alltid å være der. Ingen store ord – men en omtanke for andre som var enorm. Hun tålte at jeg brøt ut og gikk. Fikk alltid komme tilbake. Et vakkert menneske.

To mødre fra Finnmark:

Vi har vokst opp med mødrer som snakket lite om krigen og det vonde de så, og frykten å redselen de følte. Flukten fra okkupasjonsmakten satt sitt preg i demmes sinn. Dem tok  morsrollen alvorlig selv om det var vanskelig, og selv om de ikke hadde alle hjelpemidler slik som vi har i dag og fedre til avlastning, og dem ga omsorg overfor sin barn og naboens selv om dem ikke  var så opptatte av karriere. Våre mødre hadde verdens viktigste jobb og var tilgjengelig 24 timer og 365 dager i året. Men er det noen her i samfunnet som fortjener en hyllest, så er det nettopp mødrene. Mødrene er våre hverdagens helter uten betalt overtid.

Hun som tryllet frem de god kjøttkaker med brunsaus og for ikke snakke om hjemmelaget nybakte brød med brunost på. 

Min mor kom til Finnmark rett etter krigen og var med på gjenreisingen. Hun kunne fortelle om de enkle kårene det var i brakkene i Finnmark. Henting av vann i bøtter, laging av mat på vedfyrte ovner måtte hun sørge for. 

Det ble bedre når boligene ble permanente. Men fortsatt frem til 60- tallet skjedde det meste av oppvarming og matlaging på vedfyrte ovner. Jeg husker godt når jeg ble satt til å finhugge veden som skulle brukes til opptenning om morgenen - og ikke minst når klesvasken skulle kokes i ei stor gryte som også var vedfyrt. Jeg hadde inntrykk av at det var konkurranse mellom nabokonene om hvem som hente ut den hviteste klesvasken. Hver lørdag ble vi barn vasket i en sinkbalje, husker muligens feil når jeg minnes at det var konkurranse å være den første til å vaskes! Det var mye fysisk strevsomt arbeide for mødrene på den tiden.

For vårt vedkommede ble det mye lettere på -60 tallet når økonomien blant folk flest ble bedre, også i Finnmark. Det var på denne tiden elektrisk komfyr og vaskemaskin gjorde sitt inntog. Det lettet husarbeidet meget for mødrene. Man kunne neste høre et lettelsens sukk i bygda.

Også når skolearbeidet skulle følges opp var mødrene viktig! Poden hadde nok lett for å finne mer morsomme ting å gjøre enn å lære gloser, matematikk og hva vikinghøvdingene het. Men skulle det bli skikkelige folk av oss måtte også skolearbeidet prioriteres. Det ble ikke bedre før alle barna var ferdig med utdannelsen.  Mødrene som hadde flere barn - noe som var vanligere på -50 og -60 tallet enn i dag.  Min mor tok nok artium minst 4 ganger!

Vi har all grunn til å være takknemlig for mødrene våre som hadde det fulle og hele ansvaret for oppdragelsen av oss - og som bestyrte hus og hjem slik at vi alltid hadde mat på bordet og rene klær å gå ut i.  Fedrene på denne tiden hadde fullt opp med å tjene penger til familien - og mange var i stor grad opptatt av gjenreisningsarbeidet som nok varte langt ut på 60 tallet.

Det skulle jo bli skikkelige folk av oss!

Deltakere:  Terje

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann.

VÅRE FISKERIER

 

Vi – de tre gamle menn – har aldri rodd fisket på yttersida. Aldri trukket garn i Lofoten eller snurrevad på Finnmarkskysten. Aldri levert nytrukket torsk i Kamøyvær.

Vårt forhold til fiskeriene består av frossenfisk (pakket i Kina) – fiskepudding og nydelig ferskfisk direkte fra fiskeren eller hos Dragøy på Jekta. Litt selv fangst har det blitt på solvarme sommerdager langsmed land.

Så hvorfor bryr vi oss? Nei – vi har vært på Ølhallen og blitt fortalt at 7 av 10 fisk fanget av norske fartøy går ut av landet. Det skaper 20 000 arbeidsplasser utenfor Norge. Ja – men sier en av oss gamle: den fisken tilhører jo fellesskapet. Da setter den gamle mannen sine øyne i oss – fulle av sjøvann og øl - og sier: ja – det var den gang det. Ikke rart vi lurer på forvaltninga av vår største fornybare ressurs.

En av oss er født og oppvokst i Vardø på 50-60 tallet. Vi to andre reiste rundt i Troms og Finnmark i jobbsammenheng. Vi kom til levende kystsamfunn – butikker – store ungeflokker – velstand og stolthet. De rodde i fjorden – langs kysten. Brukte redskaper som ikke tømte neste års høsting av havets rikdom. Leverte førsteklasses vare.

Tror ikke de visste hva ordet kvoter innebar. De høstet av et overskudd som alle gjør som har skjønt mer enn kapitalmakta gjør. De bor kanskje i Berlevåg og vet at samfunnet rundt dem er avhengig av det de gjør. Vakkert - spør du oss – de tre gamle menn.

Men så kommer “ The fishy cowboys “ fra Møre med regjeringa i ryggen.  Røkke red frem over havet – nedla Findus i Hammerfest – utarma kysten og Havøysund. Vardø så fisken gli forbi til dype lommer på Møre. De hadde kai – de hadde topp moderne fiskemottak. Men nei – kystfolket var satt på sidelinja av kapitalkreftene. Må ha vært bra rart å se fullasta trålere med frossen fisk (sekunda vare) seile forbi. Frekkhetens nådegave. Tenk å seile forbi Vardø – Berlevåg – Havøysund – Hammerfest for å levere til de 2 store frysesentralene i Norge. Tromsø og Gardemoen. På tur til Kina mens sløyeknivene ruster i nord.

Den hvite mann lurte indianerne med speil og glasskuler. Røkke kom med en stresskoffert full av penger. Og kystfolket – de som var nerven i landsdelen ble rike – men de solgte arvesølvet. Mye penger er bra fint – men hva så?  Husøy og Senjahopen skjønte det - og ser på morgendagen med smil i munnvikene. 

Norges Kystfiskarlag ser at Riksrevisjonen sin rapport gir en reell beskrivelse av utviklingen i næringa i perioden, både når det gjelder konsekvenser av ført politikk og forvaltningspraksis.

Rapporten underbygger vår oppfatning av at ensidig hensyn til økt lønnsomhet i flåteleddet har svekket og utarmet mange lokalsamfunn, og ført til en mindre variert fiskeflåte med betydelig færre og større fartøy, særlig i lukka fiskeri. Vi har forelagt myndighetene vår bekymring og har flere ganger spilt inn problemstillinger ift. uheldig utvikling, men opplever ikke å ha fått gehør for det i byråkratiet. Vi opplever at direktorat og departement gjennom dispensasjoner i praksis har drevet aktiv politikkstyring som i ettertid viser seg å binde politikere, noe som er en fryktelig uheldig utvikling

Hensikten med strukturering var å bygge ned overkapasitet i flåteleddet, men i stedet har vi vært vitne til en betydelig kapasitetsoppbygging gjennom større fartøy med store strukturkvoter. Utviklingen har visket ut skillet mellom kyst- og havfiskeflåte, og gitt en ny havgående flåte som i dag fisker på kystflåtens ressursgrunnlag. Det skaper legitimitetsutfordringer for gjeldende ressursfordeling mellom gruppene og utfordrer dagens definisjon av begrepet kystflåte.

Det ser vi i praksis når de største kystkvotefartøyene på over 50 meter utkonkurrerer fiskebåter på under 10 meter på de kystnære fiskefeltene gjennom overlegen fangstkapasitet. Dette begrenser den minste flåten sin ressurstilgang, og kvotene refordeles til større fartøy. Norges Kystfiskarlag har flere ganger foreslått en kvotebytteordning fremfor refordeling for å få en mer balansert fordeling. 

Riksrevisjonens funn må brukes til å rette opp de utilsiktede konsekvensene av politikken, slik at reguleringene følger sentrale fiskeripolitiske prinsipp og målsetninger.

Uheldig forvaltningspraksis.

Det er problematisk at fiskerinæringa har vært styrt av et dispensasjonsregime, hvor endringer blir til gjennom dispensasjoner som igjen blir omgjort til praksis, og deretter innbakes i forskrifter. Byråkratiet driver på denne måten aktiv politikkstyring, noe som er svært betenkelig. Riksrevisjonens kritikk må derfor medføre endringer, både når det gjelder kvotepolitikk og forvaltningspraksis.
Myndighetene kan ikke fortsette med å vedta endringer i kvotesystemet uten å vurdere samfunnsmessige konsekvenser. I tillegg til å utrede hvilke konsekvenser endringene får for fiskeflåten, må det dermed også utredes hvilke konsekvenser man får på landsiden. Før det gjøres større endringer i kvotesystemet, må det være et opplagt krav at myndighetene utreder og vurderer hva endringene betyr for landingsmønster, sysselsetting og verdiskaping i kystsamfunn. Fiskerimyndighetene kan ikke fortsette å ignorere Havressurslovens §1.

Finnmarksmodellen har blitt endret.

Finnmarksmodellen var opprettet for å ha en differensiert flåte med en fast andel av totalkvoten for hver fartøylengdegruppe, men etter åpning for å flytte kvoter fra mindre fartøy til større fartøy har modellen isteden etter hvert blitt et skille som skaper differensiert kvotestørrelse - hjemmelslengdegruppe. Det som ble gjort i behandlingen av kvotemeldingen var å vedta en permanent flytting av kvantum fra mindre båter og oppover i hele systemet etter dagens faktiske fartøylengde.
Resultatet er at såkalt «stor kyst» besitter nærmere 50 prosent av kystflåten sine kvoter, og fiskes av fartøy som etter vårt syn er havgående flåte. På denne måten er Finnmarksmodellen blitt utradert. Store kvoteandeler er flyttet fra sin opprinnelige gruppe til større fartøy.
Kystfiskarlaget mener at man må ta et steg tilbake og få refordelt ressursene slik som de skal fordeles for å opprettholde en variert flåtestruktur med lokale ringvirkninger.

Håndtering av strukturkvoter et viktig virkemiddel.

Riksrevisjonens funn må brukes til å rette opp de utilsiktede konsekvensene av politikken, slik at reguleringene følger sentrale fiskeripolitiske prinsipp og målsetninger.

Vi har hatt to former for struktur i fiskeflåten for å øke lønnsomheten i flåteleddet, pengebasert struktur og strukturkvoter. Det felles prinsippet har vært at et fiskefartøy med kvote skal ut av fiske og fiskerettigheten tilbakeføres samfunnet. Så har man da enten fått penger fra strukturfond som alle fiskere har måttet betale til, eller fått ekstra kvote for en periode på noen år som betaling for en fiskerettighet.

Strukturkvote er altså en tidsbegrenset næringsbetaling for å gi fra seg en fiskerettighet. Tidsbegrensninga gjør at verdien på fiskerettigheten som oppgis til fordel for strukturkvoter kan avskrives skattemessig. Samfunnet er på denne måten med på å betale for struktureringa, og staten kan i praksis, om det er politisk vilje, omfordele dette kvantum for å gjenopprette en balansert fordeling av ressursene. Finnmarksmodellen som var en omforent fordeling mellom flåtegruppene på datidens premisser, er i dag totalt utvasket på bekostning av de minste fartøyene.

Vi mener at det viktigste grepet for å rydde opp er riktig håndtering av strukturkvoter og strukturgevinst når tidsbegrensninga utløper. Betydelige kvoteandeler vil bli omfordelt innad i flåten, og myndighetene sin håndtering av det spørsmålet vil være helt avgjørende for å opprettholde en differensiert og fiskereid kystflåte. Det påvirker landindustrien sin tilgang til råstoff og kystsamfunn sin mulighet til å ha fiskeri som en betydningsfull næringsvei i årene som kommer.

Distriktspolitisk fordeling av strukturkvotekvantum er ei absolutt forutsetning for å sikre hele kysten forutsigbare rammer. Å la strukturkvotene følge fartøy til ny lengdegruppe og bli fordelt kun internt i de gruppene ved tidsbegrensningens utløp mener vi er et brudd på de inngåtte strukturavtalene, men også svært uheldig sett i lys av det Riksrevisjonen påpeker. 

Riksrevisjonens konklusjoner var kjent før Stortinget behandlet nytt kvotesystem og vi mener det er svært uheldig at man vedtar en ny permanent inndeling uten nærmere analyse av konsekvenser for landingsmønster, sysselsetting og verdiskaping i kystsamfunn. Slik svekkes fiskerilovgivningen sine formålsparagrafer.

Rekkefølgen avgjørende.

Etter at hjemfall og fordeling av strukturkvote er gjennomført kan overgang fra hjemmelslengde til faktisk lengde tre i kraft og avvikling av samfiske ordninga skje.

Vi mener det er bra at gruppen under 11 meter ikke skal gis adgang til strukturkvoteordning og at samfiske ordningen på sikt skal avvikles. Det er etter vårt syn en viktig forutsetning for framtidig rekruttering til fjord- og kystfiske.

For at den denne flåtegruppen skal ha tilstrekkelig driftsgrunnlag inntil hjemfall og omfordeling av strukturkvoteandeler er et faktum, må det for å få samfiske stilles krav om aktivitet utover torskefisket og at det er mannskap på båtene, og ikke et enmannsfiske.

Vi mener at kystfiskeflåten over 28 meter må regnes som havfiskeflåte i reguleringssammenheng og avregnes havfiskeflåten sine kvoter. Vi trenger en eierskapsbegrensning for å motvirke ytterligere konsentrasjon av kvoterettigheter og beholde en fortsatt fiskereid flåte.

Kilde: norgeskystfiskarlag.no

Deltakere:  Terje

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann.

Gjenreisningshus

Vi som bor lengst nord i vårt langstrakte land har alltid vært et fredelig folk. Krigere har historisk sett alltid kommet sørfra. Da 2. verdenskrig kom var det en ulykke – også i nord, men avslutningen på krigen var for Finnmark og Nord-Troms vedkommende vårt lands største katastrofe, og det er så meget mer sørgelig som det var så meningsløst. Øst-Finnmark ble frigjort allerede høsten 1944, da russiske soldater ankom Bjørnevatn 25. oktober 1944. Finnmark og Nord Troms opplevde dramatiske hendelser de siste krigsmånedene, evakuering og nedbrenning av hus og hjem.  Ca. 12 000 hus ble brent, i tillegg kommer kirker, uthus forretninger, kaier osv.

Statsminister Einar Gerhardsen oppsummerte katastrofen og hovedutfordringene da gjenreisingen av det nedbrente og utbombede Nord-Norge skulle starte etter andre verdenskrig: «I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker.»

Den evakuerte befolkningen av spredd over hele landet, men da freden kom ville alle hjem så fort som mulig for å gjenreise sine hjem.  Det var mangel på nær sagt alt i de krigsherjede strøkene, minefare til sjøs og på land. Telefon, strøm og vann var ikke tilgjengelig den første tiden, og selvsagt bolig. Myndighetene nedla derfor forbud mot å reise før forholdene var lagt bedre til rette. Mange reiste likevel.  

Den første etter-krigsvinteren var ekstra kald og hard. Folk frøs, men de var likevel optimistiske. De skulle holde ut, for alt skulle bli bedre enn før. Myndighetene måtte godta en midlertidig, provisorisk gjenreisning og hjalp folk med bedre boliger ved å ordne med frakt av brakker.

Organiseringen av gjenreisingen, både husbygging og infrastrukturen ble ledet av Gjenreisings-kontoret. Det var svært krevende å skaffe materialer, transport, håndverkere og penger som trengtes for å iverksette gjenoppbyggingen for å erstatte de 12000 ødelagt husene. Fra myndighetenes side ble det prioritert å bygge flest hus så fort det var råd. De midlertidige husene var mangelfulle på mange måter. Derfor ble det i mange år etter krigen streng rasjonering av materialer i hele landet. Så mye som mulig skulle nordover slik at innbyggeren i Nord Troms og Finnmark kunne få seg permanente boliger.

Det ble også en jobbetid for håndverkere i denne hektiske tiden, og prisene som snekkere og murere kunne forlange nådde nye høyder. Dermed ble det attraktivt for håndverkere også i Sverige og Sør Norge å reise nordover. Og mange ble her i nord.

Gjenreisningshuset skulle reises i flere typer og størrelser. Man ønsket å bevare nordnorske byggetradisjoner, men folk mente at gjenreisningen førte til et brudd med lokale tradisjoner innen håndverk og byggekunst. Imidlertid måtte de gamle tradisjonene vike for at den massive oppgaven med å skaffe folk gode hus så snart råd var. De aller fleste midlertidige boligene var, forsiktig sagt, enkle.

Vi vil heller ikke glemme de som ikke fikk lov, dvs tilskudd og støtte for å gjenreise hjemmene sine. Det var gjerne avsidesliggende bygder med få innbyggere. Ikke desto sårende for de det gjaldt. I Vardø ønsket myndighetene å gjenreise på fastlandet og ikke på øyene. Der måtte myndighetene gi seg, byen ble gjenreist, og den gamle Pomorhovedstaden i Norge har i dag både tunell til fastlandet og egen flyplass.

Byggetradisjonene i nord tufta på russisk – finsk – samisk og norske tradisjoner. 

Grunnrissene i de standardiserte husene som myndighetene prioriterte hadde et grunnriss på 50m² med kjeller og loft med 2 til 3 soverom. Altså nokså like. 2/3 av bolighusene ble bygd etter typetegninger som enten var utarbeidet av Boligdirektoratet eller av distriktsarkitektene. 60 % av typetegningene tok utgangspunkt i den såkalte korsplanløsningen. Dette var et planprinsipp mange kjente fra før krigen, hvor alle rommene var konsentrert rundt pipen.

Det går mange historier om menn og kvinner som kom hjem sent – og la seg i feil hus og soverom. Det var kanskje en av grunnene til at man prøvde å ha forskjellig farge på de ellers ofte like husene.

Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms skapte derfor langt på vei et brudd med gamle tradisjoner innen håndverk og byggekunst. Det varierte bygningsmønsteret som før krigen hadde preget landsdelen var mer eller mindre borte. Sosiale skillelinjer, etniske tradisjoner og forskjeller ble mindre synlige. Det skal samtidig nevnes at for mange innebar de nye husene også for mange en vesentlig standardheving.

En konsekvens av gjenreisingen er at det på nordsiden av Lyngenfjorden var det til langt ut på 1970-tallet synlig at husene var nyere enn på sørsiden.  En av De 3 Eldre fikk i 1970 besøk i Tromsø av sin bror som var bosatt i Alta. Det var første tur utafor hjembygda for den unge mannen på 12 års.  Etter å ha vært på sightseeing i Norden Paris spurte han: ”Hvorfor er det nesten bare gamle hus her i Tromsø?” Sånn kan det gå.  Farlig å si at en slik katastrofe som nedbrenningen av Nord Troms og Finnmark fører noe godt med seg…….

De nye husene skulle også finansieres. Den erstatningen folk fikk for krigsskadene ble tatt hånd om av Husbanken, og sammen med erstatningen skulle gunstige lån i banken gi grunnlag for en bedre standard på de nye boligene enn førkrigsbebyggelsen hadde hatt. De fleste gjenreiserne vegret seg mot å bli bundet av lån, og derfor bygde mange bare for erstatningsbeløpet og gjorde det meste av arbeidet selv. Flere bygde sitt nye hus på grunnmuren av førkrigshuset, og der det tidligere sto et to-etasjers hus, rakk erstatningsbeløpet til en bolig i én etasje.

Det tok over ti år før antall boliger var kommet opp på førkrigsnivå. Tidlig i 1960 erklærte myndighetene gjenreisingen for fullført og rasjoneringene opphørte. Onde tunger sier at en statsråd hadde vært på rundreise i Finnmark og sett alle påbyggene på gjenreisingshusene og konkludert med at nå måtte vel arbeidet være fullført ---og materielt var det vel det!

Vi har vært på nettet for å se som finnes av informasjon om hva som fantes før tyskerne fant fram fyrstikkene. Vi ble overveldet! Vi ante ikke at hvordan folk bodde før høsten 1944 var gjenstand for så mye interesse. Vi tviler på at våre boliger vil bli viet like stor oppmerksomhet om 75 år.

Samene bygde sine gammer langt tilbake i tid. Tilpassa reindrifta – det nomadiske livet. De brukte det naturen ga. Bjerketrær – never og torv. De tok det de fant. Varme om vinteren –  kjølige om sommeren. De første var rundformet med ildsted i midten og med en åpning (ljore) i taket. Etter hvert ble de utforma mer rektangulært. Den ble kalt for “ nordmannsgammen “.  Det ga større takhøyde og med et ildsted med pipe slapp de å oppholde seg i røyk innendørs. Gulvet var som oftest den bakken det sto på. Utover 1800-tallet ble det å bo i gamme sett på som noe mindreverdig.

Den øvrige bebyggelsen ble stort sett til ved hjelp av russetømmer som rak i land – og trevirke/tømmer og never som russerne kom med. I Gamvik – helt nord på Sørøya – ble fjøs – hus – naust og stabbur reist ved hjelp av det de fant i fjæra.   

I østfinnmark ble det bygd våningshus og fjøs/låve sammen. Såkalte Varangerhus. De var tilpasset det barske klimaet. Man slapp å gå ut i stormen for å se til dyra. Det er trolig noe russerne brakte med seg fra sine hjemtrakter.

Kvenen kom med sine tradisjoner. De bygde først en sauna – så hus rundt et tun. 

De var utmerkete håndverkere. De lafta husene med det noen kaller “kvensøm” som krevde stor dyktighet med øksa. Hjørnene på husene ble nesten limt sammen ved at stokkene ble bundet sammen. Den ene stokken bandt den andre kun ved hjelp av dyktig øksearbeid. Til taktekke brukte de oftest never. Som gode smeder lagde de hengsler – kroker ol. De påvirka husbyggingen i nord på en positiv måte.  

I dag finner vi ikke mange hus bygd etter gamle tradisjoner. Det er et savn for mange. De standardiserte byggene som føres opp etter Norsk Standard osv. som kreves i dag, mangler sjel, personlighet.  På mange måter ligner de litt på Gjenreisingshusene, de er ofte svært lik hverandre

Blir det da noen konklusjon?
Gamle byggetradisjoner har gått tapt, til gjengjeld vi fikk mange moderne hus etter krigen som for mange var et løft i bokvalitet.

Naturligvis var nedbrenningen en katastrofe for Norge og de som ble rammet. På den annen side opplevde folk at storsamfunnet støttet de slik at de fikk nye boliger så fort rå var. Det var ikke i Norge som i mange andre krigsrammede land at den enkelte var overlatt til seg selv å skaffe seg ny bolig.

Vi er stolt over å bo i et land hvor Staten tar slikt ansvar!

Deltakere:  Terje
                  Jonny
                  Alf Den tredje mann

Overvåking. ( Det er godt katten er hjemme hvis musa skal danse på bordet)

 

Vi tre eldre menn sitter nok en gang på "vår" kafe med kaffe og vafler. Utstyrt med hver vår mobiltelefon kan vi nåes over alt i verden, og vi kan nå slekt og venner over alt. Egentlig et under, denne lille dingsen på 14x7 cm. Forresten et høvelig format, den går jo greit i brystlomma på skjortene våre.

Tidlig på 1990-tallet kom mobiltelefonene inn i vår verden. Et under - vi beundret miraklet, tenk å ringe uten en tråd!  Omtrent samtidig kom Internett inn i vår verden for fullt. Nå kunne vi sende brev trådløst, uten å bruke posten, og det var fremme på sekunder.

Neste skritt var å gjøre seg kjent med "World Wide Webb", det store internettet. Mulighetene som etter hvert dukket opp synes fortsatt den dag i dag å være grenseløs.
Google, Microsoft, Android, Apple, Facebook og andre selskap som vokste opp på rekordtid var navn vi etter hvert ble kjent med, og de muligheter vi har for å hente informasjon og administrere oss selv.

Vi går jo ikke i banken lenger, den har vi jo hjemme på datamaskinen vår. Vi sender ikke brev, vi mailer - på bekostning av masse arbeidsplasser i gode gamle Posten. Verden er i forandring - og vi tre eldre menn klarer i fellesskap å holde tritt med utviklingen.

I den senere tid har vi blitt litt lettere bekymret. Er det bare goder med denne elektronikk styrte utviklingen som begynte for ca 30 år siden. Godene ser vi, det er lettere å kommunisere med banken, offentlige etater og slekt og venner. Vi leser at vi etterlater oss spor når vi er på nettet. Googler vi etter sydentur (ikke i disse tider!) eller ny bil dukker det opp reklame for sydentur med feks TUI 2 dager senere. 

Det samme med forslag til ny bil. Litt irriterende, vi har jo ikke bedt om det. En følelse av at noen henger over skulderen vår å følger med på hva vi gjør.

Ekkelt. 

Vi er blitt oppmerksom på overvåkingskameraer i varehusene vi besøker, hvem følger med på hva vi gjør?

Vi blir beroliget med at det er til vårt eget beste, opptakene blir lagret i 48 timer og skal brukes dersom det skjer noe kriminelt. 

OK, men vi liker det ikke helt.

Men vi gjør jo ikke noe galt - ihvertfall ikke etter at vi passerte 70, så da får det passere. Det er jo egentlig til vårt eget beste at kameraene er der.

Så registrerer vi at vår faste butikk kjeder (Coop og Rema 1000 og Kiwi) registrerer hvilke varer vi kjøper. Vi får fra tid til annen tilbud på akkurat det pålegget og den sjokoladen vi kjøper noenlunde regelmessig. De lagrer altså våre varekjøp og bruker de til å gi oss tilbud. 

Det samme gjør våre banker, vi bruker naturligvis ikke kontanter lenger, plastikk kort er praktiske, men legger spor.

Slik sitter vi å diskuterer, vi har jo noe å skjule. Men kontroll av våre privatliv øker.

Grensen mellom overvåking og å gi beskyttelse kan være flytende. På den ene side føler de fleste av oss et ubehag ved tanken på å bli overvåket. Vi tenker på kameraer som ser hvor vi går og på George Orwells 1984. På den annen side velger de aller fleste nordmenn frivillig å la seg overvåke av selskaper som Google og Facebook, som på mange måter er langt flinkere enn vårt eget politi til å samle inn sensitive personopplysninger.

Det er ikke her vi er bekymret - av og til irriterte - men til tider leser vi i aviser at kjendiser har fått "innbrudd" i mobiltelefonene sine. Hacking heter det visst. Tyveri av bilder kan være kjedelig.

I dag leste vi at noen hadde begått innbrudd i datamaskiner på Stortinget og dokumenter.  Slikt blir vi urolig over. Dette kan jo gå utover landets sikkerhet. Vi husker jo også datainnbruddene Snowden gjorde i datamaskiner til det amerikanske forsvaret og avslørte krigsforbrytelser og ulovlig overvåking av trafikk på internett.

Slikt blir vi jo urolig over.

Verre er jo deler av deler av den teknologiske utvikling.

I stadig flere land tar de i bruk overvåkingskameraer som kan kjenne igjen ansiktet på mennesker.  Nylig leste vi at politiet i Peking gikk inn på et stadion med over 20 000 personer og, plukket ut en person som var ettersøkt. Det sier noe om presisjonen på utstyret. Politiet i USA, Storbritannia og andre land har tatt slikt overvåkingsutstyr i bruk. Godet er effektivisering av politiarbeidet. 

I et totalitært land langt fra Norge har de drevet elektronisk overvåking til et nivå som begynner å ligne på Georg Orwells "1984", gitt ut i 1949! 

En norsk kvinne har bodd fem år i Kina, og forteller om sine opplevelser. Hun hadde venner som ble kalt inn til intervju etter å ha delt politiske vitser i sosiale medier.  Hun kunne fortelle hvordan det er å bli overvåket og gitt en sosial skår av myndighetene. Skårer du dårlig, kan du få problemer med å få utstedt pass eller barna dine kan få problemer med å komme inn på skolen de vil. Til og med dine venners skår, kan påvirke din skår. 

Er vi på vei mot noe lignende her også?

Neppe - men vi må kanskje følge med i samfunnsdebatten. Effektivisering av offentlig forvaltning er bra, men det må ikke gå på bekostning av borgernes sikkerhet.  Vi leser om lekkasjer i f.eks. politiet og sykehusjournaler.  

Hva med telefonene våre som vi var så begeistret for da vi fikk de på 1990 tallet?

Jo, nylig kunne vi lese at et britisk firma hadde anskaffet data fra apper de fleste av oss har lastet ned på mobilene våre. Disse appene laster ned våre posisjoner som igjen kan overføres, uten at vi vet det, til ulike selskap.

NRK har kjøpt informasjon om nordmenns bevegelser fra et britisk firma. Selskapet har forretningsadresse i hjertet av London, og oppgir på sine nettsider at de «gjør presise data tilgjengelig for alle».

Dataene NRK kjøpte viser nøyaktige posisjoner for 140.000 mobiler og nettbrett fra 2019. Informasjonen stammer fra ­apper nordmenn har installert. Datapakken kostet 35.000 kroner og viste hvor enkelt det er å kartlegge deler av livene til militært personell.

Flere av personene NRK har funnet er offiserer med inngående kunnskap om Forsvarets svakheter og styrker. Andre har tilgang til sensitive områder. Det gjaldt blant annet en soldat som har oppholdt seg på området til Forsvarets fremste elitesoldater, og en person som har oppholdt seg på en av Etterretnings­tjenestens stasjoner i Nord-Norge. 

Så der sitter altså vi tre gamle menn og vet at vi er omgitt av digital overvåkning av oss – borgere i kongeriket. Vi er ikke så bekymra på egne vegne. Vi er ikke medlem av en terroristcelle – snakker svært sjelden med utenlandske agenter og snekrer ikke på bomber i kjelleren. En av oss er medlem av Tromsø Havpadleklubb – og han er tilfreds mht. at digital overvåkning kan finne han hvis han ender på en øde øy.

Vi opplever størst risiko når de som overvåker oss står med laser i 60-sonen.

Men vi har stor respekt mht. å bli overvåket. Vi har opplevd det på kroppen! Våre mødre var rene overvåkningssentraler i egen person. Ikke elektronisk – men face to face. Hvor har du vært – hvem var du sammen med – hvorfor er du så sein – hvem var hun med det lyse håret – har du røkt eller drukket osv. De mente det nok vel – tror det var tufta på omsorg og engstelse Vi skulle ikke rote oss bort og bli femtekolonnister i familien og nabolaget. Tør ikke tenke på hvordan oppveksten hadde blitt hvis mobilen hadde vært tilgjengelig.

Digital overvåkning er på mange måter mindre belastende enn å stå der skolerett og slite med svarene.

Hun sa det var av omsorg og engstelse. Vi er ikke så sikre lenger – våre mødre er borte og vi vet ikke helt om de som følger våre digitale spor tenker på det samme.

Omsorg og engstelse.

 Deltakere:  Terje

                  Jonny
                  Alf Den tredje mann

Kvenene kom – og de ble ønsket velkommen i Ruija.

 

Det er onsdag – og vi tre gamle menn sitter som vanlig på kafe med hver vår kaffe og vaffel. Ingen av oss kommer fra Tromsø. Som de fleste i byen er vi tilflytta. To fra Finnmark og en fra Oslo. Vi mimrer litt om gamle dager. Den ene finnmarkingen kan huske at hans bestefar snakka både norsk – samisk og kvensk. Kvensk? Dermed begynte undringen om kvenene. Hvem de var og hvorfor. At de kom fra Finland hadde vi fått med oss

Kvener har levd på Nordkalotten i uminnelige tider. Kjerneområdet var Bottenviken, langs Tornedalen og nordover til ishavet. Begynnelsen på de kvenske bosettingene i Nord-Norge er ukjent. 

Kvenbegrepet er likevel langt eldre, ordet kven er brukt om ulike grupper til ulike tider, fra middelalderen og opp til i dag, for å beskrive etterkommere av finsktalende som har emigrert til Nord-Norge fram til andre verdenskrig.

Området rundt den nordlige delen av Bottenvika kalles Kvenland, Quenia og lignende. i ulike historiske kilder, slik som Olaus Magnus' kart fra 1500-tallet, Ottar fra Hålogaland og flere. Den finskspråklige befolkningen her ble betegnet som kvener. Kvener er altså navnet på den finsktalende minoriteten som har brukt og bebodd Nord-Norge fra 1500-tallet og framover, eller kanskje enda tidligere.

I flere innvandringsbølger som skyldtes krig og hungersnød i Nord-Finland og Nord-Sverige, bosatte finsktalende mennesker seg i fjordområdene fra Lyngen i vest til Varanger i øst, og noen dro også til Sør-Troms og Nordland. På 1800-tallet ble i tillegg mange kvenbarn sendt med flyttsamene til Astafjord-området i Sør-Troms på grunn av uår og nød i Nord-Sverige.

Til Øst-Finnmark startet innvandringen først på 1800-tallet. Årsaken til den økende innvandringen var kriger og uår. 

Men lenge før det har det pågått en vandring mellom kysten i nord og Tornedalen og områdene rundt Bottenviken. Kvenene kom over for å fiske i fjordene her nord lenge før den store innvandringen startet. Det foregikk også en utstrakt handel over grensen tidlig, blant annet var Skibotnmarkedet et åsted for denne handelen allerede fra 15-1600-tallet.

Den kvenske bosettingen av Nord-Troms og Finnmark var særdeles viktig for den dansk-norske kongen i tida før 1814. Kvenene bosatte store deler av det som da var Finnmarken amt. Også Balsfjord, hadde en sterk kvensk bosetting.

– Kvenene har spilt en stor rolle i forbindelse med oppbyggingen av samfunnet i nord, særlig i Troms og Finnmark.

Ifølge professor emeritus Einar Niemi ved UiT Norges arktiske universitet startet flyttingen nordover for alvor fra første halvdel av 1700-tallet, og da særlig til Nord-Troms, Vest-Finnmark og Indre Finnmarks samt Ofoten-området. Til Øst-Finnmark startet innvandringen først på 1800-tallet. Årsaken til den økende innvandringen var kriger og uår.

Store deler av den nordlige landsdelen var tynt befolket på denne tiden og det var viktig for den danske kongen å få bosatt området, sier Niemi.

– Det var en del av den tids statstenkning, at hvis et område ikke er bebodd og tatt i bruk, så hadde man ikke krav på det. Dermed ble det et kappløp om å få bosette de grenseløse områdene i nord i så sterk grad som mulig. De dansk-norske myndighetene visste at svenske og finske bøndene flyttet nordover i Tornedalen og at noen også flyttet over vannskillene. Disse fikk tilbudet om å få lettere tilgang til jord og annen hjelp hvis de ble gode danske-norske undersåtter. 

Ifølge Kvensk institutt bor befolkningen i dag hovedsakelig i Nord-Troms og Finnmark. Skibotn, Nordreisa og Kvænangen regnes som kvenske kjerneområder i Nord-Troms.

Utdanningsdirektoratet skriver på sine nettsider at: «Det er usikkert hvor mange kvener/norskfinner det er i Norge i dag, siden vi ikke registrerer personers etnisitet. 10 000-15 000 er et anslag som ofte benyttes i offentlige dokumenter, men det kan være altfor lavt.»

Fornorskingspolitikken førte til at de kvenske røttene ofte ble holdt skult i familiene, på samme måte som de sjøsamiske, også lenge etter krigen. I dag mener forskere at en betydelig del av befolkningen i nord har kvenske aner.

Skyldsettingene av finnerydningene betød at samene ikke lenger kunne påberope seg bruksretten til ressurser i Kvænangen. I det ligger mye av forklaringen på at man etter 1760 fikk en voksene kvænskbosetting i det indre av fjorden.
Da major Schnitler og hans grensekommisjon besøkte Kvænangen i 1743, noterte se seg følgende bosettingen:

Finnerydningen Årøya, eller Vuorri som den het blant folk flest, var m.a.o. det innerste sted i fjorden hvor var fast bosetting. Resten av fjorden innenfor Lillestrømmen var regnet for Almenning. 
Major Scnitler ble også fortaltt at: «I denne Vaar ere og 4. Qvæner med Familier fra Tore Lapmark nedkomme, som de sige, at Hungers Nød dertil drevne at nedsetter sig her.»

Ved folketellinga i 1875 ble 7,7 prosent av befolkninga i Troms (4135 personer) og 24,2 prosent av befolkning i Finnmark (5828 personer) registrert som kvener.

Men hvem var nå disse kvenene som i begynnelsen av 1700-tallet satt der i Kvenland (betyr lavtliggende fuktig land)? Det vi vet at de var hardtarbeidende mennesker – dyktige håndverkere som hadde overlevd under barske forhold innerst i Bottenvika. Og ikke minst de hadde finsk sisu – herda etter utallige opphold i badstua. Nå satt de der uten videre håp for framtida. Utenfor tømmerkoia venta det sult og nød – tvangsutskriving til den store nordiske krig – mangel på dyrkbar jord og uår. De bare venta på at det skulle banke på døra. At nøden – kanskje døden skulle komme på besøk.

De hadde hørt om landområdet der vest – landet som ble kalt Ruija (landet der nordlyset flammer). Så med fare for liv og helse la de ut på vandring gjennom de store finske skoger. Med det de hadde av pikk-pakkfikk i ca. 80 – 90 mil. Det gikk med en drøm om et bedre liv. Muligheter for dyrkbar jord og arbeid med fisk – jakt og fiske. Og de kom til et område som trengte flere fastboende hardarbeidene innbyggere.

De kom til et fremmed språk – fjell de ikke visst fantes og et hav mange av dem bare hadde hørt om. Etter noen problemer med de nomadiske samene fant de seg til rette og kunne begynne å realisere drømmen de hadde båret på hele veien fra Kvenland.

Noe senere – rundt 1880 – trengte man mer arbeidskraft – og finner/kvener ble rekruttert til blant annet kobbergruvene i Kåfjord.

Vi – de tre gamle menn – kan ikke la være undre oss over dagens situasjon hvor mennesker rundt Middelhavet drømmer om et bedre liv – men møter stengt grenser over alt.

Kvenen kom og ble en ressurs for Ruija

Deltakere:  Terje
                  Jonny
                  Alf Den tredje mann

Russehandel som berget Nord Norge fra sult.

 

I dag er svenskehandel populært. For litt over hundre år siden var begrepet russehandel vel så innarbeidet. Norske fiskere i nord og russiske kjøpmenn fra Kvitsjøtraktene og Kolahalvøya utvekslet jevnlig varer fra 1700-tallet til 1917.

Pomorhandelen var en bytte handel mellom fisk og kornprodukter. Pomorene brakte mel og korn til Nord-Norge. Rugmel - "russemel" - var hovedvaren som ble byttet mot ulike fiskeslag, slik som flyndre, torsk og laks. Russernes interesse for skinnprodukter fikk stor betydning for samene. Samhandelen mellom pomorene og den nordnorske befolkningen hadde et betydelig omfang, særlig i perioder med krig, uår og forsyningssvikt sørfra. På 1800-tallet, da denne russehandelen hadde sitt største omfang, kom det årlig over 300 pomorskuter til de nordligste regionene i Norge. Om lag 2000 seilte på disse skutene og besøkte sine faste områder i Nord-Norge. Mellom nordmenn og russere utviklet det seg et eget språk - russenorsk, også kalt handelsspråket. «moja på tvoja»

Begrepet Pomorhandelen er knyttet til en tidsbegrenset og særegen utgave av disse nære handelsforbindelsene.

Vanligvis blir begrepet brukt om handelen i nord fra begynnelsen på 1700-tallet og to hundre år framover - til den russiske revolusjonen i 1917. Denne type handel pågikk over store deler av kyst- og fjordområdene i Nord-Norge mellom befolkningen som bodde her og russere som kom fra kyststrøkene rundt Kvitsjøen. Det var altså russerne som sto for den aktive delen av handelen gjennom sjøfrakt og årvisse besøk.

Gjennom opphevelsen av det såkalte Finnmarksmonopolet kom pomorhandelen til å framskynde liberalistiske tankeretninger og frihandelslovgivning i Danmark-Norge. Handelen med russerne førte til at Finnmark på 1800-tallet framsto som et attraktivt område for tilflytning av nordmenn og kvener fra Finland. Tillatelse til å drive friere byttehandel med pomorskipperne gjaldt fra 1839 også befolkningen i større deler av Nord-Norge. De første byene i nord, som Vardø, Hammerfest og Tromsø ble etablert for å formalisere handelen.

Tromsø har vært en flerkulturell by helt siden grunnleggelsen i 1794. Her møttes nordmenn, samer, kvener, russiske pomorer, og tilreisende handelsmenn. Russiske skip og sjøfolk har preget Tromsø havn og byens gateliv helt siden 1700-tallet. 

Handelsfartøy fra Pomor-distriktet i Nordvest-Russland forsynte befolkningen i Tromsø-området med mel og andre livsnødvendige varer frem til første verdenskrig. Tromsøværingene satte stor pris på pomorhandelen, og mange vennskapsbånd ble knyttet mellom nordmenn og russere. I samtidens litterære skildringer og i nedtegnede erindringer er pomorene fremstilt som et eksotisk og positivt innslag i bybildet.

En vesentlig årsak til pomorhandelen, sett fra russisk side, var den ortodokse kirkens mange fastedager. I Finnmark var ikke egen kornproduksjon mulig, så for befolkningen på norsk side av grensen var det helt nødvendig med forsyninger utenfra. Og de russiske åkerbruksbygdene lå langt mer beleilig til enn de kornkamrene som forsynte Norge for øvrig.

Det gjenspeiltes også i prisene: Major Rosenkrants på Vardøhus foreslo i 1782 at festningen burde kjøpe russisk mel til 34 skilling pr. vog. På det tidspunktet kostet samme mengde korn fra Danmark 72 skilling.

Det finnes også materielle minner fra den gang om det russiske nærværet. I det treløse Varanger hentet man for eksempel gjerne bygningstømmer fra Russland, og mangt et hus, flere av dem bevart til i dag, er oppført av «russetømmer» og «russeplank» av furu eller lerk. Under taktorven lå «russenever» i store flak. 

I Troms fylke hadde Tromsø by enerett på all russehandel like til 1818. Da fikk de priviligerte gjestgivere på landet også slik tillatelse. Dette omfatta også salg av tørrfisk og saltfisk. Almueshandel med russen, det vi egentlig forstår med pomorhandel, blei i Troms tillatt først i 1839, og bare på 4 steder i nordfylket. Det var Flatvær og Burøysund hos oss, og Skjervøy og Lyngseidet. Seinere blei slik handel tillatt fleire steder, men det skal vi behandle i neste periode. I tillegg til dette kom en forordning i 1809 som åpna for almueshandel med russen p.g.a. den truende hungerssituasjon. 

Denne historien er fortalt av datter til Einar Johnsen i Frakkfjord, Loppa. Einar var barn på den tiden Pomorskutene var et vanlig syn på Loppa. Einar hadde sin slekt på Loppa, og de var ofte her i lange perioder. Det er mulig at han også gikk på skole her ute. Det var neppe noen skolestue i Frakkfjord på den tiden.

Pomorskutene som kom oftest fra Arkhangelsk, og det var de samme skutene år etter år. Skipperne hadde ofte hele familien med når de kom. For de lå jo her som en flytende butikk i lange perioder. Det ble handlet både med penger og med bytte av varer. Folk her ute og fra de nærliggende bygdene, kjente russerne ved navn, og barna kom i land og lekte med barna på øya. Vi antar at etter en lang mørk vinter ble skutene fra Arkangelsk hilst velkommen med alt de hadde i lasterommet.
Det ble knytta vennskapsbånd til tross for språk og kulturforskjeller. Folk i nord fant hverandre gjennom handel som begge parter fant formålstjenlige. Skutene fra Russland fikk større betydning enn det nordområdene ble tilført sørfra.

Men i 1917 ble det slutt. Vi kan forestille oss hvilket savn det må ha vært å ikke lenger se skutene fra øst ankre opp. Det som hadde vært et vårtegn like sikkert som tjelden i fjæra.

Grensa ble stengt som følge av den russiske revolusjonen.  Så i 1944 kommer russerne igjen inn i Finnmark. Ikke med mel og andre handelsvarer, men med kuler og kanoner. De frigjør landet i øst, blir tatt imot som helter. 

Så kommer år med kald krig med overvåkning av alle som kunne tenkes å ha sympatier for Russland. Tenk, bare ca. 30 år etter Pomorhandelen tok slutt ble de som kom hver vår en fiende. Må ha vært vanskelig å se på skipperen på Pomorskuta som en fiende.

Vennskapsbånd er vanskelig å bryte. I dag er Kirkenes en by hvor alle gatenavn er skrevet på norsk og russisk. Det handles over grensa, folk møter hverandre, det knyttes vennskapsbånd. Ikke så mye “ moja på tvoja”, men engelsk. Folk som lever under den arktiske himmelen vet å sette pris på en god nabo.

Deltakere:  Terje

                  Jonny

                  Alf Den tredje mann

Kilde: Internett

Er vi en risiko? Ja, det har vi vært i 70 år

 

Risiko er et mål som kombinerer sannsynligheten og konsekvensen av en hendelse. Begrepet brukes som regel om negative eller farlige hendelser, slik som ulykker, naturkatastrofer eller epidemier.

Jeg er ganske sikker på at det er flere av oss som ikke ønsker å være en risiko eller være i en risiko klasse. Tenk at myndighetene har satt alle over 60 år i en risikogruppe. Seniorene skulle være aktive og til nytte for samfunnet.

Så har vi fått en pandemi, en verdensomspennende sykdom som kan ramme aldre, og først og fremst er det vi over 60 som kan ramme hardest dersom vi skulle bli syk.

Vi har rett og slett (så langt vi vet i dag) stor sannsynlighet for å bli alvorlig syk dersom vi skulle bli smittet. Det er en risiko vi rett og slett bærer i og med at vi har levd så lenge som vi har. Fordelen med vår alder i denne sammenheng er at vi nå, når vaksinen en gang i fremtiden blir klar, så har de samme myndighetene bestemt at vi er blant de første som får vaksinen.

Vi er en risikogruppe, ikke fordi myndighetene har bestemt det, men fordi konsekvensene av å bli syk er alvorligere for oss en for andre. Det er sykdommen som har” bestemt” det. Myndighetene verner oss. Det er ”Riskiko håndtering”!

Vi takker og bukker. Tror vi kommer rett etter alle helsearbeiderne i køen når det kommer en vaksine. Men det er vel en risiko/sannsynlighet at en del av oss rundt 70 – vi i risikoalderen - ikke kommer til å være til stede.  Årsakene kan være mange – også Covid-19. Men at vi skal uten samtykke bare blir plassert i en risikogruppe er ikke greit. Risiko for hvem?

Vi har hørt på Gerhardsen i mange år. Noe om fellesskapet og det personlige ansvaret mht. at Norge skal være et godt land å bo i med eller uten Covid-19. Vi anser oss ikke som en risiko for våre medborgere. Vi følger alle rådene fra Høie og FHI. Sprit på hendene - plasthansker – avstand og ikke store menneskemengder.
Noen av oss skyller munnen med gin og litt lime før vi går på butikken. Vi svelger den for sikkerhet skyld. Noen har skremt oss med at viruset kan være i kylling. Vi holder avstand til barnebarn og svigersønner – og andre familiemedlemmer vi kommer dårlig overens med. Vi fikk besøk av et yngre medlem av familien som vi gjerne ville høre om hvordan det gikk med oss i risikogruppa. Om vi var engstelige og redde for å dø. Vi bekrefta dødsangst – kjørte så noen heftige hostekuler og besøket holdt seg for munnen og forlot stua.

Vi har ikke vært på “ Harryhandel” i Sverige – ikke kasta oss på første fly til Kanariøyene når det var mulig – ikke vært på Rave-party eller studentfester. Hører vi om en som er smitta – så kjører vi en annen vei hjem. Vi avslår alle invitasjoner til familieselskap/middager. Der vi før måtte finne på en hvit løgn – henviser vi til smittefaren. Vi slipper å klemme andre menn – men kjenner et savn av myke kvinnekinn.

Det er lurt å være redd. Dumt og ikke være redd bengalske tigere og snøskred. Enda reddere bør vi bli mht. noe farlig vi ikke ser. Vi er redd de som er risikomennesker. De som oppsøker risikosituasjoner og kommer hjem til der vi bor. Skulle ønske at alle risikopersonene hadde fått et kastemerke i panna. De som påfører vårt samfunn en belastning – vårt helsevesen en byrde.

Vi er ikke i risikogruppa. Vi skjønner alvoret og gjør det Gerhardsen ba oss om. Mange påfører oss risiko. I et hvert samfunn finnes det et “Vi” og et “Jeg”- ….

I morgen er det lørdag og vi ( de tre gamle menn som har blitt plassert i risikogruppa ) skal bruke dagen til å gjøre noe som er risikofritt. Vi er ikke i ei risikogruppe mht. å smitte andre eller få smitte. Vi er tre oppgående gamle menn. Men vi må passe oss for en motstander som er lurere enn oss.

Men hva gjør man da? Vi kan ikke bekjempe Covid-19 invasjonen med kanoner og krutt. Vi kan ikke skape en felles front. Vi har for mange overløpere – for mange som med stor risiko går inn på slagmarken – som tror de er usårbare. Vi som er definert inn i risikogruppa vet bedre. Vi er ikke en risiko – men en ressurs. Vi har erfart – lest historie og vet at en fiende som er sterk og overlegen bare kan slås hvis vi tretter han ut. Den brente jords taktikk. Hva vil Covid-19 gjøre når alle i Norge gjør det viruset ikke liker? Hvis vi hadde vært Covid-19 – så ville vi dratt hjem.
Men det har jo ikke et hjem. Så vi har med å gjøre en hjemløs fiende. Må være trist og ikke være ønsket noe sted. Tenk hvis vi kunne lurt det inn i et glassbur med en gjeng celler den kunne samhandla med. Da kunne vi kjøpt billig bacon i Sverige og blitt brune på Kanariøyene uten dårlig samvittighet.

Men vi i gamlinger hadde fortsatt vært en risiko mht. hjerteinfarkt – demens – slag og sykehjemsplasser. Vi har blitt 70 år. Noen røyker – litt mye rødvin her og der – dårlig syn og hørsel.

Vi er i risikoalderen og trives med det.   

Vi burde ikke være ukjente med sykdom og epidemier, for i 1349 kom svartedauden til Norge. Pesten skulle komme til å danne et tidsskille, for den førte til at den langvarige veksten det siste tusenåret fikk en brå slutt.

Dette gjorde befolkningen sårbar for epidemier, og de tette kommunikasjonene innebar at sykdommer kunne spre seg raskt. Det var trolig et engelsk skip som brakte først epidemien til Bergen. I dag er epidemien brakt til Norge med oss mennesker med fly.

Så kom en influensaepidemi, spanskesyken som herjet fra 1918 og utover, sannsynligvis etter smitteimport fra Storbritannia. Det regner med at over 13 000 nordmenn mistet livet av spanskesyken, de fleste av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner.
De offentlige merutgiftene til syketrygd og de kommunale sykekassene ble store etter spanskesyken.

I dag er det koronaviruse som preger oss i hverdagen. 

Så er vi der igjen, hvor redd skal vi være? Hvor stor er sjangsen for at vi skal bli rammet av denne sykdommen?   Vi er 5.000 000 innbygger i kongeriket Norge. Pr i dag er det, etter at alarmen gikk i midten av mars, 10.000 registrert smittet. I dag er 18 innlagt på sykehus og dessverre er 264 døde av sykdommen. Så vet vi at hovedsakelig de over 80 som er død, og enkelte yngre årganger. Så har vi også lest i avisene at de samlede dødsfall i kongeriket i denne perioden er likt med” normalen” eller lavere.

Vi spør oss da: Hvor mye skal vi la vårt dagligliv hemmes av sykdommen? Overdriver vi med å lure oss rundt i butikker, svinge unna andre handlende, la være å reise til syden?

Det er farlig å leve, vi overlever ikke. Det er mer et spørsmål om hvordan vi skal leve før vi tar den siste reis – hvor nå det måtte bli!

Deltakere:  Terje

                  Jonny

                  Alf Den tredje mann