Russehandel som berget Nord Norge fra sult.

 

I dag er svenskehandel populært. For litt over hundre år siden var begrepet russehandel vel så innarbeidet. Norske fiskere i nord og russiske kjøpmenn fra Kvitsjøtraktene og Kolahalvøya utvekslet jevnlig varer fra 1700-tallet til 1917.

Pomorhandelen var en bytte handel mellom fisk og kornprodukter. Pomorene brakte mel og korn til Nord-Norge. Rugmel - "russemel" - var hovedvaren som ble byttet mot ulike fiskeslag, slik som flyndre, torsk og laks. Russernes interesse for skinnprodukter fikk stor betydning for samene. Samhandelen mellom pomorene og den nordnorske befolkningen hadde et betydelig omfang, særlig i perioder med krig, uår og forsyningssvikt sørfra. På 1800-tallet, da denne russehandelen hadde sitt største omfang, kom det årlig over 300 pomorskuter til de nordligste regionene i Norge. Om lag 2000 seilte på disse skutene og besøkte sine faste områder i Nord-Norge. Mellom nordmenn og russere utviklet det seg et eget språk - russenorsk, også kalt handelsspråket. «moja på tvoja»

Begrepet Pomorhandelen er knyttet til en tidsbegrenset og særegen utgave av disse nære handelsforbindelsene.

Vanligvis blir begrepet brukt om handelen i nord fra begynnelsen på 1700-tallet og to hundre år framover - til den russiske revolusjonen i 1917. Denne type handel pågikk over store deler av kyst- og fjordområdene i Nord-Norge mellom befolkningen som bodde her og russere som kom fra kyststrøkene rundt Kvitsjøen. Det var altså russerne som sto for den aktive delen av handelen gjennom sjøfrakt og årvisse besøk.

Gjennom opphevelsen av det såkalte Finnmarksmonopolet kom pomorhandelen til å framskynde liberalistiske tankeretninger og frihandelslovgivning i Danmark-Norge. Handelen med russerne førte til at Finnmark på 1800-tallet framsto som et attraktivt område for tilflytning av nordmenn og kvener fra Finland. Tillatelse til å drive friere byttehandel med pomorskipperne gjaldt fra 1839 også befolkningen i større deler av Nord-Norge. De første byene i nord, som Vardø, Hammerfest og Tromsø ble etablert for å formalisere handelen.

Tromsø har vært en flerkulturell by helt siden grunnleggelsen i 1794. Her møttes nordmenn, samer, kvener, russiske pomorer, og tilreisende handelsmenn. Russiske skip og sjøfolk har preget Tromsø havn og byens gateliv helt siden 1700-tallet. 

Handelsfartøy fra Pomor-distriktet i Nordvest-Russland forsynte befolkningen i Tromsø-området med mel og andre livsnødvendige varer frem til første verdenskrig. Tromsøværingene satte stor pris på pomorhandelen, og mange vennskapsbånd ble knyttet mellom nordmenn og russere. I samtidens litterære skildringer og i nedtegnede erindringer er pomorene fremstilt som et eksotisk og positivt innslag i bybildet.

En vesentlig årsak til pomorhandelen, sett fra russisk side, var den ortodokse kirkens mange fastedager. I Finnmark var ikke egen kornproduksjon mulig, så for befolkningen på norsk side av grensen var det helt nødvendig med forsyninger utenfra. Og de russiske åkerbruksbygdene lå langt mer beleilig til enn de kornkamrene som forsynte Norge for øvrig.

Det gjenspeiltes også i prisene: Major Rosenkrants på Vardøhus foreslo i 1782 at festningen burde kjøpe russisk mel til 34 skilling pr. vog. På det tidspunktet kostet samme mengde korn fra Danmark 72 skilling.

Det finnes også materielle minner fra den gang om det russiske nærværet. I det treløse Varanger hentet man for eksempel gjerne bygningstømmer fra Russland, og mangt et hus, flere av dem bevart til i dag, er oppført av «russetømmer» og «russeplank» av furu eller lerk. Under taktorven lå «russenever» i store flak. 

I Troms fylke hadde Tromsø by enerett på all russehandel like til 1818. Da fikk de priviligerte gjestgivere på landet også slik tillatelse. Dette omfatta også salg av tørrfisk og saltfisk. Almueshandel med russen, det vi egentlig forstår med pomorhandel, blei i Troms tillatt først i 1839, og bare på 4 steder i nordfylket. Det var Flatvær og Burøysund hos oss, og Skjervøy og Lyngseidet. Seinere blei slik handel tillatt fleire steder, men det skal vi behandle i neste periode. I tillegg til dette kom en forordning i 1809 som åpna for almueshandel med russen p.g.a. den truende hungerssituasjon. 

Denne historien er fortalt av datter til Einar Johnsen i Frakkfjord, Loppa. Einar var barn på den tiden Pomorskutene var et vanlig syn på Loppa. Einar hadde sin slekt på Loppa, og de var ofte her i lange perioder. Det er mulig at han også gikk på skole her ute. Det var neppe noen skolestue i Frakkfjord på den tiden.

Pomorskutene som kom oftest fra Arkhangelsk, og det var de samme skutene år etter år. Skipperne hadde ofte hele familien med når de kom. For de lå jo her som en flytende butikk i lange perioder. Det ble handlet både med penger og med bytte av varer. Folk her ute og fra de nærliggende bygdene, kjente russerne ved navn, og barna kom i land og lekte med barna på øya. Vi antar at etter en lang mørk vinter ble skutene fra Arkangelsk hilst velkommen med alt de hadde i lasterommet.
Det ble knytta vennskapsbånd til tross for språk og kulturforskjeller. Folk i nord fant hverandre gjennom handel som begge parter fant formålstjenlige. Skutene fra Russland fikk større betydning enn det nordområdene ble tilført sørfra.

Men i 1917 ble det slutt. Vi kan forestille oss hvilket savn det må ha vært å ikke lenger se skutene fra øst ankre opp. Det som hadde vært et vårtegn like sikkert som tjelden i fjæra.

Grensa ble stengt som følge av den russiske revolusjonen.  Så i 1944 kommer russerne igjen inn i Finnmark. Ikke med mel og andre handelsvarer, men med kuler og kanoner. De frigjør landet i øst, blir tatt imot som helter. 

Så kommer år med kald krig med overvåkning av alle som kunne tenkes å ha sympatier for Russland. Tenk, bare ca. 30 år etter Pomorhandelen tok slutt ble de som kom hver vår en fiende. Må ha vært vanskelig å se på skipperen på Pomorskuta som en fiende.

Vennskapsbånd er vanskelig å bryte. I dag er Kirkenes en by hvor alle gatenavn er skrevet på norsk og russisk. Det handles over grensa, folk møter hverandre, det knyttes vennskapsbånd. Ikke så mye “ moja på tvoja”, men engelsk. Folk som lever under den arktiske himmelen vet å sette pris på en god nabo.

Deltakere:  Terje

                  Jonny

                  Alf Den tredje mann

Kilde: Internett

Er vi en risiko? Ja, det har vi vært i 70 år

 

Risiko er et mål som kombinerer sannsynligheten og konsekvensen av en hendelse. Begrepet brukes som regel om negative eller farlige hendelser, slik som ulykker, naturkatastrofer eller epidemier.

Jeg er ganske sikker på at det er flere av oss som ikke ønsker å være en risiko eller være i en risiko klasse. Tenk at myndighetene har satt alle over 60 år i en risikogruppe. Seniorene skulle være aktive og til nytte for samfunnet.

Så har vi fått en pandemi, en verdensomspennende sykdom som kan ramme aldre, og først og fremst er det vi over 60 som kan ramme hardest dersom vi skulle bli syk.

Vi har rett og slett (så langt vi vet i dag) stor sannsynlighet for å bli alvorlig syk dersom vi skulle bli smittet. Det er en risiko vi rett og slett bærer i og med at vi har levd så lenge som vi har. Fordelen med vår alder i denne sammenheng er at vi nå, når vaksinen en gang i fremtiden blir klar, så har de samme myndighetene bestemt at vi er blant de første som får vaksinen.

Vi er en risikogruppe, ikke fordi myndighetene har bestemt det, men fordi konsekvensene av å bli syk er alvorligere for oss en for andre. Det er sykdommen som har” bestemt” det. Myndighetene verner oss. Det er ”Riskiko håndtering”!

Vi takker og bukker. Tror vi kommer rett etter alle helsearbeiderne i køen når det kommer en vaksine. Men det er vel en risiko/sannsynlighet at en del av oss rundt 70 – vi i risikoalderen - ikke kommer til å være til stede.  Årsakene kan være mange – også Covid-19. Men at vi skal uten samtykke bare blir plassert i en risikogruppe er ikke greit. Risiko for hvem?

Vi har hørt på Gerhardsen i mange år. Noe om fellesskapet og det personlige ansvaret mht. at Norge skal være et godt land å bo i med eller uten Covid-19. Vi anser oss ikke som en risiko for våre medborgere. Vi følger alle rådene fra Høie og FHI. Sprit på hendene - plasthansker – avstand og ikke store menneskemengder.
Noen av oss skyller munnen med gin og litt lime før vi går på butikken. Vi svelger den for sikkerhet skyld. Noen har skremt oss med at viruset kan være i kylling. Vi holder avstand til barnebarn og svigersønner – og andre familiemedlemmer vi kommer dårlig overens med. Vi fikk besøk av et yngre medlem av familien som vi gjerne ville høre om hvordan det gikk med oss i risikogruppa. Om vi var engstelige og redde for å dø. Vi bekrefta dødsangst – kjørte så noen heftige hostekuler og besøket holdt seg for munnen og forlot stua.

Vi har ikke vært på “ Harryhandel” i Sverige – ikke kasta oss på første fly til Kanariøyene når det var mulig – ikke vært på Rave-party eller studentfester. Hører vi om en som er smitta – så kjører vi en annen vei hjem. Vi avslår alle invitasjoner til familieselskap/middager. Der vi før måtte finne på en hvit løgn – henviser vi til smittefaren. Vi slipper å klemme andre menn – men kjenner et savn av myke kvinnekinn.

Det er lurt å være redd. Dumt og ikke være redd bengalske tigere og snøskred. Enda reddere bør vi bli mht. noe farlig vi ikke ser. Vi er redd de som er risikomennesker. De som oppsøker risikosituasjoner og kommer hjem til der vi bor. Skulle ønske at alle risikopersonene hadde fått et kastemerke i panna. De som påfører vårt samfunn en belastning – vårt helsevesen en byrde.

Vi er ikke i risikogruppa. Vi skjønner alvoret og gjør det Gerhardsen ba oss om. Mange påfører oss risiko. I et hvert samfunn finnes det et “Vi” og et “Jeg”- ….

I morgen er det lørdag og vi ( de tre gamle menn som har blitt plassert i risikogruppa ) skal bruke dagen til å gjøre noe som er risikofritt. Vi er ikke i ei risikogruppe mht. å smitte andre eller få smitte. Vi er tre oppgående gamle menn. Men vi må passe oss for en motstander som er lurere enn oss.

Men hva gjør man da? Vi kan ikke bekjempe Covid-19 invasjonen med kanoner og krutt. Vi kan ikke skape en felles front. Vi har for mange overløpere – for mange som med stor risiko går inn på slagmarken – som tror de er usårbare. Vi som er definert inn i risikogruppa vet bedre. Vi er ikke en risiko – men en ressurs. Vi har erfart – lest historie og vet at en fiende som er sterk og overlegen bare kan slås hvis vi tretter han ut. Den brente jords taktikk. Hva vil Covid-19 gjøre når alle i Norge gjør det viruset ikke liker? Hvis vi hadde vært Covid-19 – så ville vi dratt hjem.
Men det har jo ikke et hjem. Så vi har med å gjøre en hjemløs fiende. Må være trist og ikke være ønsket noe sted. Tenk hvis vi kunne lurt det inn i et glassbur med en gjeng celler den kunne samhandla med. Da kunne vi kjøpt billig bacon i Sverige og blitt brune på Kanariøyene uten dårlig samvittighet.

Men vi i gamlinger hadde fortsatt vært en risiko mht. hjerteinfarkt – demens – slag og sykehjemsplasser. Vi har blitt 70 år. Noen røyker – litt mye rødvin her og der – dårlig syn og hørsel.

Vi er i risikoalderen og trives med det.   

Vi burde ikke være ukjente med sykdom og epidemier, for i 1349 kom svartedauden til Norge. Pesten skulle komme til å danne et tidsskille, for den førte til at den langvarige veksten det siste tusenåret fikk en brå slutt.

Dette gjorde befolkningen sårbar for epidemier, og de tette kommunikasjonene innebar at sykdommer kunne spre seg raskt. Det var trolig et engelsk skip som brakte først epidemien til Bergen. I dag er epidemien brakt til Norge med oss mennesker med fly.

Så kom en influensaepidemi, spanskesyken som herjet fra 1918 og utover, sannsynligvis etter smitteimport fra Storbritannia. Det regner med at over 13 000 nordmenn mistet livet av spanskesyken, de fleste av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner.
De offentlige merutgiftene til syketrygd og de kommunale sykekassene ble store etter spanskesyken.

I dag er det koronaviruse som preger oss i hverdagen. 

Så er vi der igjen, hvor redd skal vi være? Hvor stor er sjangsen for at vi skal bli rammet av denne sykdommen?   Vi er 5.000 000 innbygger i kongeriket Norge. Pr i dag er det, etter at alarmen gikk i midten av mars, 10.000 registrert smittet. I dag er 18 innlagt på sykehus og dessverre er 264 døde av sykdommen. Så vet vi at hovedsakelig de over 80 som er død, og enkelte yngre årganger. Så har vi også lest i avisene at de samlede dødsfall i kongeriket i denne perioden er likt med” normalen” eller lavere.

Vi spør oss da: Hvor mye skal vi la vårt dagligliv hemmes av sykdommen? Overdriver vi med å lure oss rundt i butikker, svinge unna andre handlende, la være å reise til syden?

Det er farlig å leve, vi overlever ikke. Det er mer et spørsmål om hvordan vi skal leve før vi tar den siste reis – hvor nå det måtte bli!

Deltakere:  Terje

                  Jonny

                  Alf Den tredje mann

HEKSEBRENNING, SKJER DET I DAG…?

 

Dette er de første dokumenterbare tilfeller av heksebrenning i Troms. At det lå politiske motiver bak lensherrens ordre om heksehenrettelse i mai 1609. 

Fiksjonssjangeren dyrker gjerne frem den sensuelle unge kvinna, den onde krokryggede kjerringa med vorter og lang nese, eller eventyrheksa som i fortellingen om Askepott. Den eneste fellesnevneren disse figurene har med den historiske heksa, er at omtrent 80 % av de anklagede var kvinner.
En mer ukjent side av hekseprosessene er at i enkelte land og regioner som Island, Finland, Estland, Normandie og blant samene på Nordkalotten, var det omtrent like mange eller flere menn blant heksene. Det finnes også menn blant de tiltalte i land hvor kvinner dominerer materialet. I enkelte land kjenner vi til at også barn og unge ble involvert.

Som regel var det godt voksne kvinner over 40 år som ble anklaget. Det kan ha sammenheng med at det over lengre tid var knyttet et hekserykte til deres person som til slutt førte til at de ble stevnet for domstolene. 

                                                          Foto: Berit Sara Johannessen

Lensherren over Nordlandene mellom 1604 og 1618, den danskfødte Hartvig Bille, tok kravet alvorlig. Like etter påsken i 1609 mottok han kongens brev og befaling på sin residens ved Bodøgård. To dager senere la han ut på reise nordover i sitt langstrakte len for å gjennomføre de tiltak kongen hadde pålagt ham. Det lille vi vet om trolldomsforbrytelser i Troms er basert på spede opplysninger i sakefallet fra lensregnskapene og en del andre nokså tilfeldige kilderester.

I midten av mai kom han til Tromsø og var tilstede på prestegården hvor lagmann Peder Hansen Schønnebøl holdt lagting den 17. mai. Lagmannen hadde hele Nord-Norge som arbeidsfelt og holdt vanligvis lagting i Troms og Finnmark hvert tredje år.
Samene i området var innkalt blant annet for å forklare seg om hvor de bodde og hva de betalte i skatt til svenskene. På denne tiden var konfliktene med Sverige vedrørende herredømmet over Nordkalotten i ferd med å nærme seg krig.

37 samer ble anklaget for trolldom, og 28 av dem fikk dødsstraff.

Tre samer fra Kaldfjord på Kvaløya, nemlig Kolbein Torstensen, Oluf Amundsen og hans kone ble alle anklaget. Resultatet forteller Hartvig Bille selv om i en rapport til København, datert Bodøgaard 22. juli 1609:
Da jeg var der i vår ble disse tre anklaget for å ha gjort folk syke med gand. De syke var selv tilstede og vitnet. Etter min herres brev og mandat ble de derfor straks henrettet.
Sannsynligvis ble de tre samene brent på bål en eller annen plass på Tromsø øya. Dette er de første dokumenterbare tilfeller av heksebrenning i Troms. At det nok lå politiske motiver bak lensherrens handlinger i mai 1609, skjønner vi ut fra at den ene av de tre, Oluf Amundsen, var svensk samelensmann. 

Fra 1620-årene kjenner vi til fire heksesaker. Gjennom kildene får vi stort sette ikke vite annet enn at mestermannen (bøddelen) fikk en slump penger for å fullbyrde dødsdommene over fire trollkvinner. Samekvinnen Kirsten Andersdatter fra Gryllefjord hadde kastet forbannelse over en bergensborger som ble utsatt for ei ulykke.
Før henrettelsen i mai 1620 hadde hun klart å rømme tre ganger fra fengslet. Om de tre andre kvinnene vet vi ikke mer enn at de bodde et eller annet sted i Tromsø fogderi, det vil si i området fra nordsiden av Malangen til grensen mot Finnmark.

Fra samene hentet fogden verdier i form av konfiskert gods og formue anslått til nesten 20 daler, noe som betyr at rettsapparatet hadde syv daler i inntekt på de tre trolldomprosessene.

Neste gang vi støter på trolldomssaker fra Troms er i 1647. Da ble et ektepar dømt til døden på et ting i Langsund (Karlsøy). Anne Tollefsdatter og hennes mann Hans Pedersen – kalt Båt-Hans – fikk sin dom syvende januar og måtte på bålet dagen etter. Hvilken type trolldom de angivelig skulle ha utøvd går ikke fram av regnskapspapirene. Vi får vite at hun hadde vært holdt i forvaring i 26 uker, mens han hadde sittet i fengsel i 11 uker. Det var fogden Morten Heggelund på Elvevold i Karlsøy som hadde de to i varetekt i påvente av endelig dom.

Gjennom de fyldige rettskildene fra Finnmark får vi en del opplysninger som gir informasjon om trolldomsforfølgelsen i andre deler av Nord-Norge. Mange av de kvinnene som ble forhørt i fiskeværene langs Finnmarkskysten, fortalte at de hadde lært trolldom der de kom fra. Når det gjelder Troms, ser vi at noen av de involverte i sakene fra Finnmark kom fra Torsken, Berg, Gibostad, Trondenes, Bjarkøy og Skånland. Imidlertid er det kun i ett tilfelle at det opplyses at ei såkalt trollkvinne er brent en plass i Troms. Hun het Sigrid og holdt til på gården Steinsland like ved dagens Tjeldsundbro.

Den siste opplysning vi har om trolldomssaker fra Troms kommer fra Kvæfjord i 1695. Johanne Nielsdatter heter kvinnen som da fikk båldom for sine ondskapsanslag. Saken er interessant fordi det er den desidert siste dødsdom vi kjenner fra norske trolldomssaker.
De nest siste dødsdommene ble avsagt på Sunnmøre tidlig på 1680-tallet. Første del av saken mot Johanne Nielsdatter fant sted på et ting i Huseby ved det seinere
Borkenes i april 1695. Her fikk hun dødsdom, men ble satt i forvaring inntil en høyere rettsinstans hadde uttalt seg. Under fengselsoppholdet satt hun sammen med ei annen kvinne, som ifølge kildene tok livet av seg selv før saken kom opp til dom. Denne kvinnen kan også ha vært arrestert for svart magi. 

Troen på okkulte krefter var sterk innenfor det gamle magiskreligiøse verdensbilde. Selv om vi i vårt moderne samfunn kan avvise troen på hekser, bør man i historisk sammenheng være forsiktig med å avfeie hekser og trolldom som et produkt av den menneskelige fantasi. I det gamle samfunn var magiske trolldomsaksjoner sett på som like realistiske og virkningsfulle som fysiske voldshandlinger. 

Kilde: OTTAR, Hekseprosesser og trolldom.

           Rune Blix Hagen, institutt for historie, Universitetet i Tromsø

Til vår overraskelse finner vi at selv i vår moderne tid finner vi tilfeller hvor troen på at ganning kan skade mennesker.  I et intervju med NRK forteller en eldre kvinne at folk siden hun var 30 år har folk trodd at hun har en pakt med djevelen!  Grunnen til dette var at hun for ca 50 år siden besøkte en gravid kvinne som kort tid etter aborterte. Hun fikk skylden for aborteringen og ble sett på som en morder.  Siden den gang er hun blitt utsatt for ulike typer trakassering.

Hva ligger så bak?.

De som var utsatt for ganning, ble brennmerket, utstøtt fra sitt samfunn.
Og det skjer i vår tid, 2020!

Kilde: https://www.nrk.no/sapmi/nrk-sapmi_-derfor-skriver-vi-om-ganning-1.15022558

Deltakere:   Terje
                      Jonny
                     Alf Den tredje mann

Starten på oljeeventyret i Nord Norge

 

Vi tre eldre herrer kom til byen på en tid da lå en spesiell lukt over byen til tider.  Når vi spurte de innfødte hva det var, var svaret kort og godt "lukten av penger". Vi spurte ikke mer, men var litt forundret.

Så oppdaget vi fiskeindustrien. Den lå tett i tett fra langs østsiden av Tromsøya, reker, fisk av alle slag, og sildeoljefabrikken. Vi er fasinert av fiskeoljefabrikker, spesielt i disse tider hvor Omega 3 og andre oljer er i skuddet. Så vet vi det. Men hvor laget man så denne sildeoljen? Jo en fabrikk lå midt i byen, men av en av de største i landet lå ca. 10 mil utafor byen, nemlig i Jøvik i Ullsfjorden. Ettersom vi er opptatt av størrelser som menn flest, satte vi oss i bilen og kjørte avsted. Jøvik sildeoljefabrikk var en av opprinnelig hele 89 sildeoljefabrikker som hadde sin beste tid fra tidlig 1900 tallet og frem til 1980 tallet. De to i Troms hadde sin siste produksjon tidlig i 1990.

Produksjonen besto i å foredle sild og lodde til sildeolje som i hovedsak gikk til fiskefor og margarinproduksjon. Råstoffet var opprinnelig sild, men etter at fiskestammen ble overbeskattet gikk man over til å produsere oljen og melet av lodde - inntil også denne arten var truet. Vi mennesker har en tendens til å overdrive.....

Hva er så historien som ligger bak stedet fabrikken som ligger nokså øde til sett må våre øyne? Det viser seg at Jøvik var et blomstrende handelssted fra midten av 1770 tallet og det største stedet i gamle Ullsfjord kommune som tidlig 1960 ble innlemmet i Tromsø kommune.
Jøvik hadde en utmerket havn, og silda og torsken kom inn Ullsfjorden i rikelig monn i fjorden. De rikelige forekomstene som langt oversteg kvantaene som kunne gå til menneskelig konsum, så alternativ anvendelse måtte finnes.
Det viste seg at den feite silda kunne brukes til å utvinne sildeolje og sildemel.  Sildeoljen ble brukt til lys og brensel! (God aroma i datidens boliger?) Tidlig på 1890 tallet ble det utviklet en maskinell teknikk for produksjon av sildeolje og sildemel.

I 1912 ble Peter Giæver oppsøkt av flere som mente det var for galt å dumpe store kvanta sild som var til overs. Om det ikke var på tide å starte en fabrikk slik de gjorde andre steder noen år tidligere.  Ideen falt i god gjord, aksjekapitalen på 150.000 ble skaffet til veie fra bla familien Giæver.
Planleggingen var neppe hemmet av byråkrati, allerede i august året etter sto fabrikken ferdig. I november ble første sildefangst levert - og man var i gang. Fra 1913 og frem til 1920 gikk fabrikken med solide overskudd.  I disse årene vokste omsetningen mer enn 4 gangen, lønningene ble tredoblet. Også skatt til kommunen økte vesentlig.  Vi har også funnet ut at fabrikken i 1922 ga kr 2000 til komiteen som arbeidet for jernbane fra Narvik til Kirkenes.  Snakk om å være fremsynt. 

Det er tydelig at fabrikken var en viktig pilar i kommunen og distriktet. Arbeidsstokken var i perioder oppe i 70 ansatte, og folk kom fra de nærmeste distriktene, det var ukependlere som kom når fabrikken hadde råstoff.  Lønningene var etter vår målestokk beskjedne. I 1920 fikk en voksen arbeider 35 øre i timen, det var 12 timers arbeidsdag. Lønna økte til 91 øre i 1936. Til sammenligning fikk en kommuneansatt 66 øre i timen i 1933. Så da var det kanskje ikke så ille, den gangen.  Når fabrikken gikk godt ble det også utbetalt julegratiale på opptil 2 måneders lønn. Mange var nok bare innom noen sesonger - men flere fikk også Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste.  Vi får inntrykk av at fabrikken ikke var noen dårlig arbeidsplass.

I sesongene ble arbeiderene innkvartert i brakker ved fabrikken. Det sies at det var enkle forhold sammenlignet med dagens standard - men de hadde det antagelig ikke så verst. Av muntre historier fortelles at en arbeider, Petter Stakkenes fungerte som Kirsten Giftekniv, da han kastet kokka, Oletta Pedersen opp i køya til Øyvind Bræck - og forlot brakka.  Da han kom tilbake senere på kvelden var de to nyforlovet!

Fabrikken fulgte med i den teknologiske utviklingen, anskaffet egne føringsbåter - og i 1915 kjøpte de inn en råoljemotor på 8 HK for å drive et eget lysanlegg! Det skal nevnes at Tromsø by fikk lys fra en lokal kraftstasjon i 1897, men kraftstasjon som også leverte strøm til bedrifter og oppvarming kom først i 1922.
Distriktene, som jo Jøvik tross alt var, fikk strøm fra offentlig kraftverk først på 1950 tallet. Råoljemotoren ble da også pensjonert i 1952.  Samtidig som aktiviteten økte i Jøvik overtok fabrikken også poståpneriet og telefonstasjonen og bygde eget hus til bestyrerinnen!

Sildemelet og sildeoljen hadde konkurranse også fra hvaloljen, også innenlandske og

utenlandske fabrikker konkurerte med Jøvik Sildeoljefabrikk. Blant annet var det hard konkurranse fra Trofi AS i Tromsø som på mange måter hadde en minst like god beliggenhet i forhold til leveranser og markedet.

Sildeoljeindustrien klarte seg greit gjennom andre verdenskrig, bla vet vi at det ble satt av kr 25000 til et pensjonsfond for de 4 funksjonærene. De fabrikkansatte fikk kr 1000 til anskaffelse av feriehjem. Også den gangen var det en fordel å sitte på et godt og varmt kontor. Slik var det!

På 1960 tallet begynte sildeoljeindustrien å få motbør på grunn av miljøbelastningene, røyk, lukt og avfall. Teknologisk fornyelse og strukturendringer på eiersiden gjorde at de klarte seg brukbart videre frem til første halvdel av 1980 tallet da råstoffsvikten vi nevnte innledningsvis begynte å lage vansker. 
I Nord-Norge var det ved begynnelsen av 1970 tallet 20 sildeoljefabrikker, mens det var bare 5 igjen ved slutten av 1980 tallet - inkludert "vår" fabrikk. Silda hadde sviktet tidligere, og i 1985 ble loddekvotene skåret kraftig ned og 1990 var det total stopp.
Jøvik Sildeoljefabrikk ble lagt i "møllpose", dvs den stanset, men ble holdt i beredskap ved hjelp av Staten i tilfelle lodda skulle komme tilbake. Til alles overraskelse skjedde det, høsten 1990 kom lodda tilbake i store mengder i Barentshavet og bla Jøvik Sildeoljefabrikk kunne ta opp drifta igjen.  Imidlertid begynte usikkerhet med råstofftilførselen og økte kostnader ikke minst på energisiden å gjøre næringen usikker. 
I 1996 ble fabrikken lagt ned og over 80 år æra var over. Sildeoljefabrikkens anlegg blir nå brukt til bla. lager og forøvrig er bygda fraflyttet, det bodde i 2015 bare 35 personer der. 

Ja, og hva så? Lukta er borte - både i Jøvik og Tromsø, men er det ikke noe igjen etter sildeeventyret, får silda nå svømme fritt omkring i havet uten noen jakter på den?  Det viser seg at silda er rik på sunt marint omega-3 fett noe vitenskapen fant ut for noen år siden. Nå har forskere funnet at en annen fettkomponent i sild er helsefremmende. Bra for folk, for oppdrettsfisk og ikke minst for fiskeoljeleverandører.
Silda har naturlig høyt innhold av ketolinsyre. Ketolinsyre er en fettsyre vi hittil ikke har merket oss som viktig.
Men nå vet vi at den har helsefremmende egenskaper. Forskere har gjort forsøk som viser at ketolinsyre stimulerer cellene våre til å omdanne korte omega-3 fettsyrer til de sunne, lange marine omega-3 fettsyrene.

Så da vet vi at røyken som før dominerte bybildet i lange stunder av vår ungdom i byen forsvant - men gjenoppstår nå som helsebringende, og for noen lukter det sikkert penger også i dag ........

Deltakere:   Jonny

                   Terje

                   Alf Den tredje mann

Da sjørøverne herjet i Nord-Norge

I mai 1602 var den bergenske kjøpmannen Petter Robertsen på vei tilbake fra Kola med ferske forsyninger. Skuta hadde vært innom Vardø med varer til befolkningen der, og nå skulle de videre sørover med last til Bergen

Da jekta rundet øya Fávle-Iččát, eller Ingen som hollenderne kalte den, lå det pirater klar og ventet på dem. Møtet ble dramatisk. Robertsen og mannskapet greide så vidt å berge livet og skuta i angrepet, men de ble plyndret til skinnet. Kjøtt, øl, mynter, smør, ja liketil klærne de hadde på kroppen ble flerret av dem og overtatt av piratene. Overfallet skulle bli starten på en lang rekke nådeløse angrep. Bekymringsrapporten fra slottsskriver Søren Bondesen på Vardøhus hadde ikke en gang rukket å nå fram til København før en ny og enda mer nådeløs bande pirater anløp Finnmarkskysten.

Vardø angripes

Det var blitt sommer da befolkninga i fiskeværet Vardø en dag så et par ukjente skuter nærme seg fiskeværet. Den fremst skuta gikk for fulle seil, den andre lå tett etter. Begge hadde de kurs rett mot Vardøhus festning. – Hvilke skuter kunne finne på å gå nesten helt inn til bebyggelsen i Østervågen? Ett av skipene bar engelsk flagg, mens skipet i front hadde naken mast. Kanskje antok folk at skutene skulle utveksle varer eller mannskap, eller at vindene i sundet hadde spilt skipperne et puss? Men så må tilskuerne på stranda ha forstått hva som var på ferde. Da skipene kom nærmere, ble det tydelig at den ukjente skuta i front hadde det engelske handelsskipet på slep. Et kaperskip hadde tatt engelskmennene! Nå tverrvendte den fremste skuta midt i innseilingen og la bredsiden til land. Skuta hadde ikke før kastet anker, før de første kanonskuddene ble løsnet. De nevestore kulene hvinte innover fjæra og lagde små groper i bakken. De må bokstavelig talt ha falt mellom beina på de intetanende menneskene som var ute for å se hva som foregikk. Dødelig skyts fløy over bølgene, innover land og helt opp mot festningen.

Ute i den trange bukta lå piratskipet snart innhyllet i tung kruttrøyk, og oppe på festningsbakken løp det trolig forskremte mennesker til alle kanter for å finne et gjemmested. Strengt tatt var ingen trygge noe sted. Festningsmurene på Vardøhus var så lave og skjøre at de nærmest ønsket enhver kanonkule velkommen inn. Og det treløse landskapet i Vardø lå like fristende og tilgjengelig som en oppredd brudeseng. Skytsen som byen ble pepret med, hadde ingen problemer med å trenge gjennom hverken fiskehjeller, plankevegger eller torvgammer. Vardø var under angrep, og det var helt åpenbart fare på ferde.

Grusomme pirater

Da beskytningen stilnet, steg den sure kruttrøyken langsomt opp mot den blå himmelen. Fra land kunne man nå se mannskapet heise et uhyggelig budskap i masta; et hvitt dødninghode på svart bunn. Piratflagget sto som en strek i vinden, og da røyken drev vekk kom fordekket til syne. Det var stuet fullt av sjømenn. Fanger fra den engelske skuta, med kapteinen deres i spissen, sto på rekke og rad med sammenbundne hender og føtter. Det som nå skjedde må ha gjort dypt inntrykk på tilskuerne på land. Piratkapteinen ga et signal til mannskapet sitt, og et øyeblikk etter var helvete løs. En tirade av kuler og sverdhogg sendte fange etter fange over ende med blodet fossende fra bryst og panne. Deretter ble likene lempet i sjøen til elleville brøl og jubel fra piratene.

Etter massakren trakk piratene den kaprede skuta inn til egen skipsside, og snart hadde de effektivt bordet og tømt den for alt av varer og verdisaker. Alt ble båret over i sjørøvernes eget lasterom. På akterdekket ble noen få gjenlevende engelske sjømennene liggende hjelpeløst fastbundet og kneblet. Snart skulle de tas med sørover som fanger og gisler, men først hadde kapteinen et ærend i land. Piratskipet lå allerede tungt i vannet da kapteinen og fire bevæpnede menn klatret ned leideren og kom roende inn mot fjæra. Fra festningen lød det noen spredte skudd i retning av sjaluppen, men den spede motstanden ble øyeblikkelig besvart med tunge drønn fra piratskipets kanoner.

Festningen kapitulerer

Kommandanten på Vardøhus hadde allerede innsett at de var hjelpeløse. Skytingen mot piratene var mer symbolsk enn reell; festningen hadde hverken våpen eller mannskap til å forsvare seg mot angrep som dette. De hadde ikke noe annet valg enn å heise det hvite flagget og gi piratene fritt leide. Vardø var nå okkupert av voldelige, hensynsløse sjørøvere, og ingen visste hva de hadde i sinne.
Noen av piratene ble igjen ved sjaluppen i fjæra som vakter, mens kapteinen og et par andre trasket oppover mot festningen. Vi kan anta at de var godt påseilet av både alkohol og adrenalin etter den vellykkede kapringen og de blodige drapene. Kanskje hoiet og skrek de, kanskje skjøt de skudd i lufta eller etter innbyggere som ikke hadde vett på å holde seg skjult. Snart forsvant piratene inn gjennom festningsporten som allerede var satt på vidt gap.

Inne på festningen presenterte piratkapteinen seg som Philippus Defos fra den (da) spanske havnebyen Dunkerque, piratbyen over alle piratbyer. Han krevde å få forsyninger av fersk mat og øl, krutt, våpen og klingende mynt. Vi vet ikke akkurat hvordan møtet med kommandanten forløp, men sannsynligvis forsøkte han og slottsskriveren å forklare Defos at festningen var særdeles dårlig utstyrt, og at de dessverre bare hadde noen få tønner salt fisk og litt hjemmebrygget øl å gi dem. Krutt, kanonkuler og våpen fantes knapt, ei heller penger. Vi kan regne med at Defos ble rasende over avslaget. Kanskje la han sverdet sitt på kommandantens hals for å skremme han til å hoste opp noen verdisaker. Uansett hva han gjorde var det til liten nytte; det fantes ingenting av verdi i festningen.

Det kan ha vært på dette tidspunktet Defos forlangte å få betalt i mennesker i stedet for i gull og mat. Slaver betalte seg alltid, om de bare tålte sjøreisen og var arbeidsføre og i godt hold. Det vi vet er at før piratene forlot festningen, ble de aller siste øltønnene til slutt rullet fram. I tillegg fikk piratene med seg de få håndvåpnene kommandanten hadde til rådighet.

Sjørøverne tar lokale fanger

De få varene piratene hadde fått kloa i, ble nå lastet på ei lita kjerre som de trakk ut av festningen og nedover til fjæra der sjaluppen og vaktene ventet. Det kan ha vært i dette øyeblikket Defos fikk øye på en fiskebåt som kom roende inn bukta. Mens piratene besøkte festningen var tre intetanende lokale menn, en samisk fisker og hans to unge drenger, på vei inn med færingen sin etter å ha trukket kveite på havet hele dagen. De hadde kanskje hørt skudd i det fjerne, men hadde neppe forstått hva som var i ferd med å skje. Da båten deres ble trukket på land, sto Defos menn og ventet. Det var for sent å unnslippe for de uheldige fiskerne. Alle tre ble grepet og geleidet ombord i sjaluppen, kanskje med pistoler i ryggen, kanskje var de bundet og bastet. Redde for sitt eget liv, var de utvilsomt, og det med god grunn. Snart etter lettet piratskuta anker, satte seil og forsvant ut i Bussesundet. Det var det siste Vardø så til de tre fiskerne. Den engelske prisen lå vuggende igjen på vågen som en ribbet fugl, mens befolkningen omsider kunne våge seg fram fra gjemmestedene sine.

Angrepet får politiske konsekvenser

Denne dramatiske hendelsen ble et bevis for at Vardøhus hverken hadde mannskap eller våpen til å ivareta seg selv eller til å forsvare det grenseløse territoriet i nord. Angrepet ble derfor starten på en opptrapping av dansk-norske militære sjøekspedisjoner for å hevde Danmark-Norges interesser i nord, for å trygge handelsruter, fiske og viktige tollinntekter. Fra nå av sendte man kongelige ekspedisjoner fra København for å stoppe sjørøverplagen stort sett hvert år. Og det skulle bli flere trefninger enn Defos angrep på Vardø i 1602. Phihlippus Defos ble ifølge kildene tatt under et raid i 1605 og arrestert.

Mendozas skatter

Den mest kjente og kanskje mest dramatiske pirathistorien fra nordområdene, er fra marinekaptein Jørgen Daas ekspedisjon i 1615. Han var også innom Vardø, og stoppet til slutt en piratskute ved Murmanskkysten. Ifølge Daas egen innberetning til kongen, ble 55 sjørøvere kastet over bord og 24 mann skutt på stedet. Sjørøverkaptein Jan Mandaus, også kalt Mendoza, og en håndfull av hans menn ble tatt med til København og hengt på torget til stor jubel fra tilskuerne. Der ble de hengende til fuglene hadde fortært det meste av deres jordiske levninger. De 9 skattkistene som ble båret inn i danskekongens skattkammer, var så store og tunge at det gikk gjetord om dem over hele Europa i hundrevis av år.

Så vidt vi vet ble ingen piratskatter lagt igjen i Vardø etter Defos eller Mandau, selv om det går rykter om at Jan Mandau gravde ned en skattkiste nær Hamningberg. Den har aldri blitt funnet. Det innbyggerne i Vardø fortsatt finner etter piratenes herjinger, er kanonkuler under bakken i Østervågen. De er riktignok ikke laget av edle metaller, men de kan likevel regnes som historiske skatter og minner om en blodig fortid.

https://nordnorge.com/artikkel/da-sjoroverne-herjet-i-nord-norge/

Kilder

• Balsvik, Randi (2007): Vardø: Grensepost og fiskevær, bind 1. Stavanger: Vardø Kommune og Dreyer Bok
• Berger, Marie Nystuen (2016): «Piratverksemd i nord, nokre døme frå Finnmark tidleg på 1600-talllet.» Heimen 01/2016, volum 53.
• British Navy Museum: «Piracy». https://www.nmrn.org.uk/research/piracy
• Ellefsen, Irene A: (2019): Jens Munk. Jakten på Nordvestpassasjen. Humanist forlag.
• Hagen, Rune Blix (2004): «Kong Christian IVs tokt til det ytterste nord i 1599 – Bakgrunn og konsekvenser». Kongens reise til det ytterste nord; Dagbøker fra Christian IVs tokt til Finnmark og Kola i 1599, redigert av Rune Blix Hagen og Per Einar Sparboe.
• Hagen, Rune Blix: «Piratvirksomhet i Nordområdene». UiT, trykt som artikkel i Nordlys 2013.
• Hagen, Rune Blix: «Sjørøvere beleirer Vardø» og «Sjørøverjakt i nord». www.polarhistorie.no
• Teige, Ola (2010): «Priser, profitt og nøytralitet; Kaperfarten i Norge under den store nordiske krig, 1709 – 1720». Sjøfartshistorisk årbok 2010, redigert av Tore L. Nilsen og Atle Thowsen. Bergen: Stiftelsen Bergens sjøfartsmuseum.

Skrevet av Ann-Jorid Pedersen

mai 29, 2020

St. Georgs kapell i Neiden

                           

Hele sitt liv gjennom bygde den hellige Trifon kirker. Således reiste han i 1565 en kirke for de hellige lidelsesbærere Boris og Gleb ved Pasvikelvens vestre bredd, ca. 40 km. fra klosteret. Det var en enkel tømmer­bygning bestående av tre deler. Den ble skoltesa­menes viktig­ste kirke og stod helt til 1944, da den brant ned. 

I de siste årene av sitt liv gikk den gamle Trifon ofte fra klosteret og ut i ødemarken hvor han bygde kirken til minne om Den Allhellige Gudføderskes hensovnelse. Han tilbragte ensomheten der i bønn. Her bestemte han også at han skulle begraves. Mot slutten av 1800-tallet ble det bygget en større og mer staselig kirke ved siden av den opprinnelige. Denne nye kirken står fremdeles og er blitt restaurert og tatt i bruk igjen for kun få år siden.

Videre bygde han antakelig samme år det lille bedehu­set eller kapellet til ære for den hellige martyren Georg i Neiden, og det er det eneste som fremdeles står igjen av det som Trifon bygde. Det har spesiell betyd­ning som Nord-Norges eldste trebygning og som det eneste ortodokse gudshus her i landet som er bygget som sådant. Kapellet er så beskjedent, både i størrelse og utseende, at J. A. Friis kun omtaler det slik i sin bok: "Ogsaa i Neiden staar det en liden Hytte, som 2 derboende Skoltelapfamilier har givet Navn af Kapel". Det ligger på en liten høyde ved Neiden-elven, neden­for Skolte fossen og Trifons kulpen, som var det gamle dåpsstedet ifølge tradisjo­nen. Rundt kapellet er det gravplass med et par gamle kors, en liten "klokke­støpul" er satt opp på ved ka­pellets ene side, og et tradisjonelt gravmonu­ment i tømmer er reist på dets andre side av Kirkeforeningen i 1996. Rundt gravplas­sen er det et pinnegjerde. Nedenfor brer skolte-jordet seg med noen få gamle huser, restene av skoltebyen.

Kapellet er ikke bygget til litur­gisk gudstjeneste, men heller som bede­hus og gravkapell. Under liturgiene står "menigheten" utenfor, og om været tillater det, flyttes alteret utenfor og hele gudstjenesten foregår foran kapel­let.
På norsk territorium finnes også en annen helligdom med tilknytning til hl. Trifon. Ved Elvenes går det en hule inn i fjellet ved fjorden. Her var det vanlig at skoltene gikk inn for å be litt før de dro ut på fis­ke. Den er ca. 2 m. høy, 2 m. bred og 2,5 m. dyp. 

Her skal Trifon ha blitt reddet da shamanene jaget ham og ville ham til livs. Siden har den blitt betraktet som en helligdom. Keilhau skriver i 1831 om hulen "til hvis Indgang man må klatre nogle Alen opad den næsten lodrette Klippevæg, mødte først en grov Lærredsdug som Forhæng, derefter Helligdommen selv, som bestod i et lidet Maleri, forestillende en Gudsmoder, samt i et derunder hængende hvidt Klæde med et gyldent brod­eret Kors. Foran Billedet stode tvende smale Voxlys". I forbindelse med besøk av en russisk storfyste her i 1870 ble hulen pusset opp og en "altertavle" ble tatt inn her, hvor det nevnte ikonet ble anbragt. Intet av det er bevart til vår tid, men da St.Georgs kirkeforening i Neiden ble organisert, ble også tradisjo­nen i forbindelse med Trifonshulen gjenopptatt. Her ble anbragt et ikon og det ble forrettet andakt her.

Trifon ble født i en prestefami­lie i den lille byen Torzhek i Nov­gorodområdet omkring 1495. Som de fleste fikk han ikke noen skolegang, det hadde ikke en småbyprest anled­ning til å gi sin sønn, men han lærte å lese og skrive av sin far og hjalp ham senere i kirken som opple­ser og sanger. Det fortelles at det var en tekst fra morgen­gudstjenesten som gav inntrykk på ham og som in­spirerte ham til å søke mot det monastiske liv.

I Novgorod hadde han alle muligheter til å høre handels- og fangstfolkenes beretnin­ger om det ugjestmilde og farlige landet ved Ishavskysten og om de "ville" men­neskene som bodde der. Ifølge legenden fikk han en åpenba­ring hvor Kristus befaler ham å reise opp til dette "hungrende og vansmektende land" for å forkynne evangeliet. Han reiste som ung mann i begynnelsen av 1520-årene, helt på eget initiativ og uten noen mi­sjonsorganisasjon i ryggen. Flere år studerte han livet og skikkene hos skoltesamene, og lærte seg språket deres grundig. I 1524 har han bygget sin egen tømmerkoie i nærheten av Petsjengaelven.

Etterhvert begynte han sin misjonsvirksomhet blant samene, som i begynnelsen utviste stor motstand mot å motta den kristne lære. Opphisset av seidemennene satte de i gang å forfølge den hellige Trifon, og mer enn én gang var de ute etter hans liv.

Hans forkynnervirksomhet bar tyde­ligvis frukter og i 1532 kom en delegasjon til erkebis­kop Makarij i Novgorod for å be om antimins (alterklede med innsydd relikvie) for nattverdsfei­ring og prester som kunne innvie kirke og døpe folk. Denne erkebiskop Makarij var en av tidens lærde menn, han hadde interes­se for misjon og hadde tidligere hjulpet misjonærer. Også nå viste han sin velvilje. Lederen for delega­sjonen skal ha vært Mitrofan og med seg tilbake hadde delegasjonen et brev med erkebisko­pens velsignelse til misjonsvirk­somheten, materialer og tømmermenn til å bygge kirke. I Kola (byen som nevnes allerede år 1264, nær dagens Murmansk) var det en kirke, men det var meget langt bor­te. En kirke ble bygget ved Petsjengaelven til ære for Den Hellige Treenighet og innvi­et av presten Ilia fra Kola i 1533. Samtidig ble Mitrofan viet til munk med navnet Trifon.

I 1530-årene begynte det å danne seg et lite broder­skap rundt Trifon, et kloster i sin spede begynnelse. De holdt til i nærhe­ten av Treenighets-kirken ved Petsj­engaelven, hvor Treenighetskloste­ret senere oppstod. En langvarig hungersnød som herjet i Nord-Russland på slutten av 50-årene og begyn­nelsen av 60-årene fikk avgjørende betydning for klosterets opprettelse. Trifon begav seg sammen med en del av folkene sine og Feodorit fra Solovki sydover i det egentlige Russland for å samle matvarer til den sultende befolkningen. I flere år vandret de fra by til by og andre steder hvor det var noe å hente. Varene sender de tilbake med folk fra følget, etter hvert som de fikk samlet store nok "sendinger". I 1556 kommer de til Moskva hvor de får audiens hos tsar Ivan den grusomme og hans sønn tsarevitsh Fjodor. Resultatet av møtet med tsaren ble et "gavebrev" hvor klosteret får rett til statens skatter, avgifter og rettighe­ter i området hvor skol­tesamene bodde.

Trifon, som ikke var prest, var aldri formelt leder av klosteret sitt, selv om han var dets åndelige fader. Senere trakk han seg tilbake i "ødemarken" syd for klosteret, hvor han bygde en liten hytte og et kapell til ære for Guds Moders Hensovelse. Her levde han i ensomhet og bønn og askese inntil sin død 15. desember 1583, etter omtrent 60 år i Petsamo. Da var også alle skoltesamene kris­tnet.

Klosteret i Petsjenga var lite og ubetydelig i større sammenheng. Den hollandske handelsmann Simon von Salingen beretter at det i 1565 var 20 munker og 30 legbrødre i kloste­ret, som da ble ledet av prestmunken Gurij. Ytre sett lignet det nok mest på en stor bonde­gård eller en liten landsby med kirke. Ingen forsvarsve­rker kunne beskytte dem da den svensk-finske banden under ledelse av Pekka Vesainen på juledag 1589 angrep dem, brente ned hele kloste­ret og drepte de 116 menneskene som befant seg der. Et dokument fra kommandanten på Vardøhus med rapport om denne ulykken finnes i det norske Riksarkiv.

Ødeleggelsen av klosteret i 1589 tilintetgjorde så godt som alle dets ressurser. Klosterets egentlige eksistens strakk seg således kun fra 1556 til 1589, altså 33 år. Men klosteret ble ikke strøket av ma­trikkelen, og det ble forsøkt gjen­opprettet noen ganger. En gang i nærheten av Kola i 1619, og her bodde det 13 munker i 1701, men "opplysningstiden" hadde gjort sitt inntog i Russland under keiserinne Katarina II og Anna som ønsket å svekke kirken i forhold til staten. Og klostrene var kirkens forposter og det religiøse livs sentra. Derfor ble over en tredjedel (ca.450) av alle klostre i Russland stengt, deriblant også "Nye Kola Petsjenga-klosteret" i 1764. På stedet for det opprinnelige klosteret ble det reist en kirke til minne om hellige Trifon, og over hans grav ble det bygget en kirke til ære for "Kristi innbærelse i tempelet".  

Slik var Petsjenga-klosteret stort sett en branntomt fra 1589 og frem til 1880-årene, da det ble gjort forbere­delser til å gjenreise det gamle klosteret. Det nye klosteret ble, liksom det gamle, noen tømmer­hus rundt en kirke. I 1917 hadde klosteret 30 munker, og det eksis­terte til 1939 da vinterkrigen mel­lom Sovjetunio­nen og Finland endte med at Finland måtte avstå bl.a. denne del av sitt territorium til Sovjetunionen. Klosteret ble flyttet og i praksis nedlagt. Den siste munken, fader Akakij, døde 110 år gammel i 1984.

Skoltesamer, bare skolter eller østsamer, er en samisk minoritet bosatt i grensetraktene mellom Russland, Finland og Norge (Neiden).

De fleste skoltesamene er bosatt i og omkring tettstedene Sevettijärvi, Keväjärvi, Nellim i Enare kommune i Finland, og i Neiden i Sør-Varanger kommune i Norge. Skoltene anses for å være urfolk på Kolahalvøya og hører til den østlige gruppen med samer, tatt i betraktning deres språk (skoltesamisk) og tradisjoner. Det finnes anslagsvis 700 skoltesamer, hvorav omkring 400 kan snakke skoltesamisk.

Hovedsakelig er de russisk-ortodokse. Munken Trifon fra Petsamo konverterte skolterne til kristendommen på 1500-tallet og fortsatt er majoriteten av skolterne medlemmer av Den østlige ortodokse kirke.
Det østsamiske området bestod av fire siidaer Neiden, Pasvik, Petsjenga og Suenjel.

Som et resultat av «Tartu-avtalen» mellom Finland og Russland (1920), ble skoltesamenes hjemland delt i to: den vestlige delen, Petsamo, ble en del av Finland og den østre delen ble en del av Sovjetunionen. Grensa ble en trussel for hele skoltfolkets identitet ettersom det ble vanskelig for dem å leve som de tradisjonelt hadde gjort, med reinsdrift, jakt og fiske.

Etter vinterkrigen (1939) mistet Finland sin del av Fiskerhalvøya til Sovjetunionen og etter den finske fortsettelseskrigen mistet de Petsamo også. Dette resulterte i at de skolterne som bodde i området ble evakuert til Finland.

Skoltebyen i Neiden ble fredet i 2000 som et helhetlig kulturmiljø.  Den norske staten leverte i 2011 tilbake 96 skoltiske skjelett som hadde blitt fjernet fra graver i 1915.

På skoltesamisk museum åpnet i Neiden i 2017. Det lille, ortodokse Sankt Georgs kapell i Neiden er også et skoltesamisk kulturminne.

Det finnes skoltesamer i Norge, selv om det er svært lite snakk om dem i den kulturpolitiske og samepolitiske debatten. I Norge bruker man ofte en betegnelse «østsamer» for å snakke om skoltesamer. Skoltesamenes betegnelse på seg selv er – på lik linje med alle andre samiske grupper – rett og slett «samer». Skoltesamenes turbulente historie i løpet av litt i overkant av 150 år, omfatter tap av språk og rettigheter, og er knyttet til en bredere historisk kontekst enn internatenes betydning i fornorskningen av samer.

Mens nord-, sør- og lulesamer i Norge har vært del av kongerike i hundrevis av år, ble skoltesamer i Neidenområdet norske statsborgere relativt seint. Dette skjedde i 1826 i forbindelse med grensetrekningen mellom Norge og Russland. Grensa fulgte delvis Pasvikelvas, delvis Grense Jakobselvas løp. Skoltesamene fra Neiden (som heter Njauddâm sijdd på samisk) ble norske. Pasvik (Paččjokk sijdd på samisk) ble delt i to, mens Petsjenga (Peäccam sijdd på samisk) lengst øst ble russisk. På dette tidspunktet ble det ikke klargjort for skoltesamene at de ble delt mellom to nasjonalstater.

Skoltesamene i Neiden ble utsatt for en nådeløs fornorskingspolitikk. I løpet av ganske kort tid mistet de sine urgamle rettigheter til laksefiske i elver og i sjøen og til reindrifta. Så mistet de sin tradisjonelle levemåte og språket. Det er behov for mer kunnskap om skoltesamenes historie og dagens situasjon. Denne delen av den samiske og norske historien bør være kjent både i Nord-Norge og i hele landet. Tiden er moden for en god samtale om behovet for forsoning mellom skoltesamene og storsamfunnet.

Gjennom historien, har skoltesamer opplevd sterkt press fra Russland, Finland og Norge. Dette har påvirket skoltesamenes språk, tradisjonelle næringer og rettigheter på en meget negativ måte. Til tross for utallige grensetrekninger, tvangsflyttinger, tap av rettigheter til reindrift og fiske, har det skoltesamiske folk vist sin overlevelsesstyrke. Skoltesamisk språk er nå i en positiv utvikling.

Deltakere: Internett