Posten Norge

 

Vi tre sitter igjen etter julefeiringen og gjør opp status. Utover fremgang (?) i kg etter god mat osv. begynner vi å dvele ved postgangen. En av oss sendte et brev til Oslo den 14/12 og fikk fra slekta høre at det kom frem først 4/1, dvs etter 17 dager. Akk ja sier en av de andre at postgangen i dag er ikke som før. Og så var diskusjonen i gang. Hvordan var det før, og hvor langt tilbake er "før"?

Vel, Posten Norge ble opprettet under dansketiden i januar 1647.  I starten var posten en privat bedrift, som drev med kongelig privilegium. Det var de sentrale byene i Sør-Norge som først fikk postforbindelse, og alle rutene hadde utgangspunkt i Christiania.  Postombæringen var organisert etter stafettprinsippet med postbønder som tok seg av frakten mot visse privilegier som fritak fra skatt, innkvartering og militærtjeneste. Å drive postvesen i Norge må ha vært lønnsomt, for fra 1752 ble det norske postvesens overskudd anvendt til Frederiks Hospital i København! Vi har grunn til å tro at dette opphørte da vi gikk ut av unionen!

Posten ble drevet etter kongelig privlegium av nederlenderen H. Morian. Kongelige privileger er ikke alltid langvarige, og allerede i 1685 ble privilegiet overdratt til Ulrik Christian Gyldenløve. Men i 1719 var det slutt for han også og postvesenet ble underlagt det kongelige Generalpostamtet.  Portoen, som vi er mere opptatt av enn hvem som bringer pakker og brev frem, utgjorde til å begynne med 10 skilling for et brev fra Oslo til Trondheim. Fra Trondheim til Tromsø 18 skilling og til Finnmark hele 24 skilling. 

Dyrt da også å bo langt fra "sentrale strøk".  Det ble tidlig innført regler om at på postkontorene skulle dere være orden og ro, det var en høytidelig sak å sende og hente post. Men dersom man ikke kunne oppføre seg hadde poståpneren stor myndighet. I en Forordning fra 1694 går det klart frem:

«Skulde nogen understaae sig paa Post-Husene at giøre nogen Allarm med Buldren, Skieldsord eller Oprør, da maae Postmesterne have Myndighed til at lade samme Personer strax anholde og arrestere, hvilke siden andre saadanne til Exempel skal blive straffede efter Sagens Leilighed.»

Postgangen ble langsom og upålitelig både på grunn av naturens hindringer, og fordi postbøndene kunne være på fiske langt hjemmefra. Da kunne posten bli liggende, kan hende i ukesvis.  Posten mellom København og Vardøhus kunne ta et halvt år vinterstid og noen måneder kortere om sommeren.

I 1663 ble det så tatt initiativ til postgang på Nordlandenes amt (idag Nordland og Troms) og (idag Finnmark fylke) uten at det ser ut til å ha blitt regelmessig drift.  Nordlandenes amt kom i en mellomstilling, og vanskeligst ble å få til regelmessig postgang til Vardøhus Amt. Til det var både fremkommelighet i amtet og dets tilgjengelighet for problematisk for sentralmyndighetene. Derfor ble det lenge ikke aktuell den gangen politikk å forlenge postruten inn i Vardøhus amt. I 1760 overtok Generalpostamtet i København postførselen i Norge, og sørget for 3-4 årlige postombæringer i Nord-Norge.

Postgangen til Nord Norge var av stor betydning politisk fordi landsdelen lenge hadde vært politisk omstridt. Sverige, som ønsket adgang til hav, hadde prøvd seg med en form for anneksjonspolitikk, men Kalmarkrigen hadde resultert i at områdene i nord til og med Vardøhus Amt, ble anerkjent som del av Danmark-Norge. På østsiden av Varangerfjorden kom russisk territorium, men Danmark/Norge hadde heller ikke den gang hatt konflikter med Russland i nord. Det var naturligvis viktig for kongen å ha administrativ og politisk forbindelse med landsdelen for å kunne håndheve makten både innad i landsdelen og mot omverden. Kongen (fortsatt i København) etablerte som handelssteder, dvs byer Vardø og Hammerfest i 1789 og Tromsø i 1794, og alle hadde naturligvis behov for kontakt med omverden. (Konkurrenter til Tromsø var Gibostad samt Gausvik og øya Kjøtta. På dette tidspunktet bodde det ca. 80 mennesker i Tromsø.

Postforsendelse hadde før Postverket fikk etablert postgang på Nord-Norge, måttet foregå som tilfeldig transport med jekter på vei sydover til for eksempel Bergen eller på vei nordover fra Bergen (leilighetstransport).

At det ikke alltid var enkelt å bringe posten frem i vår nordligste landsdel fremgår pga av fare for ulv ble postbærerne ble utstyrt med flintbørser og senere pistoler.  Andre utforinger, mest med tanke på dagens utfordringer med Coronaen var tiltak som måtte settes i verk under en periode med kolerasmitte på 1800 tallet.  Brev som kom fra smittede eller mistenkte steder, før viderebefordring, skulle gjennomstikkes på flere steder med syl, fuktes med eddik og deretter, stilt på kant i en sil, røykes i seks minutter over et fat.

Den trege postgangen i landets nordligste landsdel var lenge et stort problem. Men uventet fikk vi hjelp fra planeten Venus. 3. juni 1769 var det nemlig en Venus-passasje som også førte til bedret postgang i Finnmark. Kongen inviterte en østerriksk astronom til å observere passasjen fra Vardøhus. Postmesteren fikk i oppdrag å yte astronomen assistanse i form av en utvidet postgang, og tilrettela for hele 8 årlige postavganger mot 4 ganger til da.

Et stort fremskritt var det også da det fra 1798 ble opprettet en vinterpostrute mellom Alta og Torneå i Finland for å bli koblet til det svenske postverkets rute mellom Helsingør og Torneå. Posten brukte bare 12 dager på ruten gjennom Sverige. Dermed skulle for eksempel et firma i Hammerfest kunne vente svar på et brev til København på et par måneder mot kanskje inntil et halvt år med postgang langs den ordinære kystruten. Transittposten var så mye raskere enn den ordinære ruten at det lønte seg for folk å benytte den for post mellom Nord- og Syd-Norge. Tilsvarende var det opprettet postførsel mellom Haparanda og Karesuando som ble utført av svenske «postbønder».
Ruten fra Karesuando til Tromsø gikk via Signaldalen til Nordkjosbotn. Fra Haparanda til Karesuando ble posten ført med hest, mens svenske samer førte posten videre fra Karesuando over fjellet med rein. Etter planen skulle de svenske postførerne ha ført posten helt frem til Tromsdalen, men de nektet å gå lenger enn til Nordkjosbotn, da det var «knapt med reinmose til reinen lenger inn i fjorden». Fra Nordkjosbotn ble posten sendt videre til Tromsø med båt. Når posten ankom Tromsø, gikk en mann rundt i gatene og ropte: «Fjellposten er kommen, fjellposten er kommen!»

Vi skal vel ikke glemme at det i unionstiden (Da vi var i union med Danmark) i Nordlandenes amt fantes praktisk talt ikke veier, unntatt over eider o.l. og i Vardøhus Amt var i tillegg utfordringene fylkets størrelse som var like stor som Danmark.  Her bodde i 1801 bare 8000 mennesker! 

Selv om det skjedde forbedringer i postruten i unionstiden, lå ytelsene tilbake for forholdene i de andre postrutene. I de historiske dagene i 1814 skulle representanter fra hele Norge møtes på Eidsvoll. Det kom ingen representanter fra Nord-Norge fordi postgangen var så langsom at det ikke ble mulig å avholde lokale valg i tide. Det kom heller ingen representanter til det etterfølgende overordentlige Storting høsten 1814.

Og vi klager over at posten kommer kun annen hver dag! I 1804 var utviklingen kommet så langt at postgangen gjennom Nordland og Troms ble økte til hver tredje uke. For Vardøhus ble ikke frekvensen utvidet til hver tredje uke før i 1813.  Det var imidlertid fortsatt langt igjen til forholdene sørpå med ukentlig post. Et brev mellom Hammerfest og København kunne ta tre måneder. Nord-Norge hadde fortsatt vesentlig dårligere postbetingelser enn resten av landet.  Det meste av postgangen foregikk fortsatt langs skipsleden med båt, men med fjorder som skar seg langt inn i landet, ble landverts postfremføring over eid eller over øyer og halvøyer en løsning i praksis.
En nødtørftig sammenhengende veiforbindelse mellom Trondhjem og Vardøhus ble først etablert under den andre verdenskrigen (1941).

Og siden vi er innom krigen, under andre verdenskrig gikk Posteverket med stort overskudd, som i hovedsak skyldtes stor økning i innenlands post, spesielt pakkepost. Mange i byene fikk tilsendt mat fra venner og slektninger på bygda.

Ja, etter å ha gått litt på kryss og tvers gjennom deler av postens historie her nord innser vi at utviklingen på godt og vondt alltid har sørget for at posten kommer frem - og haster det med et brev kan vi jo bare sende en mail?!

Deltakere:  Terje

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann

NESSEKONGENE / VÆREIERNE.

Samfunnsbyggere eller utnyttere?  

Så satt vi igjen på vår kjære kafe og diskuterte siste nytt. Alle er vi opptatt av tv-serien The Crown som beskriver liv og levnet i det britiske hoffet.  Her boltrer lorder og annet fin folk seg med de kongelige. Spennende, alt som glitrer er jo godsaker for vår generasjon. Så kom praten inn på de norske kongelige.  Har de noen lorder og jarler å menge seg med? Det viser seg at det er mangelvare i Norge, i motsetning til hos søta bror for eksempel, og Danmark, som i nødens stund forsynte oss med konge og arveprins i 1905. 

Ved nøye lesing av wikipedia viser det seg at etter svartedauen og etter at Danmark overtok Norge var det lite igjen av opprinnelig adel i Norge. For å bøte på det, og for å styrke sin private kasse, kunne den som ønsket adelskapet betale et større pengebeløp i kongen! Slik fikk vi blant annet Anker, Gyldenkrantz og Løvenskiold. Senere kom grevskapet Jarlsberg til. (I dag bedre kjent som sin utmerkede ost.) De fleste nålevende slekter i Norge som har adelig opprinnelse, kan føre sin historie tilbake til særlig Danmark, Slesvig og Holsten.

Heldigvis, tenkte vi, Grunnloven av 1814 forbød utnevnelse av ny adel, og de siste adelige privilegiene ble gradvis avskaffet med Adelsloven av 1821.

Men alle disse adelige fantes jo bare sør for Dovre (som mye annet her i landet) Hva med oss her nordpå?  Tja, tenkte vi over et par kopper kaffe og ny forsyning av vafler med brunost.
Vi har/hadde jo Nesskongene og mintes naturligvis all glamouren rundt nesskongen Mack i Hamsuns Benoni og Rosa!

Du verden for en rikdom og makt denne mannen hadde. Så vet vi jo at historien om Mack bygger på en faktisk person som regjerte på Helgeland i nessekongenes glansdager. Og nessekonger, vet vi, fantes jo på mange ness i vår landsdel. Hva var nå dette for noen karer?

Nok en gang får vi en påminnelse om at vi her nord har vært stebarn lenge. Nord-Norge hadde fra senmiddelalderen ligget under Bergen og Trondheim som økonomisk interesseområde. All eksport fra Nord-Norge måtte skje over disse to byene, og utlendinger hadde ikke lov til å handle i Nord-Norge.  Etter en lengre diskusjon om hvordan man skulle rydde opp i disse forholdene som etter hvert ble uutholdelige delte kongen i København ut spesielle tillatelser til mellom 200 og 300 handelsmenn på strekningen Brønnøysund i sør til Vardø i nord.

Det hører med til historien at handelsmennene i Bergen var sterke motstandere av et slikt forslag. De fryktet at de nye handelsmennene skulle arbeide seg inn mellom de nordnorske fiskere og handelsmennene i Bergen og Trondheim, og dermed overta deres posisjon. På denne tiden vurderte også kongen i København å opprette en by i nord Norge, Tromsø. Også dette protesterte handelsmennene i Bergen og Trondheim mot. Denne visa har vi i nord hørt ofte senere, skal bare nevne krangelen om Universitetet i Tromsø.

Den første handelsmann som fikk bevilling i landsdelen, var Arnt Schønning i Kabelvåg i 1762.  Langs hele kysten finner vi handelsmenn som først og fremst baserte sin rikdom på de rike fiskeriene som fant sted.

Midten av 1800-tallet regnes som handelsmennenes storhetstid i Nord-Norge. Enkelte av de store handelshusene kom til å spille en viktig rolle i utviklingen av selvstendig nordnorsk næringsliv. Fra å skaffe sine inntekter fra mer eller mindre ensidige forretninger, endret handelshusene seg til en svært mangesidig forretningsdrift.  Et eksempel på dette kan være Zahl på Kjerringøy, som hadde slått seg opp på kystflåtens gjennomgangstrafikk og bondehandel i nærområdet.
I 1880-årene var hans forretningsdrift mangfoldig. Han drev blant annet som fisketilvirker, forhandler, eksportør, landhandler, skipsreder, pengeutlåner, finansmann, grunneier, proprietær, storbonde, dampskipsekspeditør og poståpner. Zahl skal jo også være Hamsuns modell for nessekongen Mack i Benoni og Rosa.

Nessekongene hadde en dominerende stilling i lokalmiljøet, både økonomisk, sosialt og politisk. De drev lokalhandel, råfiskekjøp og fiskeproduksjon og eide ofte det lokale jordegodset. De siktet etter å forsyne lokalbefolkningen med alt de behøvde av varer utenfra, og omsetningsmonopolet resulterte i at det ikke ble rom for konkurrenter. De dekket alle behov fra mat og brensel til båter og ferdiglaftede hus. Ofte var salg av varer og kjøp av fisk koblet sammen, slik at handelen mer var et varebytte, og nessekongen tjente både på kjøp og salg. Siden det var lite penger i omløp, skjedde ikke bare handelen på bok, men også befolkningens andre utgifter ble bokført hos nessekongen. Dette kunne for eksempel være skatter eller medisinsk behandling.
Fiskernes lottoppgjør skjedde også ofte gjennom nessekongen, så han fungerte på mange måter som bank. Dette gjaldt også for kreditt, både driftskreditt for fiske, forbrukskreditt og lån til hus og jord, redskap og båter. Ofte var det små sjanser til å få gjelden nedbetalt. Nessekongen sikret gjelden ved at de som var skyldig penger, måtte pantsette eiendom. Hvis så folk ikke kunne betale gjelden sin, kunne det føre til tvangsinndrivelse eller tvangsauksjon av båt, hus og eiendom, som var eksistensgrunnlaget for befolkningen.

Det var forskjellig praksis på hvordan inndrivelse av gjeld ble gjort, noen lot de gamle eierne bli boende på gården som leilendinger, mens andre kastet folk ut og tok nye brukere inn. Ofte hadde nessekongene i tillegg til handelsmonopol, politisk makt som ordførere og i andre verv, noe som i mange tilfeller undergravde kommuneinstitusjonen. Nessekongene hadde en kolossal makt i sitt samfunn.

På denne måten bygde de fleste nessekongene opp en formue som ellers ville havnet i Trondheim eller Bergen. Rikdommen kom til uttrykk i flotte bygninger, barna ble sendt utenlands for å få utdannelse og som nevnt ovenfor om Zahl investerte de ofte i annen næring i sitt område. De drev også vertshus og tok imot og bevertet besøkende, også utlendinger som for eksempel tyskere og engelskmenn. I Varanger lå Vadsø sentralt til for handel med samer, og siden det var langt til København, var det også en lukrativ handel med Russland og Sverige.
Det sies at handelen med disse to landene var så omfattende at det så sent som 1830 årene var rikelig med svensk og russisk valuta i omløp.  Årsaken til at Vadsø var så sentral for handelen i nord var først og fremst de rikelige fiskeforekomster i Varangerfjorden og gunstig beliggenhet i forhold til Sverige og Russland. Under napoleonskrigene tidlig på 1800 tallet innførte England blokade mot Danmark-Norge slik at bl.a. tilførselen av korn stoppet opp. Da var pomorhandelen livsviktig for Nord Norge.

På slutten av 1700-tallet etalerte firmaet Esbensen seg i Vadsø. Firmaet hadde dyktige eiere og gikk i arv fra far til sønn. Det eide flere fraktefartøy og hadde en tid også en avdeling i Vardø som senere ble overtatt av familien Brodtkorb. 

Brodtkorb drev også virksomheten godt, og på slutten av 1800 tallet gikk Vardø forbi Vadsø som handelsby. Vardø overtok også etter hvert Vadsøs posisjon når det gjaldt russehandelen. Virksomheten gikk så godt at de to sønnene i 1906 fikk en vaskeekte ponni i julegave.  Den ble båret inn i stua av fire sterke menn, sies det.

Alt har en ende heter det. Fra slutten av 1800-tallet kommer de første tegnene på at ”nessekongeveldet” går mot slutten. Årsakene til at de privilegerte handelshusene mister sin stilling fra slutten av 1800-tallet, er mange. De siste tiårene av dette århundret var en generell nedgangstid for norsk økonomi. Hardere konkurranse, sviktende etterspørsel og fallende priser på eksportmarkedene fikk stor betydning og førte til sviktende inntekter for handelsmennene. Problemene forsterket av en ressurskrise i fiskeriene. Fra midten av 1870-tallet var det slutt på de rike sildefiskeriene, og rundt århundreskiftet sviktet også torskefisket.

Samtidig som konjunkturene sviktet og fiskeriene gav dårligere utbytte, begynte handelshusene å miste flere av sine tradisjonelle funksjoner. Det økonomiske livet ble i denne perioden mer spesialisert og arbeidsdelt. Nye bedrifter overtok flere og flere av de tradisjonelle arbeidsoppgavene som handelshusene hadde. Vi fikk nye kredittinstitusjoner som Tromsø Sparebank (1836) og Tromsø Privatbank (1899). Kommunikasjonsutviklingen førte til at flere av handelsstedene mistet sin posisjon som sentra for handel og annen servicevirksomhet. Dampskipsselskap overtok etter hvert frakttrafikken langs kysten, Troms Fylkes Dampskipsselskap (1866) var et av disse selskapene. Motoriseringen av fiskerflåten forsterket disse trekkene og isolerte handelsstedene ytterligere. Kystfiskerne hadde ikke lenger samme behov for disse mellomstasjonene på sin vei til lofotfisket.

Endringer i næringspolitikken i siste halvdelen av 1800-tallet var også med på å undergrave handelsmennenes maktposisjon. Liberalisering og frihandel førte til at de fleste av privilegier og monopolordninger ble opphevet. Fra 1868 ble landhandelen frigitt med det resultat at en rekke småbutikker begynte å konkurrere med de gamle handelshusene.¨

Samfunnsbyggere eller utnyttere?

De kloke væreierne skjønte avhengigheten. De ga trygghet selv ytterst i Lofoten. Uten fiskere – uten tilgang til havets gull – uten dyktige menn og kvinner ville de ikke ha livets rett. De drev sitt væreierskap med profitt og omtanke. De satt i sine prektige hus – men visste at de var avhengig av alle de små stuene – alle rorbuene – alle fiskehjellene. De var avhengig av mange hender på havet og på land. De ydmyke væreierne skjønte det. De ble rike – men de tok vare på de som de var avhengig av. De var samfunnsbyggere.

En opplevelse helt til slutt.

I det herrens år 1989 var han fra Oslo Børs på besøk i et driftig fiskevær, Den gamle væreieren var død. Hans etterkommer var mest opptatt av raske biler og båter. Han hadde ikke skjønt noe. Ikke så rart egentlig – hva er det å lære om Lofoten på kostskole i England.

Så firmaet gikk etter kort tid konkurs – og kommunen måtte ta over. Vår mann fra Oslo Børs deltok på en fest på et kailoft som hadde tilhørt væreieren og opplevde noe selsomt. Helt utrolig situasjonen tatt i betraktning. Da konkurssønnen kommer med sine venner – ja da reiser 200 mennesker fra fiskeværet seg i nedarvet respekt for væreierene. Galskap selvfølgelig.

De reiste i ærbødighet – i aktelse for den samfunnsbyggeren som gjorde at de hadde hatt et godt liv der ytterst i Lofoten. En død mann – en samfunnsbygger – en profitør – en som fikk samfunnet rundt seg til utvikle seg. De reiste seg for en samfunnsbygger som var god med penger. En utnytter eller samfunnsbygger………?

Deltakere:  Terje 

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann

Noen julebetraktninger.

 

Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud………..

Hvert år i begynnelsen av desember skjedde det. Gjennom hele barneskolen. Da kom frøken Kristoffersen rød i kinnene – litt mer energisk i øynene enn ellers og sa: “ På tide å øve på julespillet til skoleavslutninga “. I gymsalen med fullt av foreldre – med julekurver – stjerner – glitter og juletre. Hun var litt svett på overleppa frøken Kristoffersen. Husker jeg tenkte hun kanskje hadde møtt den hellige ånd. Jeg mener julespill – gymsal og 27 elever i 7. klasse krever på mange måter den hellige ånd.

Og det skjedde i de dager…….

Mitt noe anstrengte forhold til jula kan nok forklares med julespillet til frøken Kristoffersen. Jeg mener – hva slags julestemning kan et ungt menneske få av å spille andre hyrde år etter år. Andre hyrde – litt bak til venstre. Bak krybben – bak Josef og Maria – de tre vise menn. Jeg sto der år etter år. Litt bak til venstre sammen med noen sauer og et esel. Drømte om å få være engelen Gabriel. Få gå over scenen i et nystrøket laken. En stang med stjerne i toppen og si: “ En glede skal vederfares alle mennesker jorden “. 

Henrik fikk alltid rollen som Josef. Kanskje fordi han satt stille i alle frøken Kristoffersens timer – at han kunne 7-gangen. Jeg vet ikke. Jomfru Maria var en drøm. Hun gjorde at selv andre hyrde litt bak til venstre kunne ane en himmelsk åpenbaring. Hun var overjordisk. Et vesen med smilehull og øyne som gjorde det verdt å gå på skolen hver dag. Når hun sa HEI var det som et mirakel. Hun het Hedda – spilte piano og gikk like vakkert over skolegården som jomfru Maria måtte ha gått inn i stallen i Betlehem. Og hvis det var så at hun red på et esel fra Nasaret – så ville jeg mye heller at Hedda skulle sittet bakpå min sykkel. Sånn tenkte altså andre hyrde litt bak til venstre.

Og det skjedde i de dager…….

Jeg vet ikke hva Josef tenkte der han sto. Kan hende han kunne tenkt seg å være andre hyrde. Jeg mener – det må ha vært vanskelig. Vanskelig å stå der ved krybben - nært Maria sin trolovede i en stall med hyrder – vise menn – myrra – gull og røkelse. Og en sønn som ikke var hans. Tre vise menn – noen engler og herrens basuner som sa at en glede skal vederfares hele verden. Hva hadde vel Josef å stille opp med? En snekker fra Nasaret. Han sa ingen ting. Men hva skulle han egentlig sagt? Han bare står der. Han har leid eselet fra Nasaret – mye støv og sand i sandalene. Må ha vært bra stolt. Men det jo mulig han sier inni seg: Det gikk jo ganske bra det her.

Det sa også frøken Kristoffersen da det hele var over. Jeg brydde meg ikke så mye. Tenkte mest på Hedda og kjente et snev av englesus. Og alle foreldrene klappet.

Det skjedde i de dager…….

I ettertid – lenge etter de dager – savner jeg at gud ikke er litt som frøken Kristoffersen. Hun som fikk andre hyrde litt bak til venstre til å føle seg viktig. Jeg mener – har aldri lest noe sted at gud tok vare på Josef. Josef sa ikke noe der og da. Kanskje kom han ikke til orde. Det var jo så mange som hadde behov for å si noe. Han kunne jo kanskje sagt noe sånn som : “ Jeg skjønner meg lite på jomfrufødsler – vi hadde ikke bestilt rom “ – eller noe lignende. Men nei da – han sier ingen ting. Vi vet ikke om Josef hadde talevanske – eller vansker med å snakke i store forsamlinger. Det vet vi ikke. Men det var ingen som spurte Josef – ga han ordet. Kanskje var han sjenert. Det er da jeg savner en av herrens basunengler som sier: “ Vær litt stille nå – la oss høre hva Josef har å fortelle “. Kanskje ville han ikke sagt noe da heller – men han hadde i hvert fall fått en sjanse.

Jeg forlot Hedda som andre hyrde. Frøken Kristoffersen er død. Henrik vet jeg ikke hvor ble av. Josef tok pappapermisjon og dro til Egypt. 

Hva ville vi sagt om Josef i dag? Ikke godt å si – men jeg håper vi hadde latt han fortelle sin historie. Vi kunne i hvert fall holdt litt kjeft og latt Josef slippe til. Selv om han kanskje var litt stam.

Det skjer i våre dager……

Når jeg nå står som andre hyrde litt bak til venstre – så gjør det ikke noe. Står mellom sauer og et esel. Står helt rolig. Tenker på frøken Kristoffersen – gud og Hedda. Henrik tenker jeg ikke på – han kunne jo 7-gangen.

Så den eneste grunnen jeg har til å feire jul nå – er en anledning til å finne Josef. Få høre hva han tenker om det som skjedde i de dager. 

Skrevet av deltaker:  Terje 

Hvalfangst langs Finnmarkskysten

Vi to fra Finnmark er vokst opp med hvalkjøtt til middag, og synes det er vel så godt som koteletter fra Prix og Rema 1000. Vår mann fra Oslo er ikke fullt så entusiastisk, men har etter mange år nord for Sinsenkrysset akseptert at også hvalkjøtt er godt mat!

Hvordan er det så med hvalens vei til våre fat? Vi har jo lest at Green Peace og andre ikke liker at vi nordmenn og (av alle) japanerne jakter på hvalen:

Hvalfangst har vært drevet langs norskekysten av norske fangstfolk i århundrer. Vågehvalfangst langs norskekysten nevnes i skriftlige kilder allerede på 800-tallet, fangst med harpun var vanlig på 1200-tallet.  I løpet av 1600-tallet ble arktiske ressurser for første gang utnyttet i stor skala av europeere med nederlendere og engelskmenn i spissen.

I 1596 oppdaget nederlenderne Spitsbergen og i 1611 sendte engelskmennene den første hvalfangstekspedisjonen dit.  I 1612 fulgte nederlandske og andre hvalfangere etter. Danmark-Norge var blant dem som skaffet seg fangstplasser på Spitsbergen, som staten hevdet hørte til det norske riket som en del av Grønland.

Fra midten av 1600-tallet foregikk det en endring i selve fangstmetoden. I den arktiske hvalfangstens begynnelse var fangsten landbasert. Selve jakten ble gjort fra små, åpne båter. Idet en hval ble sett ble båtene satt på sjøen og rodd ut til hvalen. Harpunen ble kastet for hånd mot hvalen. Når harpunen satt fast satte gjerne hvalen opp farten, og båten ble da trukket etter hvalen en god stund til den var utmattet. Det måtte vært en spennende ferd!  Det hendte at hvalen gjorde motstand (!) og hele jaktlaget havnet i sjøen. I iskald sjø var i det ikke noen spøk. Så ble den drept med en lanse.  

Hvalen ble så trukket til en stasjon på kysten, hvor den ble kuttet opp og kokt til olje, resten ble ikke brukt de første tiårene hvalfangsten foregikk. En morsom detalj er at bardene på bardevalen ble blant annet brukt til spiler i paraplyer og ikke minst, til å lage elegante korsett til damene!

Utover mot slutten av 1600-tallet ble fangststasjonene på land likevel forlatt.  Tranen ble som oftest kokt ut i skipenes hjemmehavn. I siste halvdel av 1800-tallet var det hvalfangst i Nord-Norge som gjaldt. Ny teknologi som granatharpun og bedre skip bidro til vekst i næringen. Det var Svend Foyn som revolusjonerte hvalfangsten med granatharpunen som drepte hvalen momentant. Hvalfangsten ble plutselig både mer human og effektiv og mindre farlig for hvalfangerne.

I 1870- årene startet den industrielle hvalfangsten utenfor Finnmark. Kapitalsterke grupper sørfra, med Svend Foyn fra i spissen, bygde opp flere hvalfangsstasjoner langs finnmarkskysten.

I 1868 fanget Foyn 30 hval og han må ha følt seg trygg på at hvalfangsten ville gi gevinst. Han bestilte da nok en hvalbåt og fanget året etter med begge, men fikk kun 17 hval. Bestanden av blåhval i Varangerfjorden var imidlertid slik at han kunne velge seg ut de største og mest verdifulle, og i 1876 stilte han opp med en tredje fangstbåt. Da tyske interesser truet virksomheten hans i 1872, fikk han ved myndighetenes hjelp ti års enerett til å drive moderne hvalfangst i Norge.

En av de som satset under hvalfangereventyret i Finnmark var Sandefjordrederen Albert Grøn. Han hadde i 1883 stiftet hvalfangstselskapet «Skjold og Værge» som var i drift ved Kobbholmfjorden rett ved Grense Jakobselv, der hadde de mottaksstasjon med trankokeri og to fangstskip som het «Skjold» og «Værge». Grøn førte selv «Skjold» og var driftsbestyrer i selskapet i noen år.

I 1885 var han med å stifte hvalfangstselskapet «Bukten» som hadde base med trankokeri i bukten ved Bussesundet ved Svartnes i Vardø kommune. Derfra drev «Bukten-selskabet» hvalfangst med fangstskipet «Glimt». Men skipet forliste i mai samme år ved en krutteksplosjon utenfor kysten av Murmansk, alle ble reddet, men kaptein Larsen ble sterkt forbrent.

Hvalstasjonen i Mehamn fikk Svend Foyn bygget i 1884/85, og den ble tatt i bruk på vårparten av 1885. Dette var i perioden etter at Foyns hvalmonopol ble opphevet i 1883, så Foyn hadde nå fått konkurranse fra en rekke andre hvalfangstselskaper. Hvalfangststasjonen i Mehamn ble etter Foyns død i 1894 drevet av Foyns selskap, men i 1899 ble hvalstasjonen solgt til et selskap som het Tanen. Hvalfangststasjonen lå like nedenfor det som er Johannes Nilsen Handleri i dag, men det er ingenting igjen av hvalstasjonen der.

Svend Foyn kapellet var det første Guds hus som ble bygget i Mehamn. Dette var opprinnelig et bedehus, som sto ferdig i 1887. Svend Foyn fikk allerede i ung alder en sterk Gudstro, og derfor synes han nok det var viktig med et kristent tilbud for fiskerne og sine arbeidere i Mehamn. Svend Foyn ledet selv møter for fiskerne i kapellet. Svend Foyns enke ga i 1898 eiendomsretten til bedehuset til Mehamn krets. Bedehuset ble i senere tid ombygget til kapellkirke. Denne kapellkirken ble vigslet i 1931.

På Storholmen i Båtsfjord ble det bygget en hvalfangststasjon i 1884/85. I 1881 bygde man opp en hvalfangststasjon også på Magerøya. Det var hvalfangere fra Vestfold som ville prøve seg her nord. Selskapet som bygde opp hvalfangststasjonen i Tufjord, var hjemmehørende i Tønsberg, og begynte med en hvalbåt i 1881. Den het Nordcap, og fikk skutt atten hvaler det første året og produksjonen kom i gang. Rester etter disse hvalstasjonene finner man blant annet i Tufjord. Rester av en steinkirke og jerngrytene som ble brukt til å koke ut hvaloljen ligger fortsatt i fjæra. Fascinerende.

Ifølge de offisielle tallene ble det i løpet av de førti årene fangsten varte fanget nesten 18 000 hval. Foyn anla landstasjon i Vadsø for opparbeiding av hvalene og produksjon av olje og guano. Foyns anlegg krevde ca. 23 årsverk og sysselsatte iblant opptil 18 dagleiere i tillegg.

Hans trankokeri leverte 1500 tønner tran i 1870, ti ganger så mye som de syv eldre trankokeriene til sammen. Femten år senere lå det over tjue slike landstasjoner langs kysten av Nord-Troms, Finnmark og Murmansk.  Eventyret nådde nye høyder på 1880-tallet, da var det over 20 selskaper som drev hvalfangst med hele 34 hvalfangstskip i Finnmark. Det var hele 6 hvalfangststasjoner bare på landsiden ved Bussesundet i Vardø på 1880-tallet.

 Fangsten var så stor at bestanden ble kraftig redusert. Dette reagerte fiskerne på.  De var av den oppfatning at det var hvalen som jaget torsken inn mot kysten.  Når det da ble flere uår på rad i fiskeriene utenfor Finnmark var det opplagt for fiskerne av det var hvalfangsten som var årsaken.  Da nyttet det ikke at hvalfangerne og datidens marinbiologer hevdet at hvalfangsten ikke var skadelig. Ja, saken var så viktig at den til og med ble drøftet i Stortinget.  Fiskerne krevde at hvalfangsten ble stanset! Etter at Stortinget i 1903 utsatte behandlingen av saken fikk fiskerne nok! Den 2. juni 1903 ble stasjonen i Mehamn grundig ødelagt. Man antar at mellom 700 og 1500 menn deltok i opprøret.  Flere andre stasjoner var også truet av ødelegging. Militære styrker ble sendt ut for å gjenopprette lov og orden. Hvalfredning ble vedtatt året etter! 

Rundt 1900 drev Norge hvalfangst verden over. På begynnelsen av 1900-tallet ble Vestfold og spesielt Sandefjord verdens hvalfangstmetropol.

For Finnmarks vedkommende ble det stans i hvalfangsten i 1904. Hva var igjen etter all denne verdiskapningen i Finnmark?  Lite! At hvalfangsten bidro til utbyggingen av helsevesenet i Finnmark kunne aldri bli mer enn et plaster på såret. Hoveddelen av hvalfangernes eventyrlige profitt forsvant uansett sydover.  Vi var fortsatt leilendinger og sto tafatt å så på at råstoffet i vår landsdel ble eksportert sørover hvor rikdommen ekspanderte.  Ikke rart skipsreder skips reder Anders Jahre kunne spandere rådhuset til Sandefjord kommune.  Riktignok kom de pengene blant annet fra hvalfangst i Sørishavet, men det er annen historie.

Her i Tromsø, er Skjelnan er kjent for hvalfangststasjon som var i drift her i perioden 1947 - 1971. Dette var da verdens nordligste landbaserte hvalstasjon og kokeri. I hovedsak var det vågehval som ble mottatt her, men også en del større hvaler som finnhval og spermhval ble levert. Vågehval er hvalarten det har vært drevet fangst av også senere. Hvalene var i hovedsak fanget i havet utafor Tromsø i perioden april - oktober. På det meste var opp mot 80 personer sysselsatt i døgnkontinuerlige skift for å ta imot hval, og det ble produsert hvalolje i store mengder i tillegg til hvalkjøtt. Hvalstasjonen var også et populært turistmål både for fastboende og tilreisende turister, og var i mange år Tromsøs absolutt største turistattraksjon. Til de besøkende ble det solgt suvenirer som barder, små flasker med hvalolje og lignende.

Heldigvis er det ikke helt slutt på hvalfangsten i Norge. Vi driver såkalt forsøksfangst hvert år i Nordland, så vi kan i perioder av året fortsatt kose med en fersk hvalbiff. Helst med løk!

 Ingen kan snuble over en hval uten å vite det. Ikke vi heller – “ de tre gamle menn “. Vi snubla over jerngryter på Tunes ytterst på Magerøya. 

På nettet fant vi utallige artikler om hvalfangst i nord – mest i Finnmark. Vitenskapelige og vel dokumentert. Så til slutt kommer det noen små drypp om hvalfangsten i Finnmark. 

-        Sven Foyn fra Tønsberg. Må ha vært en merkelig mann. Full av ønske om å bli rik og med en gudstro langt over middels. Han så på seg selv som guds forlengede arm. Hvalene hørte ikke hjemme i skapelsesberetningen - så han gjorde så godt han kunne med å ta livet av så mange som mulig.

-         Sjøsamene ble skattlagt på slutten av 800-tallet av kong Alfred i England. Han ville ha tauverk av sel og hvalskinn. I Altafjorden er det funnet hvalharpuner som er 2000 år gamle.

-       Straffanger i England og Norge kunne bli frigitt sin straff ved å bli med på hvalfangst. Noen engelske fanger ble tatt med til Spitsbergen til et hvalkokeri – men valgte å bli med tilbake til fengsel.

-        De som jobba på dekk med å flense hvalen måtte ha pigger under skoene. Så glatt at de kunne bli skylt på havet uten.

Vi – “ de tre gamle menn “ forundrer oss over to ting.

-          Hvorfor har ikke dette ranet av Finnmark fått mer oppmerksomhet?

-          Hvorfor er det ikke skrevet en roman om hvalfangsten i Finnmark?

 Svaret er kanskje at de som skrev historien aldri så en hval i Oslofjorden.

Deltakere:  Terje 

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann

Vi har vokst opp med smil og latter.

 Vi – de tre gamle menn – har ikke vært på Mount Everest. Og hva skulle vi egentlig gjort der?  Vi er de kjedelige menn som går på arbeid og betaler skatt. Vi treffer damer – blir fedre – blir besteforeldre uten å ha vært på Mount Everest. Vi – de tre gamle menn – er så kjedelige at det er til å sovne av. Men vi møtes på K 1 – på Jekta – kaffe og vaffel. Tankene/latteren sitter løst i munnvikene.

Så da blir det en blogg om å bli 70-år – tenke tilbake.

Vi har vokst opp med smil og latter. Vi har vokst opp med regntunge dager. Her er våre historier. 

Vi skriver alle en historien om livet vårt. Vi og finne hva det handler om! Vi ønsker og finne noe dypere, rikere eller mer substansielt. Vi vil vite hvor vei går - ikke å ødelegge vår egen slutt etter et langt og interessant liv, vi vil gjøre noe. Skal ikke kastet bort tiden vår her med å sitte på en stol.

Vi deltok ikke i revolusjon mot samfunnsendringer vi var oppvokst en stund etter krigen og samfunnet var under oppbygging og utvikling. Vi spilte ikke World of Warcraft for pc-en var ikke kommet så langt i utviklingen- den var ikke utviklet ennå og ikke satt i produksjon, så spilleavhengighet var et fremmedord.  

På veien videre i vår alder er det først å fremst viktig å ta vare på helsa. Vi har vært så heldig å vokse opp i et velstands samfunn som også vi har vært med på å bygge opp. Vi har betalt vår skatt, ikke alltid med glede, men først og fremst fordi vi skjønte at det var en av byggesteinene i vårt velferdssamfunn som vi var så heldige å vokse opp i. Derfor mottar vi vår pensjon med god samvittighet.

Vi vokste opp i Finnmark, landets nordligste fylke, på -50 og -60 tallet.  De første årene husker vi at det var mye byggeaktivitet på hjemplassene våre.  Lukten av ferske materialer, spennende byggeplasser hvor vi snek oss inn om kveldene på oppdagerferd. Det var gjenreisingsbygg.  På oppdagerferd kom vi av og til over granater, de visste vi var farlige og holdt oss unna. Da var kruttposer mer spennende og, mente vi, ikke farlig! Å lage små "bomber" som ble sprengt på avsidesliggende plasser var gøy. Du verden som det smalt! Stor glede! 

På skolen brukte vi hovedsakelig blyant når vi skrev. Skjønnskrift var et viktig fag som vi ikke skjønte så mye av.  Hvorfor skulle vi øve med å skrive rundinger/sirkler, buer osv? Når vi skulle skrive noe viktig, for eksempel stiler, så skulle det skje med blekk og penn! Vi fikk utdelt en penneholder og splitt. Blekket fikk vi fra et blekkhus som var plassert i et lite hull øverst til høyre på pulten. 
Det var høytid å skrive med penn og blekk – og en liten katastrofe når vi var uheldig og vi slapp en blekkklatt ned på arket. Huff. Skandale og skjenn fra lærer. Det var et stort fremskritt da fyllepennen kom.  Pelikan og Ballograf var gjeve ting å få! Nesten helt slutt på blekk klatter.  Kulepennen kom senere.

Skolevegen var en ca 1/2 times sykkeltur hjemmefra - om vinteren var det en times tid på ski.  Skolebuss var bare aktuell når det var uvær.  Vi kan ikke huske at vi at hadde vondt av det. Blåmerker etter ublide møter med trestammer og stubber var ikke uvanlig. Noen ganger var det konkurranse oss gutter imellom om hvem som hadde flest blåmerker. Hjelmer så vi aldri. 

Hjemme ventet nesten alltid mor med mat og formaninger. Klatring i trær og i fjell ville hun ikke ha noe av, men så lenge vi kom hjem noenlunde hel var alt ok.  Klatring i trær var en nødvendighet for de av oss som ville høre på radio Luxembourg. Det var en stor fornøyelse å Elvis synge "Return to sender" fra "Station of the Stars". Det var langt til Luxembourg, vi hadde nok innmontert støyfilter i ørene vårene den gangen. Hverken FM eller DAB hadde vi hørt om den gangen.

Vi ble tidlig satt i arbeide - skjønt vi oppfattet ikke det som arbeide - en naturlig ting.  Vi måtte være med å hugge ved for vinteren, passe på yngre søsken, handle inn til husholdningen og være med å plukke bær. Bærplukking var en viktig del av matauken hver høst. Heldig var man når betalt arbeide dukket opp.  Skjæring av torsketunger var en lukrativ geskjeft vinterstid. Ikke fullt så godt betalt var snømåking hos naboer.  Så fikk man kontanter som kunne omsettes i ukeblader.
Det gikk i Donald Duck, Jukan og Will West med kaptein Miki som ordnet opp blant skurker.  På kino, ei gammel brakke, var texas filmer populær. Her var det Roy Rogers på sin hvite hest og med hvit sombrero som fanget skurkene.  De hadde alltid sorte sombreroer. Det gikk greit å holde orden på de snille og de slemme.

Det var lite penger i omløp så vi opplevde at deler av husholdningen var basert på byttehandel av goder.  Slektninger som kom for å bo lengere tid hjemme hos oss hadde gjerne med seg f.eks. en bog eller noen brett egg. Slik ble også slektsbåndene sterkere.

Små sprang som viste at man ble eldre kunne skje nå tiden var inne for å bytte sykkel. Spranget fra vanlig trøsykkel til tregirs sykkel var et slikt sprang.  Du verden så tøff man ble, tenk 3 gir. Å sykle opp bakker ble en lek - for ikke snakk om farta på flat mark. 

Ferier var hovedsakelig å gå hjemme å leke med venner og turer til slekta i nærheten. Største opplevelsene var å kjøre til Botnviken og bo i telt en uke. Utrulig fint, sommer, sol og over 20 grader ei hel uke var en flott opplevelse.  De mer beslåtte i bygda var visstnok på ferie i et land langt borte som het Syden, men vi fant det ikke på kartet. Rart!

Konfirmasjonen var en seriøs sak på -60 tallet. Borgerlig konfirmasjon kjente vi ikke til. Etter den kirkelige seremonien var det samling av familien. Store greier med taler, opplesing av fest telegrammer (kan savne de) og gaver.  Nå skulle veien videre i livet stakes opp. Hva skulle man bli – hvilken retning valgte vi?

Samtidig begynte tv’en å komme. Vi leste i avisene og hørte på radioen om dette fenomenet. Lignet på film i stua, men var liksom ikke helt det samme. Stort mysterium før folk som hadde vært ute å reist kunne fortelle om dette rare apparatet. Dyrt var det også. Men heldigvis, på slutten av -60 tallet kom det endelig til oss finnmarkinger. Etter at gullfiskene hadde svømt seg ferdig, (alle satt å så på de timen før dagsrevyen) kom nyhetene.  Store greier, tenk her fikk vi se hvem som leste opp nyhetene, og vi fikk se bilder fra sportssendinger, ulykker i inn- og utland og ikke minst månelandingen i 1969. Vi var stumme, at det går an. 

Langt fra midnattsol og nordlys i Finnmark – på Oslos østkant mellom Børsen-Havnelageret-kaiene og Akershus festning. Forretningsgårder – lager –engrosvirksomhet – shipingkontorer – skipshandlere og brune kafeer.

Et pulserende liv med trucker – lastebiler – skip som losset og lastet – gods som ble kjørt og hentet. Og Børsen – en oase midt i travelheten. Eneste stedet med plen. Flotte kjøretøy – aksjonærer i fintøy med dokumentmapper under armen. Kontraster så det holdt.

Klokka 17.00 var alt over – det ble stille i gatene. De eneste fastboende var vaktmesterfamiliene – utliggerne – skadde krigsseilere og prostituerte.

Jeg var 6 år før jeg fikk forlate det indre gårdsrommet og bevege meg ut i gatene. Men jeg led ingen nød. Jeg hadde jo seks etasjer med voksne som gjorde mine dager innholdsrike med oppgaver tilpassa alderen. Det gjeveste var å være med når varer skulle kjøres rundt i byen. Vi var 4 vaktmesterunger som kunne streife rundt etter kl. 17.
Akershus festning var et ypperlig sted å leke gjemsel på. Vi kunne også sitte på ei trapp og høre på halvfulle krigsseilere fortelle om dramatiske hendelser fra krigen. De var gode fortellere. En kunne lage lyder som sa fra om torpedoen kom nært. Skoleveien var et eventyr. Over Kontraskjæret – Rådhusplassen og opp terassene i Vika.
Rart jeg ikke kom mer for sent. På skolen møtte jeg barn fra den “ bedre “ del av byen – vestkanten. De sa: sneen-meget-broen-pølsen-helgen-gaten ol. Hver mandag måtte vi fortelle hva vi hadde gjort i helga. Min historie fra nederst i Rådhusgata ble for tynn – men det medførte at jeg ble ganske god til å finne på historier. De snakka om lommepenger.
Penger de fikk for å gå på butikken-holde orden på rommet-gjøre lekser ol.
Tok det opp med mine foreldre – og fikk en leksjon om å bidra til fellesskapet uten krav om penger.
Min farfar (kommunisten) ga meg bakoversveis med et foredrag om klassekamp og utnytting av arbeiderklassen. Merka at det var en viss konkurranse i klassen som gikk på status. Etter skoletid rusla vi 4 vaktmesterunger over Rådhusplassen tilbake til det pulserende livet rundt Havnelageret.

De voksne var greie med oss. En gang hadde en kasse med kokosnøtter blitt ødelagt under lossinga – og vi fikk hver vår. Men det var ikke bruksanvisning om hvordan den skulle åpnes. Men på et mekanisk verksted var det hjelp å få.

Så kom puberteten snikende.

Ganske rart egentlig. De som før hadde vært fjollete jenter – var plutselig blitt noe helt annet. I tobakksbutikken ved Østbanen hang det blader med damer uten klær. Jeg drømte om å eie et Coktailblad.

I siste friminutt på en torsdag fikk jeg en lapp av ei jente som het Gerd. Det var et spørsmål om jeg ville bli kjæreste med Nina. Med bildene i Coktail i bakhodet svarte jeg ja. Vi møttes på hjørnet ved Skippergata og etter noen hundre meter holdt vi hverandre i hendene. Umulig å komme inn noe sted – vi gikk og gikk (tror ikke jeg aldri har vært i så god form). Men “ kjærligheten “ tok slutt da minusgradene kom.

Konfirmasjonen var et slit. Først overhøring i kirka – så med hvite kapper ved alterringen. Lite penger å hente – men 2 sett mansjettknapper-slipsnål-paraply og fyllepenn.

Ingen tenkte på brylkrem og skinnjakke. Pengene jeg fikk skulle spares – men fikk beholde nok til å kjøpe meg en pakke Teddy uten filter. Festtelegram fra alle som ikke fikk komme til skinkestek og kransekake.

På tur inn i voksenverden - selv om kvisene på nesa fortsatt var der. Jeg gjorde ikke opprør mot de voksne. Hadde ikke grunn til det. De ga meg en følelse av at jeg var viktig for fellesskapet.
Som 10-åring ble jeg bedt om å kjøre jekktralla full av varer til heisen og ned til rampa og lesse på bilen. Skole var viktig – men enda viktigere var det å komme seg i arbeid. Hver torsdag var det søppeldag. Da kom en av de betrodde uteliggerne og hjalp meg – alltid edru og klar. 6 store dunker ut på fortauet. Vi måtte stå der og passe på.
Mye som kunne være nyttig for andre uteliggere. Den betrodde fikk ta med mye papp til soveunderlag og isolasjon. Til slutt spylte vi gårdsrommet rent. Min mor smurte en stor matpakke til han. Da tok han av seg lua og takket i hånden.

Det var et fellesskap jeg aldri siden har opplevd. Noen drakk for mye – noen hadde lite penger – noen var ikke helt å stole på – noen var vanskelig å like – noen var der når ting ble vanskelig.

Vi – vaktmesterungene - ble aldri utsatt for noe ubehagelig. Kan kanskje ha å gjøre med at å være vaktmester i Rådhusgata 4 og Børsen ga en viss status og makt.

Jeg var omgitt av stolte arbeidere – kanskje bare med folkeskolen – og et mangfold av skjebner. Jeg trengte ikke ekstra stimuli fra data og tv. Livet i Rådhusgata til Havnelageret-Børsen og Akershus festning var mer enn nok. 

Jeg vet ikke om det var bedre å være ung den gang enn nå. Jeg prøvde å gjøre det beste ut av det – og det tror jeg ungdommen i dag også gjør. 

Kanskje de også blir 73 år? 
Så var ungdomstiden omme. Voksenlivet ventet.

Deltakere:  Terje  
                   Jonny
                   Alf Den tredje mann

Tromsø – nordens Paris

 

De dro sørover med fisk – og kom hjem med kjoletøy – fransk parfyme og duft av noe annet enn rorbuer – tørrfisk og våte ull klær. De kom med en smak av den store verden. Større enn en jektefart til Bergen. De bygde en sjetee(molo) og fortau ble kalt trottoar. De kondisjonerte prominerte på rett side av gaten. På den andre siden gikk allmuen – de fra Tromsdalen og øyene utenfor. De følte seg i slekt med den store verden – og fikk tilnavnet Nordens Paris.

Utrolig – men sant. Tromsø skapte få verdier – de var en tjenesteyter for bønder – fiskere – ishavsfarere som trengte proviant – tauverk og en øl. Vi har naturligvis ikke glemt Kræmer og Richardsen og Trofi mfl, men i hovedsak oppfatter vi byen som tjenesteyter. Bergens-monopolet til handel var opphevet og Tromsøs borgere gjorde seg rike på frakt og tjenesteyting. Byen ble en smeltedigel mellom den nordnorske befolkningen og den store verden. Med et mangfold av kafeer – butikker av alle slag – ble det et yrende sentrum for både de fastboende og tilreisende. Det ble sagt at: Uansett når på døgnet du går i Storgata - vil du treffe på folk. Et eventyr av en by.

Vi – de tre gamle menn – kom til byen som unge menn. To fra Finnmark og en fra Oslo. Byen tok imot oss med åpne armer. Vi gikk i storgata og følte oss hjemme. Vi satte oss ned – tok en øl - prata mye mannskjit – og gikk hjem med midnatt sola og fjellene på Ringvassøya over venstre skulder. Vi gikk til byen - for der var jo de pene damene – kafeene og de gode samtalene. På Ølhallen var vi ikke alltid så velkomne. Det var stedet for menn som hadde vært ute en vinterdag før. Det var deres plass. Uten dametoalett ble det veldig maskulint. Etter å ha vært der i to timer følte vi oss som ishavsfarere. Men vi som bare hadde vært våte på beina hadde jo Prelaten – Rogers og led ingen nød.

Men så kommer utviklingen – og bra er jo det. Men kanskje litt mye på en gang. Flyplass – Universitet – bruer – Universitetssykehus og alt av statlige institusjoner. Tromsø lukka opp døra og sa: Ja takk. Hvem ville ikke gjort det? Omtrent som en utbrent finnmarking i Berlevåg. De reiste seg fra aske - mens Tromsø reiste seg bort i velstand.

 Men turistene kommer ( før pandemien ) – men hva så? De vil ikke se Tromsø. De vil ut av byen – se nordlys – hundesleder – hval og hvit snø. Men de må jo bo et sted. Så de får hotell midt i sentrum – gjerne ved sjøkanten. Ikke mindre enn over 15 bare 500 meter fra hurtigrutekaia. Sentrum blir full av turistbutikker. 

Der tilbys alt det en turist kan ønske seg. Ikke mindre enn 26 steder det tilbys safari både hit og dit. Troll – strikkejakker – luer – nøkkelringer – ja alt som kan fortelle om hvor de har vært. Nordens Paris – porten til ishavet. Sledeturer og reinsdyr – seler som oppfører seg som sirkusdyr. Den tømmes for butikker og virksomhet som gjorde at vi dro dit. Vi skal jo ikke kjøpe suvenirer eller bo på hotell.

Vi gamle har funnet oss en ny by. En by med alt du kan ønske deg av butikker. En by som tar vare på gamle – de med krykker – de svaksynte – barn og mødre med barnevogn.

Ungdommer som har skulka skolen. De som skal kjøpe noe de kanskje ikke trenger – eller trenger. Liv og røre. Samtaler – møter – en kaffekopp. Tørrskodd og med behagelig temperatur savner vi ikke dårlig strødde fortau og istapper fra takrennene. 
Godt å se deg igjen.

Byen heter Jekta. Den skuffer aldri. Til og med gratis parkering og gode bussforbindelser. Nei – hva skal vi med Tromsø? Den kan jo godt få være nordens Paris. De fikk kjoletøy og parfyme – men hva så?

Hvalen dro nordover – covid-19 tok turistene. Jekta flytta butikkene ut av byen. Turistbutikkene stenger – hotellene står tomme. Luftslottet rakner. Det heter seg at: Ingen trær vokser inn i himmelen. Skal en by vokse opp mot himmelen må den ta vare på sine innbyggere. Så spørsmålet blir jo: Hvorfor bor vi her?

Etter å ha tenkt oss om, så husker vi at vi ble godt mottatt da vi kom til byen rundt 1970. Vi var mange som hit på den tiden, og alle ble mottatt med ekte nordnorsk gjestfrihet. Vi fikk oss arbeide og etablerte oss på alle vis. Vi ble tromsøborgere. Etter hvert vendte vi oss til de store voksesmertene som kommer når byen øker fra 38.000 da vi kom som ung til byen, og til 77.000 i 2020. Vi aksepterte motstrebende utviklingen, muren av boligblokker mot sjøen langs Strandvegen, at fersk fisk må kjøpes hos Dragøy på Jekta og bakeriet i Storgata er erstattet av en turistbutikk.

Noen sier at det å bli gammel innebærer å se seg tilbake og se hva som var, og etter hvert akseptere det som har blitt.

Vi kjøper en runde vafler og kaffe til!

Deltakere:  Terje

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann.