Gjenreisningshus

Vi som bor lengst nord i vårt langstrakte land har alltid vært et fredelig folk. Krigere har historisk sett alltid kommet sørfra. Da 2. verdenskrig kom var det en ulykke – også i nord, men avslutningen på krigen var for Finnmark og Nord-Troms vedkommende vårt lands største katastrofe, og det er så meget mer sørgelig som det var så meningsløst. Øst-Finnmark ble frigjort allerede høsten 1944, da russiske soldater ankom Bjørnevatn 25. oktober 1944. Finnmark og Nord Troms opplevde dramatiske hendelser de siste krigsmånedene, evakuering og nedbrenning av hus og hjem.  Ca. 12 000 hus ble brent, i tillegg kommer kirker, uthus forretninger, kaier osv.

Statsminister Einar Gerhardsen oppsummerte katastrofen og hovedutfordringene da gjenreisingen av det nedbrente og utbombede Nord-Norge skulle starte etter andre verdenskrig: «I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker.»

Den evakuerte befolkningen av spredd over hele landet, men da freden kom ville alle hjem så fort som mulig for å gjenreise sine hjem.  Det var mangel på nær sagt alt i de krigsherjede strøkene, minefare til sjøs og på land. Telefon, strøm og vann var ikke tilgjengelig den første tiden, og selvsagt bolig. Myndighetene nedla derfor forbud mot å reise før forholdene var lagt bedre til rette. Mange reiste likevel.  

Den første etter-krigsvinteren var ekstra kald og hard. Folk frøs, men de var likevel optimistiske. De skulle holde ut, for alt skulle bli bedre enn før. Myndighetene måtte godta en midlertidig, provisorisk gjenreisning og hjalp folk med bedre boliger ved å ordne med frakt av brakker.

Organiseringen av gjenreisingen, både husbygging og infrastrukturen ble ledet av Gjenreisings-kontoret. Det var svært krevende å skaffe materialer, transport, håndverkere og penger som trengtes for å iverksette gjenoppbyggingen for å erstatte de 12000 ødelagt husene. Fra myndighetenes side ble det prioritert å bygge flest hus så fort det var råd. De midlertidige husene var mangelfulle på mange måter. Derfor ble det i mange år etter krigen streng rasjonering av materialer i hele landet. Så mye som mulig skulle nordover slik at innbyggeren i Nord Troms og Finnmark kunne få seg permanente boliger.

Det ble også en jobbetid for håndverkere i denne hektiske tiden, og prisene som snekkere og murere kunne forlange nådde nye høyder. Dermed ble det attraktivt for håndverkere også i Sverige og Sør Norge å reise nordover. Og mange ble her i nord.

Gjenreisningshuset skulle reises i flere typer og størrelser. Man ønsket å bevare nordnorske byggetradisjoner, men folk mente at gjenreisningen førte til et brudd med lokale tradisjoner innen håndverk og byggekunst. Imidlertid måtte de gamle tradisjonene vike for at den massive oppgaven med å skaffe folk gode hus så snart råd var. De aller fleste midlertidige boligene var, forsiktig sagt, enkle.

Vi vil heller ikke glemme de som ikke fikk lov, dvs tilskudd og støtte for å gjenreise hjemmene sine. Det var gjerne avsidesliggende bygder med få innbyggere. Ikke desto sårende for de det gjaldt. I Vardø ønsket myndighetene å gjenreise på fastlandet og ikke på øyene. Der måtte myndighetene gi seg, byen ble gjenreist, og den gamle Pomorhovedstaden i Norge har i dag både tunell til fastlandet og egen flyplass.

Byggetradisjonene i nord tufta på russisk – finsk – samisk og norske tradisjoner. 

Grunnrissene i de standardiserte husene som myndighetene prioriterte hadde et grunnriss på 50m² med kjeller og loft med 2 til 3 soverom. Altså nokså like. 2/3 av bolighusene ble bygd etter typetegninger som enten var utarbeidet av Boligdirektoratet eller av distriktsarkitektene. 60 % av typetegningene tok utgangspunkt i den såkalte korsplanløsningen. Dette var et planprinsipp mange kjente fra før krigen, hvor alle rommene var konsentrert rundt pipen.

Det går mange historier om menn og kvinner som kom hjem sent – og la seg i feil hus og soverom. Det var kanskje en av grunnene til at man prøvde å ha forskjellig farge på de ellers ofte like husene.

Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms skapte derfor langt på vei et brudd med gamle tradisjoner innen håndverk og byggekunst. Det varierte bygningsmønsteret som før krigen hadde preget landsdelen var mer eller mindre borte. Sosiale skillelinjer, etniske tradisjoner og forskjeller ble mindre synlige. Det skal samtidig nevnes at for mange innebar de nye husene også for mange en vesentlig standardheving.

En konsekvens av gjenreisingen er at det på nordsiden av Lyngenfjorden var det til langt ut på 1970-tallet synlig at husene var nyere enn på sørsiden.  En av De 3 Eldre fikk i 1970 besøk i Tromsø av sin bror som var bosatt i Alta. Det var første tur utafor hjembygda for den unge mannen på 12 års.  Etter å ha vært på sightseeing i Norden Paris spurte han: ”Hvorfor er det nesten bare gamle hus her i Tromsø?” Sånn kan det gå.  Farlig å si at en slik katastrofe som nedbrenningen av Nord Troms og Finnmark fører noe godt med seg…….

De nye husene skulle også finansieres. Den erstatningen folk fikk for krigsskadene ble tatt hånd om av Husbanken, og sammen med erstatningen skulle gunstige lån i banken gi grunnlag for en bedre standard på de nye boligene enn førkrigsbebyggelsen hadde hatt. De fleste gjenreiserne vegret seg mot å bli bundet av lån, og derfor bygde mange bare for erstatningsbeløpet og gjorde det meste av arbeidet selv. Flere bygde sitt nye hus på grunnmuren av førkrigshuset, og der det tidligere sto et to-etasjers hus, rakk erstatningsbeløpet til en bolig i én etasje.

Det tok over ti år før antall boliger var kommet opp på førkrigsnivå. Tidlig i 1960 erklærte myndighetene gjenreisingen for fullført og rasjoneringene opphørte. Onde tunger sier at en statsråd hadde vært på rundreise i Finnmark og sett alle påbyggene på gjenreisingshusene og konkludert med at nå måtte vel arbeidet være fullført ---og materielt var det vel det!

Vi har vært på nettet for å se som finnes av informasjon om hva som fantes før tyskerne fant fram fyrstikkene. Vi ble overveldet! Vi ante ikke at hvordan folk bodde før høsten 1944 var gjenstand for så mye interesse. Vi tviler på at våre boliger vil bli viet like stor oppmerksomhet om 75 år.

Samene bygde sine gammer langt tilbake i tid. Tilpassa reindrifta – det nomadiske livet. De brukte det naturen ga. Bjerketrær – never og torv. De tok det de fant. Varme om vinteren –  kjølige om sommeren. De første var rundformet med ildsted i midten og med en åpning (ljore) i taket. Etter hvert ble de utforma mer rektangulært. Den ble kalt for “ nordmannsgammen “.  Det ga større takhøyde og med et ildsted med pipe slapp de å oppholde seg i røyk innendørs. Gulvet var som oftest den bakken det sto på. Utover 1800-tallet ble det å bo i gamme sett på som noe mindreverdig.

Den øvrige bebyggelsen ble stort sett til ved hjelp av russetømmer som rak i land – og trevirke/tømmer og never som russerne kom med. I Gamvik – helt nord på Sørøya – ble fjøs – hus – naust og stabbur reist ved hjelp av det de fant i fjæra.   

I østfinnmark ble det bygd våningshus og fjøs/låve sammen. Såkalte Varangerhus. De var tilpasset det barske klimaet. Man slapp å gå ut i stormen for å se til dyra. Det er trolig noe russerne brakte med seg fra sine hjemtrakter.

Kvenen kom med sine tradisjoner. De bygde først en sauna – så hus rundt et tun. 

De var utmerkete håndverkere. De lafta husene med det noen kaller “kvensøm” som krevde stor dyktighet med øksa. Hjørnene på husene ble nesten limt sammen ved at stokkene ble bundet sammen. Den ene stokken bandt den andre kun ved hjelp av dyktig øksearbeid. Til taktekke brukte de oftest never. Som gode smeder lagde de hengsler – kroker ol. De påvirka husbyggingen i nord på en positiv måte.  

I dag finner vi ikke mange hus bygd etter gamle tradisjoner. Det er et savn for mange. De standardiserte byggene som føres opp etter Norsk Standard osv. som kreves i dag, mangler sjel, personlighet.  På mange måter ligner de litt på Gjenreisingshusene, de er ofte svært lik hverandre

Blir det da noen konklusjon?
Gamle byggetradisjoner har gått tapt, til gjengjeld vi fikk mange moderne hus etter krigen som for mange var et løft i bokvalitet.

Naturligvis var nedbrenningen en katastrofe for Norge og de som ble rammet. På den annen side opplevde folk at storsamfunnet støttet de slik at de fikk nye boliger så fort rå var. Det var ikke i Norge som i mange andre krigsrammede land at den enkelte var overlatt til seg selv å skaffe seg ny bolig.

Vi er stolt over å bo i et land hvor Staten tar slikt ansvar!

Deltakere:  Terje
                  Jonny
                  Alf Den tredje mann

Overvåking. ( Det er godt katten er hjemme hvis musa skal danse på bordet)

 

Vi tre eldre menn sitter nok en gang på "vår" kafe med kaffe og vafler. Utstyrt med hver vår mobiltelefon kan vi nåes over alt i verden, og vi kan nå slekt og venner over alt. Egentlig et under, denne lille dingsen på 14x7 cm. Forresten et høvelig format, den går jo greit i brystlomma på skjortene våre.

Tidlig på 1990-tallet kom mobiltelefonene inn i vår verden. Et under - vi beundret miraklet, tenk å ringe uten en tråd!  Omtrent samtidig kom Internett inn i vår verden for fullt. Nå kunne vi sende brev trådløst, uten å bruke posten, og det var fremme på sekunder.

Neste skritt var å gjøre seg kjent med "World Wide Webb", det store internettet. Mulighetene som etter hvert dukket opp synes fortsatt den dag i dag å være grenseløs.
Google, Microsoft, Android, Apple, Facebook og andre selskap som vokste opp på rekordtid var navn vi etter hvert ble kjent med, og de muligheter vi har for å hente informasjon og administrere oss selv.

Vi går jo ikke i banken lenger, den har vi jo hjemme på datamaskinen vår. Vi sender ikke brev, vi mailer - på bekostning av masse arbeidsplasser i gode gamle Posten. Verden er i forandring - og vi tre eldre menn klarer i fellesskap å holde tritt med utviklingen.

I den senere tid har vi blitt litt lettere bekymret. Er det bare goder med denne elektronikk styrte utviklingen som begynte for ca 30 år siden. Godene ser vi, det er lettere å kommunisere med banken, offentlige etater og slekt og venner. Vi leser at vi etterlater oss spor når vi er på nettet. Googler vi etter sydentur (ikke i disse tider!) eller ny bil dukker det opp reklame for sydentur med feks TUI 2 dager senere. 

Det samme med forslag til ny bil. Litt irriterende, vi har jo ikke bedt om det. En følelse av at noen henger over skulderen vår å følger med på hva vi gjør.

Ekkelt. 

Vi er blitt oppmerksom på overvåkingskameraer i varehusene vi besøker, hvem følger med på hva vi gjør?

Vi blir beroliget med at det er til vårt eget beste, opptakene blir lagret i 48 timer og skal brukes dersom det skjer noe kriminelt. 

OK, men vi liker det ikke helt.

Men vi gjør jo ikke noe galt - ihvertfall ikke etter at vi passerte 70, så da får det passere. Det er jo egentlig til vårt eget beste at kameraene er der.

Så registrerer vi at vår faste butikk kjeder (Coop og Rema 1000 og Kiwi) registrerer hvilke varer vi kjøper. Vi får fra tid til annen tilbud på akkurat det pålegget og den sjokoladen vi kjøper noenlunde regelmessig. De lagrer altså våre varekjøp og bruker de til å gi oss tilbud. 

Det samme gjør våre banker, vi bruker naturligvis ikke kontanter lenger, plastikk kort er praktiske, men legger spor.

Slik sitter vi å diskuterer, vi har jo noe å skjule. Men kontroll av våre privatliv øker.

Grensen mellom overvåking og å gi beskyttelse kan være flytende. På den ene side føler de fleste av oss et ubehag ved tanken på å bli overvåket. Vi tenker på kameraer som ser hvor vi går og på George Orwells 1984. På den annen side velger de aller fleste nordmenn frivillig å la seg overvåke av selskaper som Google og Facebook, som på mange måter er langt flinkere enn vårt eget politi til å samle inn sensitive personopplysninger.

Det er ikke her vi er bekymret - av og til irriterte - men til tider leser vi i aviser at kjendiser har fått "innbrudd" i mobiltelefonene sine. Hacking heter det visst. Tyveri av bilder kan være kjedelig.

I dag leste vi at noen hadde begått innbrudd i datamaskiner på Stortinget og dokumenter.  Slikt blir vi urolig over. Dette kan jo gå utover landets sikkerhet. Vi husker jo også datainnbruddene Snowden gjorde i datamaskiner til det amerikanske forsvaret og avslørte krigsforbrytelser og ulovlig overvåking av trafikk på internett.

Slikt blir vi jo urolig over.

Verre er jo deler av deler av den teknologiske utvikling.

I stadig flere land tar de i bruk overvåkingskameraer som kan kjenne igjen ansiktet på mennesker.  Nylig leste vi at politiet i Peking gikk inn på et stadion med over 20 000 personer og, plukket ut en person som var ettersøkt. Det sier noe om presisjonen på utstyret. Politiet i USA, Storbritannia og andre land har tatt slikt overvåkingsutstyr i bruk. Godet er effektivisering av politiarbeidet. 

I et totalitært land langt fra Norge har de drevet elektronisk overvåking til et nivå som begynner å ligne på Georg Orwells "1984", gitt ut i 1949! 

En norsk kvinne har bodd fem år i Kina, og forteller om sine opplevelser. Hun hadde venner som ble kalt inn til intervju etter å ha delt politiske vitser i sosiale medier.  Hun kunne fortelle hvordan det er å bli overvåket og gitt en sosial skår av myndighetene. Skårer du dårlig, kan du få problemer med å få utstedt pass eller barna dine kan få problemer med å komme inn på skolen de vil. Til og med dine venners skår, kan påvirke din skår. 

Er vi på vei mot noe lignende her også?

Neppe - men vi må kanskje følge med i samfunnsdebatten. Effektivisering av offentlig forvaltning er bra, men det må ikke gå på bekostning av borgernes sikkerhet.  Vi leser om lekkasjer i f.eks. politiet og sykehusjournaler.  

Hva med telefonene våre som vi var så begeistret for da vi fikk de på 1990 tallet?

Jo, nylig kunne vi lese at et britisk firma hadde anskaffet data fra apper de fleste av oss har lastet ned på mobilene våre. Disse appene laster ned våre posisjoner som igjen kan overføres, uten at vi vet det, til ulike selskap.

NRK har kjøpt informasjon om nordmenns bevegelser fra et britisk firma. Selskapet har forretningsadresse i hjertet av London, og oppgir på sine nettsider at de «gjør presise data tilgjengelig for alle».

Dataene NRK kjøpte viser nøyaktige posisjoner for 140.000 mobiler og nettbrett fra 2019. Informasjonen stammer fra ­apper nordmenn har installert. Datapakken kostet 35.000 kroner og viste hvor enkelt det er å kartlegge deler av livene til militært personell.

Flere av personene NRK har funnet er offiserer med inngående kunnskap om Forsvarets svakheter og styrker. Andre har tilgang til sensitive områder. Det gjaldt blant annet en soldat som har oppholdt seg på området til Forsvarets fremste elitesoldater, og en person som har oppholdt seg på en av Etterretnings­tjenestens stasjoner i Nord-Norge. 

Så der sitter altså vi tre gamle menn og vet at vi er omgitt av digital overvåkning av oss – borgere i kongeriket. Vi er ikke så bekymra på egne vegne. Vi er ikke medlem av en terroristcelle – snakker svært sjelden med utenlandske agenter og snekrer ikke på bomber i kjelleren. En av oss er medlem av Tromsø Havpadleklubb – og han er tilfreds mht. at digital overvåkning kan finne han hvis han ender på en øde øy.

Vi opplever størst risiko når de som overvåker oss står med laser i 60-sonen.

Men vi har stor respekt mht. å bli overvåket. Vi har opplevd det på kroppen! Våre mødre var rene overvåkningssentraler i egen person. Ikke elektronisk – men face to face. Hvor har du vært – hvem var du sammen med – hvorfor er du så sein – hvem var hun med det lyse håret – har du røkt eller drukket osv. De mente det nok vel – tror det var tufta på omsorg og engstelse Vi skulle ikke rote oss bort og bli femtekolonnister i familien og nabolaget. Tør ikke tenke på hvordan oppveksten hadde blitt hvis mobilen hadde vært tilgjengelig.

Digital overvåkning er på mange måter mindre belastende enn å stå der skolerett og slite med svarene.

Hun sa det var av omsorg og engstelse. Vi er ikke så sikre lenger – våre mødre er borte og vi vet ikke helt om de som følger våre digitale spor tenker på det samme.

Omsorg og engstelse.

 Deltakere:  Terje

                  Jonny
                  Alf Den tredje mann

Kvenene kom – og de ble ønsket velkommen i Ruija.

 

Det er onsdag – og vi tre gamle menn sitter som vanlig på kafe med hver vår kaffe og vaffel. Ingen av oss kommer fra Tromsø. Som de fleste i byen er vi tilflytta. To fra Finnmark og en fra Oslo. Vi mimrer litt om gamle dager. Den ene finnmarkingen kan huske at hans bestefar snakka både norsk – samisk og kvensk. Kvensk? Dermed begynte undringen om kvenene. Hvem de var og hvorfor. At de kom fra Finland hadde vi fått med oss

Kvener har levd på Nordkalotten i uminnelige tider. Kjerneområdet var Bottenviken, langs Tornedalen og nordover til ishavet. Begynnelsen på de kvenske bosettingene i Nord-Norge er ukjent. 

Kvenbegrepet er likevel langt eldre, ordet kven er brukt om ulike grupper til ulike tider, fra middelalderen og opp til i dag, for å beskrive etterkommere av finsktalende som har emigrert til Nord-Norge fram til andre verdenskrig.

Området rundt den nordlige delen av Bottenvika kalles Kvenland, Quenia og lignende. i ulike historiske kilder, slik som Olaus Magnus' kart fra 1500-tallet, Ottar fra Hålogaland og flere. Den finskspråklige befolkningen her ble betegnet som kvener. Kvener er altså navnet på den finsktalende minoriteten som har brukt og bebodd Nord-Norge fra 1500-tallet og framover, eller kanskje enda tidligere.

I flere innvandringsbølger som skyldtes krig og hungersnød i Nord-Finland og Nord-Sverige, bosatte finsktalende mennesker seg i fjordområdene fra Lyngen i vest til Varanger i øst, og noen dro også til Sør-Troms og Nordland. På 1800-tallet ble i tillegg mange kvenbarn sendt med flyttsamene til Astafjord-området i Sør-Troms på grunn av uår og nød i Nord-Sverige.

Til Øst-Finnmark startet innvandringen først på 1800-tallet. Årsaken til den økende innvandringen var kriger og uår. 

Men lenge før det har det pågått en vandring mellom kysten i nord og Tornedalen og områdene rundt Bottenviken. Kvenene kom over for å fiske i fjordene her nord lenge før den store innvandringen startet. Det foregikk også en utstrakt handel over grensen tidlig, blant annet var Skibotnmarkedet et åsted for denne handelen allerede fra 15-1600-tallet.

Den kvenske bosettingen av Nord-Troms og Finnmark var særdeles viktig for den dansk-norske kongen i tida før 1814. Kvenene bosatte store deler av det som da var Finnmarken amt. Også Balsfjord, hadde en sterk kvensk bosetting.

– Kvenene har spilt en stor rolle i forbindelse med oppbyggingen av samfunnet i nord, særlig i Troms og Finnmark.

Ifølge professor emeritus Einar Niemi ved UiT Norges arktiske universitet startet flyttingen nordover for alvor fra første halvdel av 1700-tallet, og da særlig til Nord-Troms, Vest-Finnmark og Indre Finnmarks samt Ofoten-området. Til Øst-Finnmark startet innvandringen først på 1800-tallet. Årsaken til den økende innvandringen var kriger og uår.

Store deler av den nordlige landsdelen var tynt befolket på denne tiden og det var viktig for den danske kongen å få bosatt området, sier Niemi.

– Det var en del av den tids statstenkning, at hvis et område ikke er bebodd og tatt i bruk, så hadde man ikke krav på det. Dermed ble det et kappløp om å få bosette de grenseløse områdene i nord i så sterk grad som mulig. De dansk-norske myndighetene visste at svenske og finske bøndene flyttet nordover i Tornedalen og at noen også flyttet over vannskillene. Disse fikk tilbudet om å få lettere tilgang til jord og annen hjelp hvis de ble gode danske-norske undersåtter. 

Ifølge Kvensk institutt bor befolkningen i dag hovedsakelig i Nord-Troms og Finnmark. Skibotn, Nordreisa og Kvænangen regnes som kvenske kjerneområder i Nord-Troms.

Utdanningsdirektoratet skriver på sine nettsider at: «Det er usikkert hvor mange kvener/norskfinner det er i Norge i dag, siden vi ikke registrerer personers etnisitet. 10 000-15 000 er et anslag som ofte benyttes i offentlige dokumenter, men det kan være altfor lavt.»

Fornorskingspolitikken førte til at de kvenske røttene ofte ble holdt skult i familiene, på samme måte som de sjøsamiske, også lenge etter krigen. I dag mener forskere at en betydelig del av befolkningen i nord har kvenske aner.

Skyldsettingene av finnerydningene betød at samene ikke lenger kunne påberope seg bruksretten til ressurser i Kvænangen. I det ligger mye av forklaringen på at man etter 1760 fikk en voksene kvænskbosetting i det indre av fjorden.
Da major Schnitler og hans grensekommisjon besøkte Kvænangen i 1743, noterte se seg følgende bosettingen:

Finnerydningen Årøya, eller Vuorri som den het blant folk flest, var m.a.o. det innerste sted i fjorden hvor var fast bosetting. Resten av fjorden innenfor Lillestrømmen var regnet for Almenning. 
Major Scnitler ble også fortaltt at: «I denne Vaar ere og 4. Qvæner med Familier fra Tore Lapmark nedkomme, som de sige, at Hungers Nød dertil drevne at nedsetter sig her.»

Ved folketellinga i 1875 ble 7,7 prosent av befolkninga i Troms (4135 personer) og 24,2 prosent av befolkning i Finnmark (5828 personer) registrert som kvener.

Men hvem var nå disse kvenene som i begynnelsen av 1700-tallet satt der i Kvenland (betyr lavtliggende fuktig land)? Det vi vet at de var hardtarbeidende mennesker – dyktige håndverkere som hadde overlevd under barske forhold innerst i Bottenvika. Og ikke minst de hadde finsk sisu – herda etter utallige opphold i badstua. Nå satt de der uten videre håp for framtida. Utenfor tømmerkoia venta det sult og nød – tvangsutskriving til den store nordiske krig – mangel på dyrkbar jord og uår. De bare venta på at det skulle banke på døra. At nøden – kanskje døden skulle komme på besøk.

De hadde hørt om landområdet der vest – landet som ble kalt Ruija (landet der nordlyset flammer). Så med fare for liv og helse la de ut på vandring gjennom de store finske skoger. Med det de hadde av pikk-pakkfikk i ca. 80 – 90 mil. Det gikk med en drøm om et bedre liv. Muligheter for dyrkbar jord og arbeid med fisk – jakt og fiske. Og de kom til et område som trengte flere fastboende hardarbeidene innbyggere.

De kom til et fremmed språk – fjell de ikke visst fantes og et hav mange av dem bare hadde hørt om. Etter noen problemer med de nomadiske samene fant de seg til rette og kunne begynne å realisere drømmen de hadde båret på hele veien fra Kvenland.

Noe senere – rundt 1880 – trengte man mer arbeidskraft – og finner/kvener ble rekruttert til blant annet kobbergruvene i Kåfjord.

Vi – de tre gamle menn – kan ikke la være undre oss over dagens situasjon hvor mennesker rundt Middelhavet drømmer om et bedre liv – men møter stengt grenser over alt.

Kvenen kom og ble en ressurs for Ruija

Deltakere:  Terje
                  Jonny
                  Alf Den tredje mann