NESSEKONGENE / VÆREIERNE.

Samfunnsbyggere eller utnyttere?  

Så satt vi igjen på vår kjære kafe og diskuterte siste nytt. Alle er vi opptatt av tv-serien The Crown som beskriver liv og levnet i det britiske hoffet.  Her boltrer lorder og annet fin folk seg med de kongelige. Spennende, alt som glitrer er jo godsaker for vår generasjon. Så kom praten inn på de norske kongelige.  Har de noen lorder og jarler å menge seg med? Det viser seg at det er mangelvare i Norge, i motsetning til hos søta bror for eksempel, og Danmark, som i nødens stund forsynte oss med konge og arveprins i 1905. 

Ved nøye lesing av wikipedia viser det seg at etter svartedauen og etter at Danmark overtok Norge var det lite igjen av opprinnelig adel i Norge. For å bøte på det, og for å styrke sin private kasse, kunne den som ønsket adelskapet betale et større pengebeløp i kongen! Slik fikk vi blant annet Anker, Gyldenkrantz og Løvenskiold. Senere kom grevskapet Jarlsberg til. (I dag bedre kjent som sin utmerkede ost.) De fleste nålevende slekter i Norge som har adelig opprinnelse, kan føre sin historie tilbake til særlig Danmark, Slesvig og Holsten.

Heldigvis, tenkte vi, Grunnloven av 1814 forbød utnevnelse av ny adel, og de siste adelige privilegiene ble gradvis avskaffet med Adelsloven av 1821.

Men alle disse adelige fantes jo bare sør for Dovre (som mye annet her i landet) Hva med oss her nordpå?  Tja, tenkte vi over et par kopper kaffe og ny forsyning av vafler med brunost.
Vi har/hadde jo Nesskongene og mintes naturligvis all glamouren rundt nesskongen Mack i Hamsuns Benoni og Rosa!

Du verden for en rikdom og makt denne mannen hadde. Så vet vi jo at historien om Mack bygger på en faktisk person som regjerte på Helgeland i nessekongenes glansdager. Og nessekonger, vet vi, fantes jo på mange ness i vår landsdel. Hva var nå dette for noen karer?

Nok en gang får vi en påminnelse om at vi her nord har vært stebarn lenge. Nord-Norge hadde fra senmiddelalderen ligget under Bergen og Trondheim som økonomisk interesseområde. All eksport fra Nord-Norge måtte skje over disse to byene, og utlendinger hadde ikke lov til å handle i Nord-Norge.  Etter en lengre diskusjon om hvordan man skulle rydde opp i disse forholdene som etter hvert ble uutholdelige delte kongen i København ut spesielle tillatelser til mellom 200 og 300 handelsmenn på strekningen Brønnøysund i sør til Vardø i nord.

Det hører med til historien at handelsmennene i Bergen var sterke motstandere av et slikt forslag. De fryktet at de nye handelsmennene skulle arbeide seg inn mellom de nordnorske fiskere og handelsmennene i Bergen og Trondheim, og dermed overta deres posisjon. På denne tiden vurderte også kongen i København å opprette en by i nord Norge, Tromsø. Også dette protesterte handelsmennene i Bergen og Trondheim mot. Denne visa har vi i nord hørt ofte senere, skal bare nevne krangelen om Universitetet i Tromsø.

Den første handelsmann som fikk bevilling i landsdelen, var Arnt Schønning i Kabelvåg i 1762.  Langs hele kysten finner vi handelsmenn som først og fremst baserte sin rikdom på de rike fiskeriene som fant sted.

Midten av 1800-tallet regnes som handelsmennenes storhetstid i Nord-Norge. Enkelte av de store handelshusene kom til å spille en viktig rolle i utviklingen av selvstendig nordnorsk næringsliv. Fra å skaffe sine inntekter fra mer eller mindre ensidige forretninger, endret handelshusene seg til en svært mangesidig forretningsdrift.  Et eksempel på dette kan være Zahl på Kjerringøy, som hadde slått seg opp på kystflåtens gjennomgangstrafikk og bondehandel i nærområdet.
I 1880-årene var hans forretningsdrift mangfoldig. Han drev blant annet som fisketilvirker, forhandler, eksportør, landhandler, skipsreder, pengeutlåner, finansmann, grunneier, proprietær, storbonde, dampskipsekspeditør og poståpner. Zahl skal jo også være Hamsuns modell for nessekongen Mack i Benoni og Rosa.

Nessekongene hadde en dominerende stilling i lokalmiljøet, både økonomisk, sosialt og politisk. De drev lokalhandel, råfiskekjøp og fiskeproduksjon og eide ofte det lokale jordegodset. De siktet etter å forsyne lokalbefolkningen med alt de behøvde av varer utenfra, og omsetningsmonopolet resulterte i at det ikke ble rom for konkurrenter. De dekket alle behov fra mat og brensel til båter og ferdiglaftede hus. Ofte var salg av varer og kjøp av fisk koblet sammen, slik at handelen mer var et varebytte, og nessekongen tjente både på kjøp og salg. Siden det var lite penger i omløp, skjedde ikke bare handelen på bok, men også befolkningens andre utgifter ble bokført hos nessekongen. Dette kunne for eksempel være skatter eller medisinsk behandling.
Fiskernes lottoppgjør skjedde også ofte gjennom nessekongen, så han fungerte på mange måter som bank. Dette gjaldt også for kreditt, både driftskreditt for fiske, forbrukskreditt og lån til hus og jord, redskap og båter. Ofte var det små sjanser til å få gjelden nedbetalt. Nessekongen sikret gjelden ved at de som var skyldig penger, måtte pantsette eiendom. Hvis så folk ikke kunne betale gjelden sin, kunne det føre til tvangsinndrivelse eller tvangsauksjon av båt, hus og eiendom, som var eksistensgrunnlaget for befolkningen.

Det var forskjellig praksis på hvordan inndrivelse av gjeld ble gjort, noen lot de gamle eierne bli boende på gården som leilendinger, mens andre kastet folk ut og tok nye brukere inn. Ofte hadde nessekongene i tillegg til handelsmonopol, politisk makt som ordførere og i andre verv, noe som i mange tilfeller undergravde kommuneinstitusjonen. Nessekongene hadde en kolossal makt i sitt samfunn.

På denne måten bygde de fleste nessekongene opp en formue som ellers ville havnet i Trondheim eller Bergen. Rikdommen kom til uttrykk i flotte bygninger, barna ble sendt utenlands for å få utdannelse og som nevnt ovenfor om Zahl investerte de ofte i annen næring i sitt område. De drev også vertshus og tok imot og bevertet besøkende, også utlendinger som for eksempel tyskere og engelskmenn. I Varanger lå Vadsø sentralt til for handel med samer, og siden det var langt til København, var det også en lukrativ handel med Russland og Sverige.
Det sies at handelen med disse to landene var så omfattende at det så sent som 1830 årene var rikelig med svensk og russisk valuta i omløp.  Årsaken til at Vadsø var så sentral for handelen i nord var først og fremst de rikelige fiskeforekomster i Varangerfjorden og gunstig beliggenhet i forhold til Sverige og Russland. Under napoleonskrigene tidlig på 1800 tallet innførte England blokade mot Danmark-Norge slik at bl.a. tilførselen av korn stoppet opp. Da var pomorhandelen livsviktig for Nord Norge.

På slutten av 1700-tallet etalerte firmaet Esbensen seg i Vadsø. Firmaet hadde dyktige eiere og gikk i arv fra far til sønn. Det eide flere fraktefartøy og hadde en tid også en avdeling i Vardø som senere ble overtatt av familien Brodtkorb. 

Brodtkorb drev også virksomheten godt, og på slutten av 1800 tallet gikk Vardø forbi Vadsø som handelsby. Vardø overtok også etter hvert Vadsøs posisjon når det gjaldt russehandelen. Virksomheten gikk så godt at de to sønnene i 1906 fikk en vaskeekte ponni i julegave.  Den ble båret inn i stua av fire sterke menn, sies det.

Alt har en ende heter det. Fra slutten av 1800-tallet kommer de første tegnene på at ”nessekongeveldet” går mot slutten. Årsakene til at de privilegerte handelshusene mister sin stilling fra slutten av 1800-tallet, er mange. De siste tiårene av dette århundret var en generell nedgangstid for norsk økonomi. Hardere konkurranse, sviktende etterspørsel og fallende priser på eksportmarkedene fikk stor betydning og førte til sviktende inntekter for handelsmennene. Problemene forsterket av en ressurskrise i fiskeriene. Fra midten av 1870-tallet var det slutt på de rike sildefiskeriene, og rundt århundreskiftet sviktet også torskefisket.

Samtidig som konjunkturene sviktet og fiskeriene gav dårligere utbytte, begynte handelshusene å miste flere av sine tradisjonelle funksjoner. Det økonomiske livet ble i denne perioden mer spesialisert og arbeidsdelt. Nye bedrifter overtok flere og flere av de tradisjonelle arbeidsoppgavene som handelshusene hadde. Vi fikk nye kredittinstitusjoner som Tromsø Sparebank (1836) og Tromsø Privatbank (1899). Kommunikasjonsutviklingen førte til at flere av handelsstedene mistet sin posisjon som sentra for handel og annen servicevirksomhet. Dampskipsselskap overtok etter hvert frakttrafikken langs kysten, Troms Fylkes Dampskipsselskap (1866) var et av disse selskapene. Motoriseringen av fiskerflåten forsterket disse trekkene og isolerte handelsstedene ytterligere. Kystfiskerne hadde ikke lenger samme behov for disse mellomstasjonene på sin vei til lofotfisket.

Endringer i næringspolitikken i siste halvdelen av 1800-tallet var også med på å undergrave handelsmennenes maktposisjon. Liberalisering og frihandel førte til at de fleste av privilegier og monopolordninger ble opphevet. Fra 1868 ble landhandelen frigitt med det resultat at en rekke småbutikker begynte å konkurrere med de gamle handelshusene.¨

Samfunnsbyggere eller utnyttere?

De kloke væreierne skjønte avhengigheten. De ga trygghet selv ytterst i Lofoten. Uten fiskere – uten tilgang til havets gull – uten dyktige menn og kvinner ville de ikke ha livets rett. De drev sitt væreierskap med profitt og omtanke. De satt i sine prektige hus – men visste at de var avhengig av alle de små stuene – alle rorbuene – alle fiskehjellene. De var avhengig av mange hender på havet og på land. De ydmyke væreierne skjønte det. De ble rike – men de tok vare på de som de var avhengig av. De var samfunnsbyggere.

En opplevelse helt til slutt.

I det herrens år 1989 var han fra Oslo Børs på besøk i et driftig fiskevær, Den gamle væreieren var død. Hans etterkommer var mest opptatt av raske biler og båter. Han hadde ikke skjønt noe. Ikke så rart egentlig – hva er det å lære om Lofoten på kostskole i England.

Så firmaet gikk etter kort tid konkurs – og kommunen måtte ta over. Vår mann fra Oslo Børs deltok på en fest på et kailoft som hadde tilhørt væreieren og opplevde noe selsomt. Helt utrolig situasjonen tatt i betraktning. Da konkurssønnen kommer med sine venner – ja da reiser 200 mennesker fra fiskeværet seg i nedarvet respekt for væreierene. Galskap selvfølgelig.

De reiste i ærbødighet – i aktelse for den samfunnsbyggeren som gjorde at de hadde hatt et godt liv der ytterst i Lofoten. En død mann – en samfunnsbygger – en profitør – en som fikk samfunnet rundt seg til utvikle seg. De reiste seg for en samfunnsbygger som var god med penger. En utnytter eller samfunnsbygger………?

Deltakere:  Terje 

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann

Noen julebetraktninger.

 

Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud………..

Hvert år i begynnelsen av desember skjedde det. Gjennom hele barneskolen. Da kom frøken Kristoffersen rød i kinnene – litt mer energisk i øynene enn ellers og sa: “ På tide å øve på julespillet til skoleavslutninga “. I gymsalen med fullt av foreldre – med julekurver – stjerner – glitter og juletre. Hun var litt svett på overleppa frøken Kristoffersen. Husker jeg tenkte hun kanskje hadde møtt den hellige ånd. Jeg mener julespill – gymsal og 27 elever i 7. klasse krever på mange måter den hellige ånd.

Og det skjedde i de dager…….

Mitt noe anstrengte forhold til jula kan nok forklares med julespillet til frøken Kristoffersen. Jeg mener – hva slags julestemning kan et ungt menneske få av å spille andre hyrde år etter år. Andre hyrde – litt bak til venstre. Bak krybben – bak Josef og Maria – de tre vise menn. Jeg sto der år etter år. Litt bak til venstre sammen med noen sauer og et esel. Drømte om å få være engelen Gabriel. Få gå over scenen i et nystrøket laken. En stang med stjerne i toppen og si: “ En glede skal vederfares alle mennesker jorden “. 

Henrik fikk alltid rollen som Josef. Kanskje fordi han satt stille i alle frøken Kristoffersens timer – at han kunne 7-gangen. Jeg vet ikke. Jomfru Maria var en drøm. Hun gjorde at selv andre hyrde litt bak til venstre kunne ane en himmelsk åpenbaring. Hun var overjordisk. Et vesen med smilehull og øyne som gjorde det verdt å gå på skolen hver dag. Når hun sa HEI var det som et mirakel. Hun het Hedda – spilte piano og gikk like vakkert over skolegården som jomfru Maria måtte ha gått inn i stallen i Betlehem. Og hvis det var så at hun red på et esel fra Nasaret – så ville jeg mye heller at Hedda skulle sittet bakpå min sykkel. Sånn tenkte altså andre hyrde litt bak til venstre.

Og det skjedde i de dager…….

Jeg vet ikke hva Josef tenkte der han sto. Kan hende han kunne tenkt seg å være andre hyrde. Jeg mener – det må ha vært vanskelig. Vanskelig å stå der ved krybben - nært Maria sin trolovede i en stall med hyrder – vise menn – myrra – gull og røkelse. Og en sønn som ikke var hans. Tre vise menn – noen engler og herrens basuner som sa at en glede skal vederfares hele verden. Hva hadde vel Josef å stille opp med? En snekker fra Nasaret. Han sa ingen ting. Men hva skulle han egentlig sagt? Han bare står der. Han har leid eselet fra Nasaret – mye støv og sand i sandalene. Må ha vært bra stolt. Men det jo mulig han sier inni seg: Det gikk jo ganske bra det her.

Det sa også frøken Kristoffersen da det hele var over. Jeg brydde meg ikke så mye. Tenkte mest på Hedda og kjente et snev av englesus. Og alle foreldrene klappet.

Det skjedde i de dager…….

I ettertid – lenge etter de dager – savner jeg at gud ikke er litt som frøken Kristoffersen. Hun som fikk andre hyrde litt bak til venstre til å føle seg viktig. Jeg mener – har aldri lest noe sted at gud tok vare på Josef. Josef sa ikke noe der og da. Kanskje kom han ikke til orde. Det var jo så mange som hadde behov for å si noe. Han kunne jo kanskje sagt noe sånn som : “ Jeg skjønner meg lite på jomfrufødsler – vi hadde ikke bestilt rom “ – eller noe lignende. Men nei da – han sier ingen ting. Vi vet ikke om Josef hadde talevanske – eller vansker med å snakke i store forsamlinger. Det vet vi ikke. Men det var ingen som spurte Josef – ga han ordet. Kanskje var han sjenert. Det er da jeg savner en av herrens basunengler som sier: “ Vær litt stille nå – la oss høre hva Josef har å fortelle “. Kanskje ville han ikke sagt noe da heller – men han hadde i hvert fall fått en sjanse.

Jeg forlot Hedda som andre hyrde. Frøken Kristoffersen er død. Henrik vet jeg ikke hvor ble av. Josef tok pappapermisjon og dro til Egypt. 

Hva ville vi sagt om Josef i dag? Ikke godt å si – men jeg håper vi hadde latt han fortelle sin historie. Vi kunne i hvert fall holdt litt kjeft og latt Josef slippe til. Selv om han kanskje var litt stam.

Det skjer i våre dager……

Når jeg nå står som andre hyrde litt bak til venstre – så gjør det ikke noe. Står mellom sauer og et esel. Står helt rolig. Tenker på frøken Kristoffersen – gud og Hedda. Henrik tenker jeg ikke på – han kunne jo 7-gangen.

Så den eneste grunnen jeg har til å feire jul nå – er en anledning til å finne Josef. Få høre hva han tenker om det som skjedde i de dager. 

Skrevet av deltaker:  Terje