EN HYLLEST TIL VÅRE MØDRE!

 

Vi – de tre gamle menn – to fra Finnmark og en fra Oslo – har en ting felles. Vi har mødre. De var kvinner som jo mødre ofte er. De var født før andre verdenskrig under veldig forskjellige omgivelser/forhold.

De var kvinner som valgte å bli mødre. Traff kjekke menn ( våre fedre ) – hadde sex – møtte kanskje flere andre kjekke menn også – og der kunne jo våre historier slutta før de var begynt. Vi kjenner ikke til våre mødres ungdomsliv – deres ønske om å bli mor til et barn. Deres ønske om å bli mødre til oss tre.

Mor/mødre er med andre ord en yrkestittel – noe man ønsker å bli. Utdannelsen tar 9 måneder. Trenger ikke skolebøker – en belærende professor og et auditorium. Men godt med gode råd fra andre som har tatt utdannelsen før. En utdannelse som går på kroppen løs. Vi – sønner av våre mødre – skjønner ikke hva denne utdannelsen innebærer. Tror vi kanskje heller ville gått på et auditorium og hørt på en professor. Sluppet unna å få en forandra kropp som til eksamen innebar mye smerte. Sluppet unna å få et vitnemål som krever en innsats resten av livet.

Yrkestittelen mor/mødre har alle som har tatt oss inn i verden. Vi er usikre på hvilken status denne utdannelsen har i våre dager.

Vi velger derfor å fortelle våre historier om 3 mødre som besto eksamen. Som tok resultatet på strak arm selv om barnefaren kanskje mente det ligna mest på et skrukketroll.  

En Oslo - historie.

Min mor – Solveig – hadde tatt utdannelsen en gang før. En eldre bror. Mulig hun måtte gå opp til ny prøve. Mangel på kondom - eller et ønske om å fylle rollen hun hadde utdanna seg til - slik hun ville ha den? Hun tok husmorskolen ( ett år ) for å bli husmor til en mann og barn. Hun skapte sin egen arbeidsplass. Hun var ingen nyskaper – mange gjorde det samme på den tida. Etter 5 år med krig – ville hun ha et trygt liv med harmoni og velvære. Det mest dramatiske hun opplevde var evakueringa av byen da ryktet kom at engelskmennene ville bombe byen - og da Max og gutta sprengte litt her og der. 

Hun ville ha harmoni og velvære – og hun skapte harmoni og velvære. Ingen konflikter – mye ros – aldri skjenn. Klart jeg ble bortskjemt. Alt var i orden til enhver tid – bare “ God-ord “. Så til alt var i orden – at alle hadde det bra. Vi hadde strøm og vann og et vannklosett som var på den andre siden av gårdsplassen i bygget der min far var vaktmester. I byen kunne lite gjøres annet enn å kjøpe mat. Derfor ble min mors oppgave å forvalte “ husholdningspengene “ så fornuftig som mulig. Vi sulta aldri. Vi hadde alltid rent tøy. Hun gjorde at vi tre andre ( far og to sønner ) kunne gå ut i livet og realisere våre drømmer – bygget på hennes drøm om harmoni og velvære.  Hun var ingen nyskaper – men hun hadde evnen til alltid å være der. Ingen store ord – men en omtanke for andre som var enorm. Hun tålte at jeg brøt ut og gikk. Fikk alltid komme tilbake. Et vakkert menneske.

To mødre fra Finnmark:

Vi har vokst opp med mødrer som snakket lite om krigen og det vonde de så, og frykten å redselen de følte. Flukten fra okkupasjonsmakten satt sitt preg i demmes sinn. Dem tok  morsrollen alvorlig selv om det var vanskelig, og selv om de ikke hadde alle hjelpemidler slik som vi har i dag og fedre til avlastning, og dem ga omsorg overfor sin barn og naboens selv om dem ikke  var så opptatte av karriere. Våre mødre hadde verdens viktigste jobb og var tilgjengelig 24 timer og 365 dager i året. Men er det noen her i samfunnet som fortjener en hyllest, så er det nettopp mødrene. Mødrene er våre hverdagens helter uten betalt overtid.

Hun som tryllet frem de god kjøttkaker med brunsaus og for ikke snakke om hjemmelaget nybakte brød med brunost på. 

Min mor kom til Finnmark rett etter krigen og var med på gjenreisingen. Hun kunne fortelle om de enkle kårene det var i brakkene i Finnmark. Henting av vann i bøtter, laging av mat på vedfyrte ovner måtte hun sørge for. 

Det ble bedre når boligene ble permanente. Men fortsatt frem til 60- tallet skjedde det meste av oppvarming og matlaging på vedfyrte ovner. Jeg husker godt når jeg ble satt til å finhugge veden som skulle brukes til opptenning om morgenen - og ikke minst når klesvasken skulle kokes i ei stor gryte som også var vedfyrt. Jeg hadde inntrykk av at det var konkurranse mellom nabokonene om hvem som hente ut den hviteste klesvasken. Hver lørdag ble vi barn vasket i en sinkbalje, husker muligens feil når jeg minnes at det var konkurranse å være den første til å vaskes! Det var mye fysisk strevsomt arbeide for mødrene på den tiden.

For vårt vedkommede ble det mye lettere på -60 tallet når økonomien blant folk flest ble bedre, også i Finnmark. Det var på denne tiden elektrisk komfyr og vaskemaskin gjorde sitt inntog. Det lettet husarbeidet meget for mødrene. Man kunne neste høre et lettelsens sukk i bygda.

Også når skolearbeidet skulle følges opp var mødrene viktig! Poden hadde nok lett for å finne mer morsomme ting å gjøre enn å lære gloser, matematikk og hva vikinghøvdingene het. Men skulle det bli skikkelige folk av oss måtte også skolearbeidet prioriteres. Det ble ikke bedre før alle barna var ferdig med utdannelsen.  Mødrene som hadde flere barn - noe som var vanligere på -50 og -60 tallet enn i dag.  Min mor tok nok artium minst 4 ganger!

Vi har all grunn til å være takknemlig for mødrene våre som hadde det fulle og hele ansvaret for oppdragelsen av oss - og som bestyrte hus og hjem slik at vi alltid hadde mat på bordet og rene klær å gå ut i.  Fedrene på denne tiden hadde fullt opp med å tjene penger til familien - og mange var i stor grad opptatt av gjenreisningsarbeidet som nok varte langt ut på 60 tallet.

Det skulle jo bli skikkelige folk av oss!

Deltakere:  Terje

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann.

VÅRE FISKERIER

 

Vi – de tre gamle menn – har aldri rodd fisket på yttersida. Aldri trukket garn i Lofoten eller snurrevad på Finnmarkskysten. Aldri levert nytrukket torsk i Kamøyvær.

Vårt forhold til fiskeriene består av frossenfisk (pakket i Kina) – fiskepudding og nydelig ferskfisk direkte fra fiskeren eller hos Dragøy på Jekta. Litt selv fangst har det blitt på solvarme sommerdager langsmed land.

Så hvorfor bryr vi oss? Nei – vi har vært på Ølhallen og blitt fortalt at 7 av 10 fisk fanget av norske fartøy går ut av landet. Det skaper 20 000 arbeidsplasser utenfor Norge. Ja – men sier en av oss gamle: den fisken tilhører jo fellesskapet. Da setter den gamle mannen sine øyne i oss – fulle av sjøvann og øl - og sier: ja – det var den gang det. Ikke rart vi lurer på forvaltninga av vår største fornybare ressurs.

En av oss er født og oppvokst i Vardø på 50-60 tallet. Vi to andre reiste rundt i Troms og Finnmark i jobbsammenheng. Vi kom til levende kystsamfunn – butikker – store ungeflokker – velstand og stolthet. De rodde i fjorden – langs kysten. Brukte redskaper som ikke tømte neste års høsting av havets rikdom. Leverte førsteklasses vare.

Tror ikke de visste hva ordet kvoter innebar. De høstet av et overskudd som alle gjør som har skjønt mer enn kapitalmakta gjør. De bor kanskje i Berlevåg og vet at samfunnet rundt dem er avhengig av det de gjør. Vakkert - spør du oss – de tre gamle menn.

Men så kommer “ The fishy cowboys “ fra Møre med regjeringa i ryggen.  Røkke red frem over havet – nedla Findus i Hammerfest – utarma kysten og Havøysund. Vardø så fisken gli forbi til dype lommer på Møre. De hadde kai – de hadde topp moderne fiskemottak. Men nei – kystfolket var satt på sidelinja av kapitalkreftene. Må ha vært bra rart å se fullasta trålere med frossen fisk (sekunda vare) seile forbi. Frekkhetens nådegave. Tenk å seile forbi Vardø – Berlevåg – Havøysund – Hammerfest for å levere til de 2 store frysesentralene i Norge. Tromsø og Gardemoen. På tur til Kina mens sløyeknivene ruster i nord.

Den hvite mann lurte indianerne med speil og glasskuler. Røkke kom med en stresskoffert full av penger. Og kystfolket – de som var nerven i landsdelen ble rike – men de solgte arvesølvet. Mye penger er bra fint – men hva så?  Husøy og Senjahopen skjønte det - og ser på morgendagen med smil i munnvikene. 

Norges Kystfiskarlag ser at Riksrevisjonen sin rapport gir en reell beskrivelse av utviklingen i næringa i perioden, både når det gjelder konsekvenser av ført politikk og forvaltningspraksis.

Rapporten underbygger vår oppfatning av at ensidig hensyn til økt lønnsomhet i flåteleddet har svekket og utarmet mange lokalsamfunn, og ført til en mindre variert fiskeflåte med betydelig færre og større fartøy, særlig i lukka fiskeri. Vi har forelagt myndighetene vår bekymring og har flere ganger spilt inn problemstillinger ift. uheldig utvikling, men opplever ikke å ha fått gehør for det i byråkratiet. Vi opplever at direktorat og departement gjennom dispensasjoner i praksis har drevet aktiv politikkstyring som i ettertid viser seg å binde politikere, noe som er en fryktelig uheldig utvikling

Hensikten med strukturering var å bygge ned overkapasitet i flåteleddet, men i stedet har vi vært vitne til en betydelig kapasitetsoppbygging gjennom større fartøy med store strukturkvoter. Utviklingen har visket ut skillet mellom kyst- og havfiskeflåte, og gitt en ny havgående flåte som i dag fisker på kystflåtens ressursgrunnlag. Det skaper legitimitetsutfordringer for gjeldende ressursfordeling mellom gruppene og utfordrer dagens definisjon av begrepet kystflåte.

Det ser vi i praksis når de største kystkvotefartøyene på over 50 meter utkonkurrerer fiskebåter på under 10 meter på de kystnære fiskefeltene gjennom overlegen fangstkapasitet. Dette begrenser den minste flåten sin ressurstilgang, og kvotene refordeles til større fartøy. Norges Kystfiskarlag har flere ganger foreslått en kvotebytteordning fremfor refordeling for å få en mer balansert fordeling. 

Riksrevisjonens funn må brukes til å rette opp de utilsiktede konsekvensene av politikken, slik at reguleringene følger sentrale fiskeripolitiske prinsipp og målsetninger.

Uheldig forvaltningspraksis.

Det er problematisk at fiskerinæringa har vært styrt av et dispensasjonsregime, hvor endringer blir til gjennom dispensasjoner som igjen blir omgjort til praksis, og deretter innbakes i forskrifter. Byråkratiet driver på denne måten aktiv politikkstyring, noe som er svært betenkelig. Riksrevisjonens kritikk må derfor medføre endringer, både når det gjelder kvotepolitikk og forvaltningspraksis.
Myndighetene kan ikke fortsette med å vedta endringer i kvotesystemet uten å vurdere samfunnsmessige konsekvenser. I tillegg til å utrede hvilke konsekvenser endringene får for fiskeflåten, må det dermed også utredes hvilke konsekvenser man får på landsiden. Før det gjøres større endringer i kvotesystemet, må det være et opplagt krav at myndighetene utreder og vurderer hva endringene betyr for landingsmønster, sysselsetting og verdiskaping i kystsamfunn. Fiskerimyndighetene kan ikke fortsette å ignorere Havressurslovens §1.

Finnmarksmodellen har blitt endret.

Finnmarksmodellen var opprettet for å ha en differensiert flåte med en fast andel av totalkvoten for hver fartøylengdegruppe, men etter åpning for å flytte kvoter fra mindre fartøy til større fartøy har modellen isteden etter hvert blitt et skille som skaper differensiert kvotestørrelse - hjemmelslengdegruppe. Det som ble gjort i behandlingen av kvotemeldingen var å vedta en permanent flytting av kvantum fra mindre båter og oppover i hele systemet etter dagens faktiske fartøylengde.
Resultatet er at såkalt «stor kyst» besitter nærmere 50 prosent av kystflåten sine kvoter, og fiskes av fartøy som etter vårt syn er havgående flåte. På denne måten er Finnmarksmodellen blitt utradert. Store kvoteandeler er flyttet fra sin opprinnelige gruppe til større fartøy.
Kystfiskarlaget mener at man må ta et steg tilbake og få refordelt ressursene slik som de skal fordeles for å opprettholde en variert flåtestruktur med lokale ringvirkninger.

Håndtering av strukturkvoter et viktig virkemiddel.

Riksrevisjonens funn må brukes til å rette opp de utilsiktede konsekvensene av politikken, slik at reguleringene følger sentrale fiskeripolitiske prinsipp og målsetninger.

Vi har hatt to former for struktur i fiskeflåten for å øke lønnsomheten i flåteleddet, pengebasert struktur og strukturkvoter. Det felles prinsippet har vært at et fiskefartøy med kvote skal ut av fiske og fiskerettigheten tilbakeføres samfunnet. Så har man da enten fått penger fra strukturfond som alle fiskere har måttet betale til, eller fått ekstra kvote for en periode på noen år som betaling for en fiskerettighet.

Strukturkvote er altså en tidsbegrenset næringsbetaling for å gi fra seg en fiskerettighet. Tidsbegrensninga gjør at verdien på fiskerettigheten som oppgis til fordel for strukturkvoter kan avskrives skattemessig. Samfunnet er på denne måten med på å betale for struktureringa, og staten kan i praksis, om det er politisk vilje, omfordele dette kvantum for å gjenopprette en balansert fordeling av ressursene. Finnmarksmodellen som var en omforent fordeling mellom flåtegruppene på datidens premisser, er i dag totalt utvasket på bekostning av de minste fartøyene.

Vi mener at det viktigste grepet for å rydde opp er riktig håndtering av strukturkvoter og strukturgevinst når tidsbegrensninga utløper. Betydelige kvoteandeler vil bli omfordelt innad i flåten, og myndighetene sin håndtering av det spørsmålet vil være helt avgjørende for å opprettholde en differensiert og fiskereid kystflåte. Det påvirker landindustrien sin tilgang til råstoff og kystsamfunn sin mulighet til å ha fiskeri som en betydningsfull næringsvei i årene som kommer.

Distriktspolitisk fordeling av strukturkvotekvantum er ei absolutt forutsetning for å sikre hele kysten forutsigbare rammer. Å la strukturkvotene følge fartøy til ny lengdegruppe og bli fordelt kun internt i de gruppene ved tidsbegrensningens utløp mener vi er et brudd på de inngåtte strukturavtalene, men også svært uheldig sett i lys av det Riksrevisjonen påpeker. 

Riksrevisjonens konklusjoner var kjent før Stortinget behandlet nytt kvotesystem og vi mener det er svært uheldig at man vedtar en ny permanent inndeling uten nærmere analyse av konsekvenser for landingsmønster, sysselsetting og verdiskaping i kystsamfunn. Slik svekkes fiskerilovgivningen sine formålsparagrafer.

Rekkefølgen avgjørende.

Etter at hjemfall og fordeling av strukturkvote er gjennomført kan overgang fra hjemmelslengde til faktisk lengde tre i kraft og avvikling av samfiske ordninga skje.

Vi mener det er bra at gruppen under 11 meter ikke skal gis adgang til strukturkvoteordning og at samfiske ordningen på sikt skal avvikles. Det er etter vårt syn en viktig forutsetning for framtidig rekruttering til fjord- og kystfiske.

For at den denne flåtegruppen skal ha tilstrekkelig driftsgrunnlag inntil hjemfall og omfordeling av strukturkvoteandeler er et faktum, må det for å få samfiske stilles krav om aktivitet utover torskefisket og at det er mannskap på båtene, og ikke et enmannsfiske.

Vi mener at kystfiskeflåten over 28 meter må regnes som havfiskeflåte i reguleringssammenheng og avregnes havfiskeflåten sine kvoter. Vi trenger en eierskapsbegrensning for å motvirke ytterligere konsentrasjon av kvoterettigheter og beholde en fortsatt fiskereid flåte.

Kilde: norgeskystfiskarlag.no

Deltakere:  Terje

                   Jonny

                   Alf Den tredje mann.